Ja, nei, kanskje?

I utstillingen «When the body says Yes» setter den nederlandske somatiske sexpedagogen og samtidskunstneren Melanie Bonajo kroppen først. Utstillingen består av tre videoverk plassert i hvert sitt rom. Disse er omgjort til omsluttende installasjoner, hvis scenografi er konseptualisert i samarbeid med den franske scenografen Théo Demans.

Sammen utgjør videoverkene og scenografiene romlige utforskinger av kroppens egen evne til å skape en type samhold og nærhet som motsetter seg vår tids tendens til å ta avstand fra hverandre. Videoverkene er stiliserte dokumentasjoner på workshops kunstneren har gjennomført med barn og voksne, der former for berøring, grensesetting og samtykke har blitt utforsket gjennom tidvis nokså grenseoverskridende oppgaver. I videoarbeidene kommer det blant annet frem at intimitet ikke nødvendigvis handler om sex, samtidig som berøring også kan hjelpe en til å forstå ens egne grenser for hva som føles bra og mindre bra i kontakt med andre og seg selv.

Bonajos installasjoner presenterer seg som forsøk på antiteser til det tradisjonelle utstillingsrommet, der intellektet ofte trumfer den kroppslige erfaringen i møte med kunsten. Istedenfor å fremme et rom for analyse, oppstår det heller et somatisk rom der opplevelsen av verket først og fremst skal finne sted i en utforskning forankret i den kroppslige intuisjonen.

Hyperintimt

Glidemiddeldekte nakne kropper i ulike former, farger og funksjonsvariasjoner ligger tett inntil hverandre – nakne og blanke – på et rosa lateksdekket gulv. Rundt hodet har de satengtørklær knyttet for øynene, og de beveger seg i blinde: En hånd legger seg på et bryst, en nese gnir seg mot en mage, en avsidesliggende fot strekker seg etter nærhet.

Verket som utspiller seg heter «When the body says Yes», og ble for første gang vist i 2022, da Bonajo representerte Nederland under den 59ende utgaven av Veneziabiennalen. Da var det plassert inni den tidligere kirken Chiesetta della Misericordia fra det 10. århundre, altså utenfor det tradisjonelle samtidskunstrommet.

Rundt videoverket med de nakne kroppene henger haugevis av lange tråder fra taket samtidig som gulvet har blitt omgjort til et variert terreng av fargerike puter kledd i ulike syntetiske tekstiler. Vinduene som ellers ville sluppet inn mengder med lys er for anledningen dekket til av en solnedgang-farget folie. Alt føles mykt og varmt, hårete og blankt – og ikke minst hyperintimt.

Glidemiddel

I putelandskapets daler sitter publikummere i alle aldre, alene eller lent inntil hverandre. Noen snur seg litt vekk fra skjermen mens andre lar seg fascinere av verket der en av kroppene på et tidspunkt åler seg, som en litt klønete mark, over de andre glatte kroppene. Glidemiddelet gir huden en gummiaktig kvalitet, den skinner og spretter.

Dette er et av flere humoristiske øyeblikk som bryter med de tidvis såre og tidvis styrkende fortellingene om workshopdeltakernes forhold til egen kropp. Humoren bryter liksom ned de seksuelle konnotasjonene nakenhet bærer med seg og introduserer en barnlighet som hos mange voksne ligger dypt begravet.

Mens videoen utspiller seg og workshopdeltakerne navigerer seg mellom nærhet og avstand gjennom ulike øvelser, blir også vi som ser på nødt til å forholde oss til denne navigasjonen, av det enkle faktum at vi befinner oss i dette putelandskapet. Skal jeg sitte nær noen jeg ikke kjenner mens jeg betrakter disse nakne kroppene, eller skal jeg gjemme meg her i denne syntetiske dalen av rosa og grønn elastan? Hvor er jeg mest bekvem, fra hvilken vinkel ser jeg videoen best? Navigasjonen blir for meg en forhandling heller enn en intuitiv affære, for jeg ender opp med å være mer inni hodet mitt enn ellers.

I det mislykkede forsøket på å overgi meg, ender jeg opp med å beundre workshopdeltakerne i videoen og de andre publikummerne som ser ut til å la seg rive med i dette transformative rommet.

Pedagogikk som estetikk

Neste rom er overraskende langt mindre omsluttende. Det scenografiske er mindre mykt, lyset er ikke lenger like dempet og varmt. I det hele tatt er den materielle og romlige kompleksiteten som karakteriserte det forrige byttet ut med et mer minimalistisk uttrykk. Jeg tar plass på putene som ikke lenger kan sies å utfolde seg som noe landskap, men mer som et møtepunkt i det som ellers kan minne om et rom i en barnehage: Store rektangulære biter av filt dekorert med spraymaling ligger på gulvet og er hengt opp på veggen bak videoverket «TouchMETell». Rundt omkring er det klistret opp klistremerker av ulike emojier – en aktivitet publikum kan velge å ta del i.

I videoverket utforsker en gruppe nederlandske barn berøring, grensesetting og samtykke gjennom lek og spørsmål, mens de interagerer med spesialdesignede møbler som maner frem bevegelse. Kunstneren stiller spørsmål av typen «Hvem er sjefen over kroppen din?», «Hvorfor har vi på oss klær?», «Hvor mange tar du på i løpet av en dag?», og «Har sex noe med kjærlighet å gjøre?». Selv om spørsmålene stilles til barn, er de aktuelle også for voksne. Enkle å svare på er de neppe for noen.

I løpet av filmen lærer barna blant annet at et «nei» ikke trenger å skape avstand, men at det handler om å være nære med respekt for hverandres grenser. Men selv om Bonajos arbeid med barn viser en sterk pedagogisk sans for målgrupperettet utforsking, blir jeg sittende med en følelse av at det estetiske aspektet ved rommet ikke helt evner å løfte nysgjerrigheten som finnes i filmen.

Ta for eksempel emojiene på veggene: Emojier er en digital uttrykksform, men når det i veggteksten står at verket skal fungere som et motstykke til digital kultur, blir jeg usikker på hvilken funksjon – og intensjon – denne aktiviteten er ment å tjene. Samspillet mellom rom og videoverket er vanskelig å få grep om, noe som gjør at «TouchMETell» ter seg mer som et pedagogisk prosjekt enn som en estetisk opplevelse. Jeg blir sittende og lure på om pedagogikk kan være estetikk, og om dette videoverket i seg selv er visuelt gripende nok som kunstverk.

En trygg plass

Det mest rørende rommet i utstillingen er museumskaféen som nå har blitt omgjort til en «gay bar». Vinduene er dekket av rosa folie med et vaginaformet hull, lampene gløder rosa og veggene er dekket av utskrifter av fanziner og andre publikasjoner hentet fra Skeivt arkiv, som er det nasjonale kunnskapssenteret for skeiv historie.

Blant utskriftene er ikoniske publikasjoner som Løvetann og Fritt Fram, og blant disse henger en liten skjerm med videoverket «Skinship». Igjen blir samtykke tema, i det som viser seg å være et fiktivt dating-show som tilbyr veiledning til dating utenfor tradisjonelle kjønnsrammer, med fokus på nettdating som en viktig sfære i skeiv dating.

Programverten i showet er en karismatisk dukkeskuespiller som gir veiledning til hvordan man selv kan sette grenser for berøring i intime møter med andre, og hvordan man kan gi og ta imot et nei på en måte som ivaretar relasjonsbyggingen. Det teatrale i verket ufarliggjør det vanskelige ved grensesetting, samtidig som det minner oss på at dating skal være morsomt – men først og fremst trygt.

Trygghet er noe mange av oss blir født inn i og tar for gitt. For andre kommer den først etter mange års kamp. Med de tapetserte veggene og de tildekte vinduene tilbyr museet et trygt sted for å oppdage seg selv og andre. Institusjonen blir en møteplass som verken fremmedgjør eller ugleser. Den presenterer seg heller som noe mer enn kun et vertskap for aktivisme og blir slik en aktør man kan lene seg på.

Støtte til kritikk

Tidsskriftet Museum har også i 2026 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt ord og Norges museumsforbund. Vi publiserer rundt en til tre anmeldelser i måneden. Se alle anmeldelser her.

Våre anmeldere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.

Justine Nguyen er utdannet kunsthistoriker med mastergrad fra Universitetet i Oslo, og har erfaring fra kunst- og scenekunstfeltet. For tiden er hun frilanskritiker for blant annet Morgenbladet og Museum.

Hold deg oppdatert på et viktig samfunnsfelt – bli fast leser av Museum, også på papir. Kjøp enkeltutgaver her, tegn abonnement her.