Den 26. februar 1942 ble røde luer forbudt i Norge – de hadde blitt et symbol på motstand. I 2026 kom de tilbake i USA som «Melt The ICE»-luer. De er også blitt et uttrykk for motstandskraft og fellesskap. Et Strikk & Samtale-arrangement i Museene i Akershus (MiA) fører de røde luene under annen verdenskrig i Norge og i dagens USA sammen.
Den røde tråden
Januar 2026, Norge: En medarbeider fra MiA sitter på morgenbussen og scroller på mobilen. En post fra den lille strikkebutikken Needle & Skein i Minnesota dukker opp i feeden. Det er en lansering av et nytt strikkemønster, Melt The ICE Cap.
I morgenens koffeinrus slår tanken ned: Nisseluene i USA er en aktualisering av et symbol, Nisseluen, som omtrent alle nordmenn har et forhold til. Et banalt eksempel på norsk kulturarv, på linje med brunost og langrenn. Samtidig viser det at kulturarv ikke er noe statisk, men noe som stadig inngår i nye sammenhenger. I denne sammenhengen blir dessuten våre historiske bånd til det norske Amerika revitalisert. Hennes tanker flyr videre til strikking, som er så populært. Dette burde jo et norsk museum gjøre noe på!
Posten deles på MiAs interne Facebook-side, får noen tomler opp, og så skjer det ikke så mye mer. Ikke før et strategiseminar, hvor det blir klart at den nye avdelingen MiALab skal jobbe med kulturarv som bærer av demokrati. MiALab skal også jobbe på tvers av MiAs avdelinger. De beslutter å ta opp den røde tråden og kontakter Grinimuseet og Asker museum.
Motstandsstrikk i Grini fangeleir
Grinimuseet har i sin permanente utstilling en bitte liten, strikket nisselue som publikum kan studerer med et forstørrelsesglass. I museets magasin finnes i tillegg to små esker med miniatyrstrikk og motstandsbroderi fra Grini.
Fanger strikket og broderte i skjul små tekstilgjenstander som ble gjemt i kriker og kroker. Materialene til håndarbeidet trevlet de opp fra madrasser eller stjal fra fangeleirens systue. Nåler ble smuglet inn, og fyrstikker ble brukt som strikkepinner. Tekstilene er et sterkt uttrykk for fangenes personlige kamp for å utvise motstand og beholde kreativitet og menneskelighet i en inhuman fengselsvirkelighet.
Bunad for frihet og fødetilbud
Hulda og Arne Garborgs hjem befinner seg på Asker museum. Bunad som symbol for stedsidentitet var ikke utbredt før Hulda skrev boken Norsk Klædebunad. Fraa ymsi bygdir i 1903. Her hadde hun samlet informasjon og mønstre til klesdrakter fra ulike landsdeler, slik at folk kunne sy sin egen bunad. Slik bidro Hulda Garborg sterkt til at folk uttrykte sin identitet gjennom folkedraktene.
Bunaden ble et viktig symbol i forbindelse med unionsoppløsningen i 1905 og har siden blitt brukt i ulike politiske sammenhenger. Under andre verdenskrig forsøkte okkupasjonsmakten, uten hell, å nazifisere bunaden. Etter krigen økte etterspørselen, fordi folk ville bruke den som symbol på nasjonal selvstendighet og frihet. Bunadsgeriljaen, som kjemper for fødetilbud for alle i hele landet, er det seneste eksempelet på bunaden som kampsymbol.
Vi har altså kunnskap om bruk av motstandstekstiler i Norge, men hvem kan fortelle om strikkeaktivisme i USA?
Rapport fra Minneapolis
Vi forsøkte å få en forbindelse til Minneapolis og kom til slutt fram til Juliette Cherbuliez, professor i fransk og italiensk ved University of Minnesota. Cherbuliez er aktiv strikker og underviser også i emner knyttet til håndverksaktivisme. I en Teams-samtale som ble vist under arrangementet, fortalte hun om hvordan Melt The ICE Cap-mønsteret og de røde luene i Minneapolis ble til.
Som liten, lokal butikk hadde det mest fornuftige av Needle & Skein vært å holde seg langt unna politikk, sa hun. Men:
– Konfrontert med den virkeligheten vi ser rundt oss, er vi nødt til å ta stilling.
En av butikkens ansatte kjente til de røde luene i norsk motstandshistorie og laget mønsteret til Melt The ICE Cap. Butikken inviterte til en Knit-a-long-kveld og forventet ti til tolv personer. Rundt 100 dukket opp. På kort tid ble de røde luene og strikkingen av dem en viral trend. Røde luer spredte seg i bybildet og i demonstrasjonene. Aksjonen hadde også en økonomisk side: Pengene fra mønstersalget gikk til et fond for familier som var berørt av ICE-arrestasjonene.
Votter for fred
Til den første arrangementskvelden den 26. februar ønsket vi også å få med håndverksaktivistgruppen Selbuvotter for fred, som strikker og selger votter til inntekt for humanitært arbeid i Gaza.
Initiativtaker Iffit Quereshi forteller at hun var fortvilet over nyhetene fra Gaza og strikket et par selbuvotter i Gaza-farger som en liten protest. Hun la dem ut for salg på Facebook, til inntekt for Gaza, og de ble solgt med en gang. Hun strikket flere par, begynte å få bestillinger og skjønte at hun hadde truffet en nerve. Hun begynte å rekruttere strikkere som kunne ta unna bestillingene. Gruppen «Selbuvotter for fred» var født.
Quereshi tror at symbolikken i det tradisjonelle mønsteret brukt i en ny sammenheng har hatt stor betydning. Selbuvotter er tradisjonelt håndverk og et kvalitetsplagg i ull som kan brukes i årevis. Noe man gjerne gir som gave til noen man er glad i. Selbuvotter for fred er en måte å vise protest og delta i et fellesskap på som har lav terskel. Strikkingen blir en liten protest, og når du samtidig kobles til andre som gjør det samme, blir det til noe større.
Mange bekker små …
Sosiale medier er av stor betydning for både røde luer i Minneapolis og Selbuvotter for fred. De digitale plattformene gjør håndarbeid til en performativ aktivitet. Det å dele bilder av det man lager, blir i seg selv en politisk handling. Antallet likes, kommentarer og delinger gjør også fellesskapet synlig – man ser at man ikke står alene.
Cherbuliez og deltakerne i Selbuvotter for fred peker på betydningen av å gjøre noe i møte med en farlig og urettferdig verden. Å lage noe gir en opplevelse av å bidra, av fellesskap og håp. Det som kan oppleves som en liten handling, blir – når mange gjør det samme – del av et større nettverk.
Strikkearrangementene
Den første Strikk & Samtale-kvelden på Strømmen vil bli fulgt opp av flere. Vi skal samle engasjerte strikkere, foredragsholdere og andre nysgjerrige til kvelder som handler om håndarbeid som uttrykk for protest. Sammen utforsker vi hvordan nasjonale symboler kan forstås på nye måter, og hvordan håndverksaktivisme kan bygge felleskap i urolige tider.
Deltakerne inviteres til å ta med eget strikketøy, lage eget motstandsbroderi eller å få hjelp til å komme i gang selv. Slik blir arrangementene også en anledning til å formidle strikking og broderi som immateriell kulturarv, som holdes levende gjennom opplæring, aktiv bruk og felles deling.
Møteplass eller aktivist?
Arrangementer om strikking og motstandsaktivisme passer fint inn i MiAs strategi som slår fast at «MiAs formidling er nyskapende og vekker dialog, refleksjon og engasjement» og «Våre museer er demokratiske arenaer som fremmer kunnskapsbaserte offentlige samtaler». Samtidig utløste arrangementene spørsmål om hvordan museets skal forholde seg til grensegangen mellom å være møteplass for dagsaktuelle diskusjoner og å innta en (for) aktivistisk rolle.
Deler av publikum ønsker å delta på arrangementene for å vise sin støtte til motstands- og fredsaktivisme, mens andre er nysgjerrige på hvordan og hvorfor norske symboler blir brukt i protestaksjoner i USA og i Norge. Andre igjen kommer på grunn av strikkingen – for å lære et håndarbeid og å praktisere det sammen med andre. Slik blir Strikk & Samtale-arrangementene en øvelse i å koble seg på samtidige hendelser, der museet er en samfunnsaktør som kan balansere historisk formidling, samtidstolkning og politisk aktivisme.
Les flere presentasjoner av prosjekter og initiativ i museumsfeltet. Denne artikkelen står også på trykk i Museum nr. 2 26. Det kommer fire papirutgaver av Museum i året. Flere av artiklene er digitalisert, se nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
