Byrådsleder Eirik Lae Solberg (H) ønsker å henge opp 29 grafiske verk av Edvard Munch (1863-1944) i to representasjons- og møterom i rådhuset. Kunstverkene er en del av samlingen som Munch testamenterte til Oslo kommune i 1940, og har hengt i rådhuset tidligere.
– Er naturlig
Saken ble først omtalt i Avisa Oslo og senere i en serie artikler i Klassekampen samt i andre medier. Lae Solberg har forklart (blant annet i Dagsnytt 18 i NRK den 23. januar og i debattinnlegg i Klassekampen den 26. januar) at det å formidle Munchs kunst, er en del av oppdraget med å forvalte den. Det hører med til historien, sier han, at Munch var tiltenkt en sentral rolle i utsmykningen av Oslo rådhus. Men da grunnstenen ble lagt, var han aldrende og rammet av en øyesykdom. «Man måtte innse at rådhuset ble bygget for sent for Munch», skriver byrådslederen i Klassekampen. Og fortsetter:
«Det er like fullt viktig å kunne formidle kunst av Edvard Munch, som den mest betydningsfulle billedkunstneren i Norge gjennom tidene og med sterk tilhørighet til Oslo. Derfor er det naturlig at byen har originale verk av Munch i sine fremste representasjonslokaler på rådhuset.»
– Hvor mange verk skal kunne ødelegges?
Munchmuseet stod ferdig i 1963. Det er en etat i Oslo kommune, med forvaltningsansvar for samlingen etter Munch. Museets fagfolk og ledelse har vært tydelige på at de ikke tilråder at disse verkene henger i rådhuset. Byrådsledelsen har fått tilbud både om reproduksjoner av de ønskede kunstverkene og å låne møterom på museet. Men når dette skrives, opprettholdes instruksen om å få originalkunst.
Direktøren ved Munchmuseet Tone Hansen uttalte til Avisa Oslo den 9. januar at rådhuset ikke er egnet for Munchs verk. Den 22. januar skrev 57 ansatte ved museet kronikken «Ber oss skade Munchs kunst» i Klassekampen. De nevner tre hovedgrunner til at de opplever Solbergs instruks som «dypt problematisk» og «foruroligende»:
1)Klima- og lysforholdene på rådhuset er av en slik art at det kan skade de aktuelle kunstverkene. Disse verkene er av papir, og skjøre. Noen av dem har også tidligere hengt på rådhuset og tatt skade av det. 2)Solberg tvinger med dette museet til å bryte det profesjonsetiske regelverket. Det å jobbe for å sikre samlingen man forvalter er helt grunnleggende for museumsarbeidere. 3)Med revideringen av kulturloven i 2025, ble prinsippet om armlengdes avstand lovfestet. Med andre ord er det Munchmuseet som skal ha siste ord om forvaltningen av kunstsamlingen Munch testamenterte til byen.
Byrådslederen har fortalt at kommunen har gjort flere tiltak for å beskytte kunsten på rådhuset. Men tiltakene er ikke gode nok, ifølge de museumsansatte. De mener at spørsmål om hvor verk skal vises og hvilke klimatiske forhold som er akseptable må baseres på kunstfaglig skjønn. Hvis det forholder seg annerledes, betyr det at Munchmuseets faglige uavhengighet fra politisk ledelse er svært svak, påpeker de. Og spør: «Hvilken presedens setter i så fall dette? Hvor mange verk skal kunne ødelegges? Når kreves Skrik til ordførerens kontor?»
De museumsansatte har fått støtte av flere direktører og andre kunst- og museumsfolk, blant annet i Klassekampen 14. januar. De ansattes kronikk ble fulgt opp av bystyrerepresentant Rauand Ismail (MDG). Samme dag som den ble publisert stilte han følgende skriftlige spørsmål til byrådet: «Hvorfor trosser byrådslederen museumsfaglige anbefalinger om fremvisning av Edvard Munchs kunstverker?» I skrivende stund står spørsmålet ubesvart.
Spørsmål til byrådslederen
Museum har i flere dager forsøkt å få et muntlig intervju med byrådslederen, uten hell. Vi fikk beskjed fra byrådslederens kontor om at det han ikek hadde tid, men at vi kunne ta intervjuet på e-post. Den 28. januar sendte vi derfor disse spørsmålene :
1) Oslo kommunes forvaltningen av Munchs testamenterte samling er med Aftenpostens ord «preget av offentlig vanskjøtsel». Hvorfor ikke vise litt mer ydmykhet? (Se også lenger ned i artikkelen.)
2)Hvorfor er det så viktig å vise originalkunst i rådhuset?
3)Hvorfor tvinge de ansatte til å på akkord med profesjonsetiske hensyn?
4)Hvorfor tvinge de ansatte til å på akkord med Kulturloven paragraf 2?
Det siste spørsmålet er klart besvart av byrådslederens kontor, se lenger ned. De andre spørsmålene er slik vi ser det ikke fullgodt besvart. Men byrådslederens kontor sendte oss den 28. januar brevet «Tilbakeføring av originale grafiske verk til ordførerens kontor og byrådslederens møterom», undertegnet byrådslederen og sendt fra byrådslederens kontor til Munchmuseet den 6. januar og en del skriftlige sitater fra byrådslederen, samt denne beskjeden: «Ut over de svarene og den informasjonen du allerede har fått, har vi ikke noe mer å tilføye».
Formuleringene i det vi fikk tilsendt er veldig like dem i debattinnlegget fra Klassekampen den 27. januar. Det nærmeste byrådslederen kommer et svar på spørsmålene både Museum, Rauand Ismail og de museumsansatte stiller, er slik vi ser det dette:
«Verkene er Oslo kommunes eiendom. Vi har et ansvar for å bevare, men også for å formidle denne kunsten. Det vil alltid være en spenning og et dilemma mellom ønsket om å bevare og ønske om å formidle betydningsfull kunst. Vi har gjort flere avbøtende tiltak med blant annet UV-sikre vinduer for å beskytte verkene vi nå ber om å få tilbakeført, og vi vil fortsette å være i dialog med Munch og andre fagkyndige for å sikre en best mulig beskyttelse av verkene.»
– En rar instruks
En av de som har skrevet under kronikken er Gustav Jørgen Pedersen, forskningsleder ved Munchmuseet. Han uttaler seg her som privatperson, ikke på vegne av museet. Han forteller at han syns byrådslederens utspill er vanskelig å forstå.
– Museene har veldig tydelige profesjonsetiske retningslinjer. Og nå får vi altså beskjed om å bryte disse. Det er en veldig rar instruks å få.
Eirik Lae Solberg har vedgått at noen av verkene er blitt skadet av å henge i rådhuset. I motsetning til de museumsansatte mener han at nye sikringstiltak vil gjøre at de ikke skades mer. Han har også påpekt at det finnes flere versjoner av samme motiv. Pedersen er langt fra overbevist:
–Som vi skriver i kronikken, er ikke Munchs grafiske eksemplarer identiske kopier. De er unike, originale grafiske trykk. Alle har de uvurderlig kulturhistorisk verdi.
Pedersen er også opptatt av at revisjonen av kulturloven gjør saken tydeligere og mer alvorlig. Mens prinsippet om armlengdes avstand var sedvane tidligere, er det nå presisert i paragraf to. Den lyder slik:
«Avgjerder som i hovudsak skal baserast på kunstnarleg eller kulturfagleg skjønn, skal treffast av personar med relevant fagkompetanse. Politiske styresmakter kan ikkje overprøva eller instruera om innhaldet i slike avgjerder.»
Endringene i kulturloven ble debattert og vedtatt i Stortinget våren 2025. Den reviderte loven trådte i kraft 1. juli.
– Prinsippet om armlengdes avstand har vært sentralt i kulturforvaltningen også før lovfestingen, sier Pedersen. – Men nå kan jeg ikke forstå annet enn at byrådslederens instruks bryter med lovverket.
Han understreker også at dette er en prinsipielt viktig sak.
– Om dette ikke blir stoppet nå, kan man jo frykte utviklingen.
– Hadde forventa mer
Også Norges museumsforbund er opptatt av de juridiske sidene av saken. Styreleder Ole Aastad Bråten er bekymret for det han kaller «et kommunalt sjukdomstegn»:
– Kommunene utviser – oftere enn staten – dårlig forståelse for grunnleggende kjøreregler som armlengdes avstand-prinsippet. Men i denne saken hadde jeg vel forventa mer av Oslo kommune og byrådslederen.
– I en kronikk skriver 57 ansatte ved museet bl.a. at de opplever seg tvunget til å bryte det helt grunnleggende profesjonsetiske regelverket, ved å sette deler av samlingen de forvalter i fare. Forstår du påstanden?
– Ja. Og det er jo derfor ICOM og Norges museumsforbund ber alle museumseiere respektere det profesjonsetiske regelverket. Alle våre medlemmer må følge dette regelverket.
– Sier du nå at Munchmuseet kan risikere å bli kastet ut av Museumsforbundet?
– Nei, men det er alvorlig dersom Oslo kommune tvinger frem en håndtering av samlingen som bryter med de profesjonsetiske retningslinjene. Og husk, dette er retningslinjer som nå er nedfelt i den reviderte kulturloven.
Aastad Bråten trekker også frem kommunens kulturbudsjett for 2025, der det er foreslått ganske store kutt i bevilgningene til Munchmuseet.
– Jeg fatter det ikke hvordan de kan tillate seg dette. Med dette budsjettet fremstår byrådet som gjerrige. Da kan de ikke i tillegg være frekke. Det er museumsdirektøren som bestemmer over samlingen, ikke byrådslederen.
– Dypt bekymret for forståelsen av museumsfaglig arbeid
I e-post til Museum den 28. januar, skriver Byrådslederens kontor følgende:
«Prinsippet om armlengdes avstand i kulturloven er viktig. Byrådet holder seg for eksempel langt unna avgjørelser om utstillinger på MUNCH. Bestemmelsen i kulturloven § 2 a treffer imidlertid ikke helt i dette tilfellet. Beslutningen om at noen få av Munchs grafiske verker skal kunne vises og oppleves på Rådhuset, er basert på en bred politisk vurdering. De kunstfaglige vurderingene fra MUNCH inngår som et viktig element, men det er også flere andre viktige hensyn som må tas med i vurderingen. I slike tilfeller, hvor det er snakk om mer sammensatte vurderinger, følger det ikke av loven at beslutningen må treffes av personer med kunstfaglig kompetanse. Vi er med andre ord innenfor lovens rammer, og vi har stor tillit til at vi, i dialog med MUNCH, skal kunne ivareta verkene på en god måte.»
Generalsekretær Liv Ramskjær i Norges museumsforbund er ikke enig i tolkningen av kulturlovens paragraf 2:
– Jeg mener at byrådens argument om at beslutningen er basert på bred politisk vurdering og andre hensyn, bryter med det loven omtaler som akseptabel styring fra myndighetene. Loven sier at «Dette er ikkje til hinder for overordna styring gjennom økonomiske og juridiske rammer og generelle mål.» Det Lae Solberg gjør i denne saken er ikke del av overordnet styring slik loven beskriver den, men å overprøve museets faglige integritet. Jeg er dypt bekymret for forståelsen av museumsfaglig arbeid i byrådet både i denne og andre saker knyttet til kommunens museumsdrift – som håndteringen av nedleggelsen av Popsenteret og Oslo skolemuseum.
Kanskje heller straffeloven?
For å få en bedre forståelse av lovverket, tar vi kontakt med jurist Hans Marius Graasvold, som er fast advokat for en rekke organisasjoner, opphavere og utøvende kunstnere innen kunst- og kulturfeltet. Han mener det er uklart om den reviderte kulturloven kan gjelde i dette tilfellet.
– Denne loven er primært skrevet med tanke på kulturvirksomhet forstått som kulturproduksjon og kulturformidling, for å sikre at man ikke får en politisk styring av den kunstneriske eller kulturfaglige utviklingen. Det ser man ganske tydelig i forarbeidene, selv om de er litt snaue.
I tillegg er kulturloven det som kalles en rent normgivende lov, forklarer han. Det betyr at det ikke får noen konsekvenser om man bryter den. Det får det derimot om man bryter straffeloven. Og her kommer Graasvold med det han kaller en brannfakkel:
– Det er nå en gang sånn at det å øve skadeverk på verdifull kunst rammes av straffeloven paragraf 352, bestemmelsen om grovt skadeverk. Det er straffbart å skade gjenstander som har «historisk, nasjonal eller religiøs verdi». Det gjelder enten det er privatpersoner eller Oslo kommune som gjør det. Om byrådsledelsen nå gjør noe som et samstemt fagmiljø mener kan lede til ødeleggelse, vil de kunne rammes av denne bestemmelsen.
– Gjelder det også med tilbakevirkende kraft? Kunstverk er jo allerede blitt skadet i rådhuset.
– Det gjelder bare om man visste eller burde visst at man gjorde skade. Det er ikke sikkert det var tilfelle forrige gang. Men nå handler de stikk i strid med alle kunst- og museumsfaglige råd.
– Må verkene bli skadet før loven trer i kraft?
– Nei, det som kalles «forsøk på grovt skadeverk» er også straffbart. Det vil kunne forstås som at byrådsledelsen er i ferd med å gjøre noe straffbart nå.
Graasvold påpeker at det kan virke litt voldsomt å komme trekkende med denne bestemmelsen. Men:
– Jeg sier dette for å understreke alvoret. Dette er en viktig sak.
– Et direkte brudd på ICOMs etiske regelverk
Det profesjonsetiske regelverket er definert av ICOM (International Council of Museums). Styret i Norsk ICOM har kommet med denne offisielle kommentaren til byrådslederens instruks:
«Museer har plikt til å bevare og utvikle samlinger som bidrag til å sikre samfunnets kulturarv. Disse samlingene utgjør et viktig felles kulturgode som har en spesiell juridisk status og internasjonalt rettsvern. I dette samfunnsansvaret ligger forvalteroppgaver som inkluderer aktsomhetsplikt og langsiktig vern.
Norsk ICOM gir sin fulle støtte til de faglige vurderingene til ansatte og ledelse ved Munchmuseet. En tilsidesettelse av disse vurderingene fra byrådsleder i Oslo vil være en overkjøring av armlengdes avstandsprinsippet, og et brudd med ICOMs etiske regelverk. Som politisk ledelse for Munchmuseet bør Oslo kommune vurdere de prinsipielle sidene av denne saken, og politisk ledelse i Oslo kommune bør gjøre seg kjent med ICOMs museumsetiske regelverk som fastsetter minstestandarder for museer og museumsmedarbeideres praksis og yrkesfaglige adferd.»
Vi tar en telefon til styrelederen Atle Ove Martinussen for å få utdypet Norsk ICOMs syn. Det er ikke til å misforstå:
– Dette er et direkte brudd på ICOMs etiske regelverk.
– Betyr det at dere vil vurdere å ekskludere Munchmuseet fra Norsk ICOM? For i praksis er det jo de som bryter reglene?
– Det kan jo være den ytterste konsekvensen. Det er det eneste virkemiddelet vi har mot grove brudd mot regelverket. Men det vil uansett være en prosess i forkant og vi vil selvsagt prøve alt annet først. Vi ønsker å ha dialog med byrådsledelsen og håper de lytter til de museumsfaglige rådene. Det er det eneste fornuftige.
Munch på studenthybler og sosialkontor
På museets nettsider kan vi lese at Munch-samlingen som Oslo kommune arvet etter Edvard Munch består av nærmere 1200 malerier, 7050 tegninger og skisser, 18 322 grafiske blad fordelt på 842 ulike motiver og 14 skulpturer. I tillegg forvalter museet Munchs originale fotografier, trykkplater og litografiske steiner, flere tusen brev og andre tekster og 9830 personlige eiendeler.
Mye kan tyde på at Oslo kommune har en del å svare for når det gjelder forvaltningen av denne samlingen. I sin historiske gjennomgang forteller museet om kraftig diskusjon fra før Munch døde, og et museum som var utdatert og underfinansiert fra åpningen i 1963. I en artikkel i Dagsavisen i forbindelse med åpningen av det nye museet i 2021 står det at historien om denne kunstskatten er «preget av offentlig vanskjøtsel, tyverier og små og store skandaler».
Kunstsamleren Rolf Stenersen mente at så mange som mulig burde få oppleve Munchs kunst, skriver Dagsavisen. Kanskje er det en slik holdning som ligger til grunn for kommunens lange praksis med å bruke samlingen som dekorasjon i ulike offentlige rom. I årene før museet åpnet hang et stort antall Munch-bilder uten sikring rundt omkring i byen. Mange var på Sogn studentby, bl.a. på kjøkken og toalett, og i løpet av 20 år ble like mange verk stjålet herfra.
Også etter at museet ble bygget, ble det lånt ut grafikk til skoler og offentlige kontorer. På Sogn ble rammene skrudd fast i veggen. Men da noen skar dem ut av rammene, ble de tatt ned. I 1974 ble 18 Munch-litografier stjålet fra sosialkontoret på Tveita-senteret.
Stiftelse?
Tidligere direktør Stein Olav Henriksen prøvde å endre organiseringen av museet fra en etat i Oslo kommune til en stiftelse. Dette ble flere ganger avslått. Kulturbyråd Hallstein Bjercke (V) uttalte til Aftenposten i 2015 at politisk ledelse ikke så noen grunn til å endre den nåværende strukturen den nåværende strukturen: – Vi er svært fornøyd med måten museet drives på i dag, og mener at de lykkes godt både kunstnerisk og organisatorisk.
Henriksen var ikke like fornøyd: – Vi hadde håpet på en annen konklusjon, sa han til Aftenposten. – All erfaring jeg har som leder ved museet gjennom fire år, tilsier at en organisasjonsform som gjør museet til et eget rettssubjekt, vil være bedre tilpasset museets utfordringer og behov.
Høsten 2021 innledet bystyret en ny behandling av Munchmuseets struktur. I et høringsnotat fra 18. januar 2022 støtter Norges museumsforbund forslaget. Notatet er undertegnet av generalsekretær Liv Ramskjær og daværende styreleder Cecilie Øien. «Museumsforbundet stiller seg bak Munchmuseets velbegrunnede forslag om at det bør etableres en organisasjonsform som sikrer museets drift den autonomi og integritet armlengdes avstandprinsippet er ment å ivareta», heter det blant annet her.
Museum har spurt nåværende direktør Tone Hansen om hun deler synet på at museet kunne trenge en annen organisasjonsform, og fått følgende svar på e-post:
– Mitt fokus er å videreutvikle museets kunstfaglige arbeid innenfor dagens rammer, og sørge for at vi forvalter samlingen og oppdraget vårt på best mulig måte. Eierstruktur diskuteres ikke nå.
Byrådslederen har fått se uttalelsene fra Gustav Jørgen Pedersen, Ole Aastad Bråten, Norsk ICOM og Atle Ove Martinussen, og fått god tid til å komme med tilsvar. Han er også gjort kjent med det vesentlige innholdet i denne artikkelen, bl.a. har vi sendt et tidlig utkast.
Les også andre nyheter innen museumspolitikk og -kultur og hele vårt nettmagasin. Vil du lese alt fra Museum, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement på papirmagasinet i Tekstallmenningens nettbutikk.
