Både nasjonalt symbol og personlige klær
At det er vanskelig å forklare hva bunad er, har nok alle som har prøvd å bruke bunad utenfor Norge erfart. Jeg har for eksempel brukt bunad i konfirmasjon i Danmark. Nei, det er ikke fordi jeg er særlig patriotisk, men ja, den er også et nasjonalt symbol og vi bruker den 17.mai for å feire grunnlov og selvstendighet – fra nettopp Danmark.
Men det er også våre aller fineste personlige klær som kan brukes til høytidelige anledninger som konfirmasjon. Det handler også om familie og tilhørighet; mine formødre i Telemark brukte slike klær.
Immateriell kulturarv
I 2024 ble den norske bunadbruken oppført på UNESCOs liste over menneskehetens immaterielle kulturarv. Som immateriell kulturarv er bunadbruk en handlingsbåren kunnskap, som inkluderer både håndverksteknikker, sosiale tradisjoner og sosial praksis knyttet til bunaden.
Jeg vil også tilføye forskning. Utviklingen av bunadene i Norge bygger på langvarig, omfattende og mangfoldig forsknings- og utviklingsarbeid med mange ulike aktører, både innen museer, akademia, organisasjoner og enkeltpersoner. Hver 17. mai kulminerer denne kulturarven når den samlede bunadparken mønstres som ledd i feiringen av det nasjonale fellesskapet.
Motkultur
Nasjonsbygging og styrking av nasjonal identitet i en ung nasjon ga opphav til bunadbruken, med den nasjonale strategen Hulda Garborg som viktig pådriver.
Bunad brukes også i dag som politisk symbol i enkelte sammenhenger. Bunadsgeriljaen som kjemper for bedre fødetilbud er ett eksempel. Når samene brukte kofta med vrangsiden ut i protesten mot staten i saken om vindmøller på Fosenhalvøya er det et sterkt signal. I 2024 ble palestinaskjerf til bunad en måte å vise solidaritet med et annet folks kamp for frihet og rettferdighet. Noe bunadnestor Kari-Anne Pedersen støttet og så som helt i den norske bunadtradisjonens ånd.
Vakker forskningsformidling
Nå har Pedersen kommet med en ny bok, Når klær blir bunad. Den er både personlig og kunnskapsspekket, og bygger på hennes forskning, erfaring og fordypning i draktskikken i Øst-Telemark gjennom førti år. Hun gir en helhetlig fremstilling av utviklingen av draktskikken både for kvinner og menn, og revitaliseringen av dem som bunad over 250 år fra (1750 – 2000). Hennes fremstilling av utviklingen av mannsdrakta er i seg selv et viktig nybrottsarbeid.
Boka er nydelig med fine og detaljerte bilder, men dette er ingen kaffebordsbok. Dette er forskningsbasert kunnskapsformidling. Som både kulturhistoriker og draktsyerske, og mange år som fagansvarlig og forsker ved drakt- og tekstilsamlingen ved Norsk Folkemuseum, stiller Pedersen i en særklasse. Boka presenterer, utdyper og supplerer hennes tidligere forskning og publikasjoner, og bidrar også med helt ny forskning og nye innsikter. Det er mange bilder, og hun bruker et rikt draktmateriale fra museer og registreringer av drakter i privat eie, og ikke minst Folkemuseets omfattende samling.
Ved å vise så mange ulike drakter og draktdeler fra hver periode, blir det tydelig hvor rik og mangfoldig denne håndverkstradisjonen var.
Hun trekker også på en rekke ulike kilder, både kunst, fotografier og intervjuer. Og ved å presentere et bredt galleri av personer som gjennom bruk og produksjon har bidratt til utviklingen av folkedraktene mens de var i levende tradisjon og revitaliseringen av dem som bunad får vi innsikt både i folkedraktene og bunadifiseringen av dem.
Pedersen skiller mellom moderne beltestakker og de gamle folkedraktene fra beltestakkperioden. Som en rød tråd i hele hennes drakt- og forskerkarriere helt fra hun jobbet som syerske på systua hos Almankås i Bø i studietiden, gjennom arbeidet med avhandlingen om da beltestakken gikk fra å være (gamle) klær til å bli bunad og i denne boka har hun undret seg over hvorfor de nye stakkene er så ulike de gamle fra den tiden da beltestakken var i bruk som folkedrakt.
Ny innsikt
Hun viser hvordan folkedraktene ble utviklet lokalt, men med påvirkning fra ulike hold og med mange funfacts. Et eksempel er den berømmelige presten i Bø, som foreskrev at det måtte bli slutt på pyntesyken med de røde trøyene, fargerike broderier og overdreven bruk av sølv innen 1818. Selv om han ikke fikk gjennomslag med det samme, ble etter hvert den røde broderte trøya erstattet av en mørk, forklebroderier ble erstattet av importerte bånd og drakta endret seg gradvis. Rødtrøyedrakta gikk ut av bruk omkring 1840, til den drakta som kalles beltestakk som var i bruk fra 1870.
Endringene mellom de ulike periodene i folkedrakta er langsom og gradvis og skjer gjennom at ulike samfunnsmessige endringer og påvirkning spiller sammen og møtes med lokale kvinners kreativitet og skaperkraft. Beltestakken ble til over en lang periode der flere faktorer spilte inn, både pietistisk kristendom, med krav om et mer neddempet uttrykk, påvirkning fra mote og teknologisk utvikling og internasjonal handel.
Forskningshåndverket
Også forskning er et håndverk. Pedersen tar oss med inn i forskningsprosessen og forklarer hvordan hun som draktforsker tolker ulike kilder og hvordan for eksempel kunst kan bidra til å se draktplagg i sammenheng. Draktmaterialet i museer består i stor grad av enkeltdeler og sjeldnere av hele drakter. For å forstå hva som ble brukt sammen har samtidige kunstnere vært viktige, og hun viser både skisser og malerier, og veggmalerier tilbake til 1700-tallet.
Hele veien diskuterer hun hva man kan si utfra materialet, og fremhever usikkerhet der det mangler kilder eller forskning. Slik gir hun innblikk i forskerhåndverket. Og vi får være med på hennes egen reise, som startet med undring over gamle og nye beltestakker på systua.
Gjennom å studere, men også sy og herunder sy om nye beltestakker som brukerne opplevde var vonde å gå med, har hun kommet til at funksjonaliteten i de gamle var bedre, og at dette er en viktig forskjell mellom de nye og de gamle – illustrert med før- og etter-bilder av omsydde moderne stakker. Siste kapittel viser flere nysydde drakter som er inspirert eller kopiert fra historiske drakter, der hun også viser til originalene som for en del er avbildet foran i boken.
Folkedraktenes utvikling og «bunadifiseringen» av dem
Et av de viktige faglige bidragene i boken er en ny periodisering som viser både utviklingen av (folke-)draktskikken var i levende tradisjon, og revitaliseringen av drakter fra ulike perioder som bunad, som to parallellforskjøvete tidsforløp, der eldre drakter ble tatt opp og revitalisert som bunad etter at de var gått ut av bruk som folkedrakt, men der utviklingen av den lokale draktskikken likevel fortsatte frem til tidlig 1900-tall.
Det som er spesielt for dette draktområdet er at dette skjedde mens senere ledd av folkedraktene fortsatt var i bruk. Slik ble den første Øst-Telemarksbunaden lansert av Anne Bamble, mens kvinner i området brukte det som i dag regnes som det siste leddet i drakta, stakk og liv, som kom i bruk fra ca. 1890. Beltestakken som var i bruk som folkedrakt fra ca 1870 til tidlig 1900-tall, ble tatt opp igjen som bunad fra 1960 og 70-tallet, mens enkelte eldre kvinner fortsatt brukte stakk og liv til daglig.
Brukte hårvippa hver dag
Og hårvippa, den spesielle måten å feste håret rundt hodet med et langt hårbånd som har vært brukt i alle draktperiodene, var i bruk også etter at drakta gikk ut av bruk. Jeg husker at min mor var bekymret for mormor da hun i nittiårsalderen sluttet å vippe håret hver dag, og det hendte at hun bare tok på tørkle. Det så hun som et tegn på forfall.
Mormor var født i 1902, og er et godt eksempel på bunadshistorien i området: Hun brukte stakk og liv som barn og ung, og på sine eldre dager fikk hun seg en nysydd bunad, en moderne beltestakk fra Almankås. Da jeg spurte henne om stakk og liv og hadde tenkt å sy meg en, var svaret at ja de brukte da det før, men det er ikke bunad det! Dette illustrerer Pedersens poeng at klær først kan bli bunad når det var gått tilstrekkelig tid fra de var avlagte klær.
Pedersen har et eget kapittel om stakk og liv. Det bygger på Ragnhild Ørbeck Hjukses hovedoppgave fra 1980 der hun intervjuet de siste kvinnene som brukte drakta til daglig, og sørger for at dette viktige forskningsbidraget om siste ledd av draktskikken i Øst-Telemark mens drakta ennå var i bruk blir anerkjent og videreformidlet. I dag er også stakk og liv blitt bunad på linje med andre bunader.
Kunnskap og kjærlighet til det gamle
Gjennom hele boka merker man kjærligheten til tradisjonen, interessen og samhørigheten med syerskene før og nysgjerrigheten og respekten for hvordan en lokal håndverkstradisjon blir til og formes og endres over tid og i møte med ulike impulser og av konkrete personer. Pedersen vil begeistre og inspirere gjennom kunnskap. Hun belærer ikke og moraliserer ikke. Men hun vil noe:
Draktplagg skapt av mennesker for opptil to hundre år siden er tidsvitner som fortsetter å gi glede og forundring. (…) Vi kan lære og la oss inspirere av historiske gjenstander og kilder. Denne boka håper jeg kan være et bidrag og en veileder inn i fortida, og et forsøk på å kunne se noe av drakthistorien i kronologisk sammenheng.
Og hun ivrer for at flere skal sy selv – og ikke minst brodere. For den som tar utfordringen gir boka tilgang til et rikt kildemateriale til inspirasjon og glede. For den vanlige bunadbruker er boka i seg selv inspirasjon nok. Selv om denne boka handler om Øst-Telemark, er fortellingen om hvordan klær blir til bunad viktig for å forstå det litt rare fenomenet bunad som mange har et sterkt forhold til. Ikke minst er den et viktig bidrag til å synliggjøre den ofte underkjente tekstile kulturarven og håndarbeid som et felles kvinnespråk på tvers av land.
I en tid der nasjonale følelser i økende grad mobiliseres av reaksjonære krefter er det også en viktig påminnelse om at kjærlighet og stolthet over egen fortid, håndverk og tradisjoner – det historikeren Benedict Andersson har kalt kulturnasjonalisme – er et bidrag til felles menneskelighet, og en motsats til den politiske nasjonalismen.
Kilder
Aslak Heikka Hætta Bjørn: Vrengte kofter, Forlaget Manifest 2025
Arnhild Skre: Hulda Garborg. Nasjonal strateg, Samlaget 2017
Kari-Anne Pedersen: Bunad og folkedrakt. Beltestakk før og nå. Teknologisk Forlag, 1998
Kari-Anne Pedersen: Folkedrakt blir bunad, Faktum 2013
Kari-Anne Pedersen: Når klær blir bunad, Museumsforlaget 2025
Les også andre nyheter innen museumspolitikk og -kultur, og flere anmeldelser, kronikker og debattartikler. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
