Så fikk vi, etter nesten to år, endelig det store, åpne intervjuet med Ingrid Røynesdal, direktør for Nasjonalmuseet. Hun er en travel kvinne.
Det må også i redelighetens navn sies at det gikk flere måneder fra dette intervjuet ble gjennomført, til det ble publisert. Det skyldtes igjen tidspress, men denne gang i Museums redaksjon.
Museum har tidligere hatt en opplevelse av at direktøren unødig svarer på vanskelige spørsmål, i hvert fall ikke spontant, muntlig og uten noen fra kommunikasjonsavdelingen til stede. Vi fortalte om dette i Klassekampen i april. Museet kjente seg ikke igjen i situasjonen.
– I en formingsfase
Men siden den gang har vi altså fått det intervjuet vi ønsket. Røynesdal hadde satt av god tid, og ingen spørsmål var meldt inn på forhånd. Hun insisterte riktignok på at en kommunikasjonsrådgiver skulle være til stede. Det er vanlig ved alle store institusjoner og nødvendig på grunn av hennes fulle kalender, sa hun. Rådgiveren lovte å holde lav profil og holdt løftet.
– Hvordan er det å være direktør for Nasjonalmuseet?
– Det er en fantastisk jobb og en fantastisk bransje.
– Har det stemt overens med forventningene?
– Det er vanskelig å forvente så mye når man går inn i en jobb som dette. Det er en organisasjon som fortsatt er i en formingsfase.
– Og nå er det du som er i spissen for den formingen. Hvordan gjør du det?
– Det er mye som gjenstår i arbeidet med å få samlet oss og få satt retning. Det er jo en enorm jobb som er blitt gjort for å åpne dette museet. Nå må vi finne den gode marsjfarten, på en måte. Vi skal ta ut et potensial som jo er vesentlig større enn hva de fire foregående museene hadde tidligere.
Hun forteller at museet hele tiden planlegger for mellom 30 og 40 utstillinger parallelt, at de har 400 000 objekter og til enhver tid viser 6500 av dem.
– Det handler om å legge kabalene på best mulig måte. Det er mye og komplekst.
Reflektere tiden og samfunnet?
Nasjonalmuseet er nå i innspurten med arbeidet med en ny strategi og visjon. «Vi skal reflektere tiden og samfunnet vi lever i», heter det bl.a. i den forrige. Setningen har blitt flittig brukt av dem som mener museet har vært redde for å gå inn i betente saker.
– Dere vil kanskje benytte sjansen til å bytte ut denne setningen?
– Det har vært veldig mye bra ved den forrige strategien, men akkurat nå, og med den verdenen vi lever i nå, har vi behov for å ta inn over oss og bli tydeligere på hvilken rolle museene har.
– Man kan jo mene at den nevnte formuleringen er godt egnet til å uttrykke denne rollen?
– Vi skal rulle ut strategien ordentlig når den tid kommer. Det at vi skal være et relevant sted for både samfunnet og menneskene, ligger ganske åpenbart i vårt samfunnsoppdrag. Mer enn det vil jeg ikke si nå, sier Røynesdal i juni.
Strategien ble lansert i slutten av august og kan leses på museets nettsider. Den nevnte setningen er ute. Museets hovedmål for de neste fem årene er formulert slik: Vi engasjerer og inspirerer et bredt og mangfoldig publikum. Vi ivaretar og aktualiserer samlingen. Vi styrker museenes betydning i samfunnet.
Tydeligere stemme?
Nasjonalmuseet fikk i 2025 Museums-Norges gjeveste utmerkelse Årets museum. Prisen vakte diskusjon. Blant annet skrev styret i Norsk ICOM en kronikk i Museum der de i krasse ordelag kritiserte museet for å bryte felles etiske kjøreregler med avtalen de har inngått med Fredriksen-familien. Også juryen oppfordret i sin begrunnelse museet til å ha en tydeligere stemme i de museumsfaglige debattene.
– Hvordan skal dere følge opp oppfordringen?
– Vi lytter til feltet og kjenner på ansvaret som følger med å være den største. Etter prisutdelingen tok vi initiativ til å ha et dialogmøte med norsk ICOM. De er jo ganske tydelige i sin kritikk, og vi er tydelige tilbake: Vi mener at vi ikke bryter det etiske regelverket, men det har vært viktig for oss å forstå hva de faktisk mener.
– Har dere forstått det nå?
– Det var et fint møte, og vi fortsetter dialogen. Det er viktig å snakke sammen på en god måte, for det leder ikke til noe å bare bli stående og virvle opp masse standpunkter.
Røynesdal påpeker også at det ligger i forventningene til dagens museer at de skal jobbe med de private, og at det også er et stort mulighetsrom her. Vi minner om oppstyret knyttet til avsløringen av e-postekommunikasjon mellom en ansatt og Kathrine Fredriksen. Den ansatte skrev bl.a. at kritikken fra Morgenbladet og Kunstkritikk var forutsigbar, siden disse publikasjonene var på venstresiden i det politiske landskapet, og at de har begrenset rekkevidde. Røynesdal peker på det særegne i vårt land:
– Det er forskjellige virkeligheter ute og går i forhold til å jobbe med private. Derfor hender det at man må forklare at dette faktisk er litt annerledes i Norge enn i resten av verden.
– Langt fra hverandre
I september spør vi på e-post hvordan det går med dialogen med ICOM. Vi får dette svaret:
– Vi har gode møter, hvor vi er helt klare på at vi IKKE bryter noen etiske retningslinjer. Dette har vi redegjort veldig grundig for overfor styret i Norsk ICOM.
Vi spør også styret i Norsk ICOM om hvordan det går, og får dette skriftlige svaret:
– ICOM har hatt noen møter med Nasjonalmuseet. Det er fint å få innblikk i deres vurderinger og tanker. Samtidig står vi langt fra hverandre i forståelsen av denne avtalen, og ICOM opprettholder vår kritikk. Dialogen fortsetter, og målet er å nærme seg en enighet der museenes faglige integritet er ivaretatt også når det gjelder OPS-samarbeid.
Arena, ikke aktør
Flere, blant annet gruppen «Kultur mot folkemord», som er initiert av ansatte ved museet, har beskyldt museet for en for unnvikende holdning til Israels krigføring på Gaza.
– Du har i flere kronikker påpekt at museet skal være arena og ikke aktør. Hva mener du egentlig med det skillet?
– Det er veldig viktig for meg å si at det ikke er noe svart-hvitt her. Dette er veldig kompliserte ting som preger hele samfunnet. Jeg har et behov for å si noe om at vi er et rom med ansvar for å omfavne og hegne om et stort ytringsrom. Vi er ikke et mediehus eller en aktivist, vi er et museum, vi har lange linjer.
– Hvordan oppleves det å få så mye kritikk fra sine ansatte, så offentlig?
– Dette er en organisasjon som har mennesker som er engasjert i både jobben sin og samfunnet, og det er veldig bra. Vi lever i et demokrati, og det må vi omfavne, hvis ikke kommer vi skjevt ut.
Hun legger til:
– Vi må også huske at det er veldig mange ting og diskusjoner som treffer denne organisasjonen hver dag. Vi har veldig mange ting vi skal levere på som nasjonalmuseum. Derfor må vi balansere å både få til et stort ytringsrom og samtidig ha en retning og en framdrift.
– Veldig opptatt av åpenhet
– En del av kritikken har blitt framført anonymt. Jeg tenker at det kan forstås som et tegn på at det er noe galt med ytringskulturen deres, at folk ikke tør å stå fram ved navn. Er du enig?
– Så lenge vi ikke vet hvem som snakker, er det vanskelig å forholde seg til. Den gode, åpne dialogen er alltid det beste.
I august i fjor publiserte Museum en kronikk der en ansatt kritiserte museet for ikke å stille ut palestinsk kunst. Vi ble raskt kontaktet av en fra museets kommunikasjonsavdeling som ba oss rette en såkalt faktafeil i kronikken. Det handlet om at det planlagte arrangementet om tatreez (palestinsk broderi) ikke kom til etter «stort internt og eksternt press» slik kronikkforfatteren hevdet, men etter normale prosedyrer. Vi svarte at vi ikke kunne rette i den innsendte kronikken, men at museet gjerne kunne uttrykke sitt syn i et debattinnlegg. Vi hørte ikke noe mer.
– Denne episoden stemmer med min øvrige erfaring: Ledelsen ved Nasjonalmuseet er vanskelig å få i samtale. Forstår du at man kan ha den oppfatningen?
– Vi er veldig opptatt av åpenhet. Vi får utrolig mange henvendelser og svarer på alt. Jeg gjør ca. et intervju i uka. Men jeg kan ikke bruke absolutt all min tid på det.
Israel-støtte?
Da dette intervjuet ble gjort, hadde museet nylig inkludert verket Mourning Carpet (After the Ma’alot School Massacre) i sin samlingsutstilling. Sørgeteppet ble laget i 1974 av den israelske tekstilkunstneren Noa Eshkol (1924–2007) og kjøpt inn av Nasjonalmuseet i 2022. Det ble montert i avdelingen for politisk kunst, rom 76 «På barrikadene».
Det som særlig vakte oppsikt, var at veggteksten først presenterte Israel som fødested, selv om staten jo ikke var opprettet i 1924. Det ble etter hvert endret til «Det britiske mandatområdet Palestina». Når vi spør om hvorfor Israel ble oppgitt som fødested, får vi til svar at det var en feil som derfor naturligvis ble rettet opp.
I ettertid har vi imidlertid fått høre rykter om avgjørelsen ble tatt etter en lang diskusjon i prosjektgruppa. Derfor spør vi om dette på e-post i september:
– Visste du at det var blitt grundig diskutert om hvorvidt det skulle stå Israel som fødested eller ikke?
– Vi kommenterer ikke rykter. I denne saken har vi vært åpne på at rutinene for benevning av fødested på kunstnere sviktet, men ble raskt rettet opp.
Den kunstneriske ytringsfriheten
Mens dette skrives, blir visningen av Eshkols verk på nytt diskutert i mediene. Utgangspunktet er en kronikk av kunstner Victor Lind i Kunstkritikk 9. september. Lind mener at Nasjonalmuseet ved å inkludere Eshkols verk i samlingsutstillingen nå, leverer støtte til Israels krigføring.
Ingrid Røynesdal og konstituert samlingsdirektør Yngvil Sjöösten svarte i en kronikk 12. september at de ser at de kunne kommunisert endringene i rom 76 bedre. De forteller at museet i mai kjøpte inn broderiet The Sun is an Opera (2025) av den amerikansk-palestinske kunstneren Jordan Nassar (f. 1985), og at også dette skal vises i rom 76.
Ta ned Eshkols verk vil de ikke:
«Å ta ned et verk vil slå bein på kunstens frihet og mulighetene kunsten har for å kunne spille opp til diskusjon. Det er en viktig oppgave å verne om den kunstneriske ytringsfriheten – også i tider med konflikt.»
Denne saken er basert på et fysisk, muntlig intervju gjort i juni og e-post-korrespondanse i september.
Den står også på trykk i Museum nr 3 25. Flere av artiklene er digitalisert, se nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
