Søk
Close this search box.
Hold deg oppdatert - meld deg på vårt nyhetsbrev
KronikkPalestinsk kunst er ikke farlig

Palestinsk kunst er ikke farlig

Ved aktivt å holde tilbake palestinsk kunst, ved ikke å ta de vanskelige samtalene om makt og ytringsfrihet i kunstverden og ved å tie når verden brenner, gjør museene seg bare mindre relevante.

Den siste tidens debatt om Nasjonalmuseet og Gaza har medført en overordna diskusjon om museer kan «ta stilling» i en «geopolitisk konflikt». Mens vi i vår mette krok av kloden diskuterer om kunstinstitusjoner kan være «for eller imot» et sannsynlig folkemord, pulveriseres den palestinske kulturarven.

Ellisiv Brattfjord er ansvarlig for sosiale medier i Nasjonalmuseet, men uttaler seg her som privatperson. Foto: Nasjonalmuseet

Dens utøvere drepes, fengsles og ties. Når man aksepterer at det å formidle palestinsk kunst eller ønske om våpenhvile under et sannsynlig folkemord, i seg selv kan medføre at enkelte ikke føler seg velkomne i norske museer, slik budskapet har vært i lengre tid fra Nasjonalmuseets ledelse, tråkker man alvorlig i baret. Da er man med på å opprettholde et ytringsklima som til og med den ellers så forsiktige statsminister Jonas Gahr Støre har uttrykt bekymring for.

Må snakke mer

Vi er mange som mener at vi må snakke mer om det som av noen oppleves som vanskelig, ikke mindre. Å kritisere Israel eller å støtte palestineres rett til frihet, er ikke antisemittisme. Å implisitt eller eksplisitt være med på å si at palestinsk kunst truer noen, er å ikke ta på alvor at antisemittisme er reelt og økende.

Over 70 ansatte, mange tidligere ansatte og over 2000 andre signerte i vår et åpent brev til Nasjonalmuseets direktør. Det virker ikke som at kritikerne har lest hele brevet. Det er fort gjort å henge seg opp i ord som «folkemord” og «boikott», og minner om projiserte ukrainske flagg. Heldigvis er vi mennesker utstyrt med evnen til å tenke dypt, ikke se alt i svart-hvitt og ha flere tanker i hodet samtidig! Punkt 2 og 3 i brevet handler faktisk om å formidle kunst fra Nasjonalmuseets egen samling og å bidra til å ivareta kunstnerisk ytringsfrihet.

Jeg har signert brevet og venter fortsatt på at noen skal fortelle meg hvorfor det er så farlig å formidle palestinsk kunst og kultur. Jeg lurer også på hvorfor Nasjonalmuseet som en stor aktør i kunstverden ikke er mer bekymret for innstrammingen av den kunstneriske ytringsfriheten, sanksjoneringen av kunstnere og andre som er opptatte av det som skjer i Palestina og andre menneskerettsbrudd, og volden som møter fredelige protester, både nært og fjernt fra oss.

Norske museer og kunstinstitusjoner har tradisjon for å vise og formidle palestinsk kunst og kultur. I 1981 kunne man oppleve utstillingen «Palestinske kunstnere» på Kunstnernes hus. Drammens museum bød i 1999 på utstillingen «Palestinske kunstnere i dag». I dag stiller blant andre Kunsthall Stavanger og Trondheim kunstmuseum ut kunsten til palestinske Jumana Manna, en kunstner som også er i Nasjonalmuseets samling og hvis videoverk museet viste under et arrangement i 2016. KORO (Kunst i offentlige rom) jobber med samme kunstner om et stort verk til det nye Regjeringskvartalet i Oslo. Det aktuelle verket i Trondheim ble stilt ut etter 7. oktober.

Skal vi da tolke det trønderske museumsfolket som å ha «tatt stilling» i konflikten? Jeg tolker dem slik at de har noe aktuelt i egen samling som de har valgt å stille ut i lys av å være et museum som ønsker å være relevante. Eksemplene illustrerer også at slik formidling til og med kan gjøres uten å eksplisitt knytte kunstverket til dagens situasjon, om man som kunstinstitusjon skulle være bekymret for hvordan man tolkes.

Formidle eller boikotte?

Nasjonalmuseet stilte seg i vår lavmælt bak ICOMs og Norges museumsforbunds uttalelser om å blant annet bevare den palestinske kulturarven. Vi er flere som er spente på å se om det å stille seg bak slike budskap faktisk innebærer noe annet enn flotte setninger og tomme ord. Man befinner seg i en spenstig spagat når man som museum stiller seg bak opprop om bevaring av den palestinske kulturarven samtidig som man aktivt holder tilbake palestinsk kunst fra egen samling. Det er vanskelig å tolke signalene fra de siste ni månedene som noe annet enn en aktiv boikott av palestinsk kunst.

Nasjonalmuseets samling er vår alles skattekiste. En riktig så unik skatt i samlingen er en palestinsk drakt med broderiformen «tatreez», fra 1800-tallet. Det finnes ekstremt få slike drakter igjen i verden fra før 1948 og 1967, da mange palestinere ble drevet på flukt og det meste av deres eiendom og kunst ble værende igjen i det som ble kalt Israel. Drakten og broderiformen har likhetstrekk med norske bunads- og broderitradisjoner.

Å stille ut eller formidle denne i samspill med andre museumsskatter ville vært et givende bidrag til formidlingen av både palestinsk og norsk kulturarv.

Derfor er det også fint at det ryktes at tatreez blir en del av Nasjonalmuseets formidlingsprogram under Oslo kulturnatt. Det skjer etter lang tid med internt og eksternt press og viser at det nytter å si ifra!

SJELDEN SKATT: Denne palestinske drakten er i Nasjonalmuseets samling. Ifølge museets database er den produsert i Betlehem på 1800-tallet av en uidentifisert kunstner. Drakten er brodert med Tatreez, en broderitradisjon som er på UNESCOs liste over bevaringsverdig immateriell kulturarv. Foto: Frode Larsen / Nasjonalmuseet

Kulturmenn på barrikadene

Enkelte som ikke jobber i Nasjonalmuseet har i Museum hisset seg opp over de ansattes engasjement for Gaza. «Det er et gap mellom å ta kuratoriske valg og det å kaste seg inn i geopolitikk», skriver Petter Snekkestad. På hvilken bakgrunn tror han at såkalt kuratoriske beslutninger fattes? Gjøres disse valgene aldri med utgangspunkt i hva som er aktuelt og om en kunstner eller et kunstverk er relevant?

Det virker som om Snekkestad fantaserer om en verden der alle slike valg er nøytrale. Hvordan er for eksempel det å sette høyst politiske kunstnere som Britta Marakatt-Labba og Hannah Ryggen på hedersplass i Nasjonalmuseet rent nøytrale «kuratoriske valg»? Mens det å stille ut kunst laget av palestinere ville være å «kaste seg inn i geopolitikk»? Jeg kan så klart nevne utallige flere eksempler på slike kuratoriske valg, eller «innkasting i politikk», om du vil.

««Kultur mot folkemord» vil stille ut en palestinsk folkedrakt med tatreez. Talende nok foreslås ingen jødiske åndsverk som del av det å belyse konflikten», skriver Snekkestad. Her begår han en kardinalsynd. Er palestinere og jøder de to partene her? Jeg tror mange jøder vil si seg uenig i at de skal settes opp mot palestinere som gruppe. En skulle tro at det som en del av en slik forenklet verdensforståelse ville vært mer på sin plass å stille seg spørsmålet: Burde de ansatte også foreslå kunstverk signert israelere som støtter folkemordet på palestinere, for å skape «balanse»? Jeg vil tro Snekkestad vet svaret på dette selv. Nasjonalmuseet skal så klart stille ut og formidle kunst av jødiske kunstnere. Det gjør også museet, og det har ingenting med budskapene i det åpne brevet å gjøre.

Kom neppe overraskende

Som en som faktisk jobber i Nasjonalmuseet, syns jeg det er underlig at andre uttaler seg om hva som er «ukollegialt» på en arbeidsplass man ikke selv er en del av. Snekkestad er lei seg på direktørens vegne og synes vi som museum har brukt for mye tid på Gaza.

Museums redaktør, Ellen Lange, er skeptisk til debatt i form av åpne brev. I tilfellet det hersker tvil; samtalen om Nasjonalmuseet og Gaza er en flere ansatte har forsøkt å ha internt i museet i lang tid før det dukket opp et åpent brev. Det er derfor vanskelig å se for seg at brevet kom som en overraskelse på ledelsen.

Diskusjoner om hva Nasjonalmuseet nettopp skal og bør være og gjøre er det viktig at vi har, aller helst også med publikum. Det være seg om det skulle gjelde om kunst laget av melaninrike mennesker også betyr noe (så klart!), om vi bør stille ut «Leiv Eiriksson oppdager Amerika» selv om det er et såkalt «dårlig» bilde (kanskje ikke?) eller om vi skal uttrykke bekymring for ruineringen av palestinsk kulturarv og liv (ja!). Det er viktig at vi ikke bakker ut av sentrale temaer på grunn av bekymring for å bli sett på som «woke». Museer eksisterer ikke i en egen boble avsondret fra resten av verden, uansett hvor mye enkelte skulle ønske det.

Den akk så “nøytrale” kurateringen

«Bryr kritikerne seg i det hele tatt om et slik begrep om kuratorisk faglighet som det er ytret bekymring om i andre sammenhenger de siste årene, og ser de at det kan være forskjell mellom museumsfaglighet og det å gi de tekniske medarbeiderne vannblemmer i hendene av stadig heising og firing både av kunst og flagg i «tydelighetens» navn?» skriver Jørgen Lund i Museum.

Som en av «kritikerne», som har signert både kronikk i Aftenposten og det åpne brevet, er jeg også bekymret for den manglende kunstfagligheten i norske museumsledelser. Men, jeg er mest bekymret for hvordan dette virker å påvirke forståelsen av kunstnerisk ytringsfrihet. Ifølge direktør og styreleder i Aftenposten innskrenker man ytringsrommet om museet blir en aktiv aktør i geopolitiske debatter. Jeg vil hevde at man innskrenker ytringsrommet ved å nettopp aktivt holde tilbake aktuell kunst, ved å ikke ta de vanskelige samtalene om makt og ytringsfrihet i kunstverden og ved å tie når verden brenner.

Man blir et museum for alle ved å vise at man er for alle, ikke ved å late som at man ikke sier noe til noen som helst.

Hva gjelder nevnte vannblemmer i tekniker- og konservatorhender vil jeg tro at kollegaene mine får disse like så mye av å heise opp og ned Leiv Eiriksson, eller av å brått stille ut tegningene til Bjørn Ransve når man plutselig oppdager at han skal tildeles St. Olavs Orden. Viljen og evnen til såkalt «rask respons» er absolutt til stede når museumsledere brenner for noe.

Bør unne vårt publikum såpass

Lund ønsker seg museer som «soner såpass langt fra selve slagmarken og åstedene at vi kan fortsette å føle, vite og legge merke til mest mulig av det som skjer, og lodde dypere i det som førte hit». Her er han inne på noe som også er en kjerne i det åpne brevet: «Vi mener at vi lever i en tid der kunstnere og kulturinstitusjoner bør spille en viktig og samlende rolle, og at med stor definisjonsmakt følger et like stort ansvar. Vi mener derfor at Nasjonalmuseet bør stille ut, formidle og kontekstualisere mer fra sin samling som kan sette ord på det mange berøres av nå».

Hvor fint hadde det ikke vært med formidling av kunst som uttrykker fred og forsoning i en tid som denne? Det er synd at også slike kunstverk har vært forbudt terreng i Nasjonalmuseet siden oktober i fjor. Før den tid hadde vi for eksempel stor suksess med formidling av kunstverk som ga trøst under pandemien, som uttrykte sorg over tapt natur eller som bidro til å vise det absurde i sensur av «naken kunst» i sosiale medier.

Det er når Nasjonalmuseet er aktuelt, overrasker og fanger opp en større «stemning» i verden rundt at vi når ut til nye mennesker, som kanskje oppdager kunstens kraft.

Det finnes åpenbart mange meninger om hva Nasjonalmuseet skal holde på med. Når vi er såpass mange, fra museumsledere til oss «på gølvet», fra historikere til samfunnsdebattanter, som tolker Nasjonalmuseets uttalte verdier, visjoner og mandater såpass forskjellig, må vi i det minste fortsette en åpen samtale om hva hele Norges museum for kunst, arkitektur og design skal være. Vi bør unne vårt publikum såpass.


Ellisiv Brattfjord er ansvarlig for sosiale medier i Nasjonalmuseet, men uttaler seg her som privatperson.

Les flere av Museums kronikker og debattartikler, og hele vårt nettmagasin. Enkeltutgaver og abonnement på papirutgavene kjøpes i Tekstallmenningens nettbutikk.

Likte du denne artikkelen? Del den med en venn og kollega.

Annonse
Annonser