Senteret makter ikke å skape forventninger før besøk. På nett holdes Garborgsenteret skjult i Jærmuseets informasjonstunge sider. Letingen fortsetter på Bryne Stasjon og selve plassen der Garborgsenteret angivelig holder til. Manglende skilting gjør at man kan forledes til å ta til høyre, der ”Arne og Hulda” pryder glassfasaden, men kun om du trenger hårklipp og pene negler.
Plassen preges derimot av forretningsfallosen ”Forum Jæren”, et monument over tidens gulltann. På slake Jæren fantes engang nøysomhet, nå finnes her olje. Arkitekter slaktet tegningene, men ble klubbet ned av politikere. Resultatet er en pengebauta, en steinørken og grå sidebygg. Det til venstre rommer Garborgsenteret og nye Time Bibliotek. Det er på innsiden varmen fins.
Hvor begynner vi? Overalt.
Inngangsportalen gir ingen klare ledetråder om hva som kommer, som om starten speiler usikkerheten fra plassen utenfor. Det kunne fortsatt i feil retning. Garborgsenteret ”favner alt”; Ikke bare ett, men to dikterliv – samt de hyppige utfall kulturlivets Bonnie and Clyde sto for rundt nest siste århundreskifte – ytringer om alt fra språk og seksualitet til religion og militærvesen. Garborgsenteret har sågar plass til Huldas engasjement for dans og folkedrakter. Den som skal favne alt, forteller ofte overflatisk, eller spinner konspirativt rundt en altfor tynn rød tråd. Men disse fallgruvene rammer ikke Garborgsenteret eller utstillingsprodusentene MediaFarm og Arkidea.
Strukturert anarki
Det er en bevisst strategi at brukeren ikke følger en rød tråd eller sluses gjennom trange ganger (det er IKEA, det), men snarere bedriver anarkistisk smaksprøving. På sett og vis er utstillingen like uensartet og åpen som Garborgene selv. Istedenfor for å tvangsfore oss med informasjon, gir skråtthengende klosser i tak og gulv stikkord til den besøkende om emnet som berøres der du står. Disse gjentas på de interaktive stasjonene – datamaskiner med multimedialt innhold – som er spredd rundt i lokalene.
Pengar er størkna blod!
De interaktive stasjonene fungerer både for entusiasten og den forbipasserende. Romaner, notater og avisytringer er tilgjengelig, sammen med bilder, lyd- og filmutdrag. Luftig design og oversiktlige medievalg gjør at informasjonen kan tilpasses den lærestilen besøkende har. I motsetning til mange museer, ekskluderer den ikke dyslektikere eller besøkende med audiovisuell lærestil. Som i de øvrige 500 kvadratmetre utstilling, kommer interaktive overraskelser på løpende bånd: som diktverksted med nyttige poesi-tricks, eller målformspillet som avslører hvor nynorsk du er. Nettavisen ”Den 17. Mai” lar oss skreddersy innhold i en personlig profil, som å se innholdet fra en humoristisk vinkling. Tekstene er vittige og uærbødige. Overskriftene gjør ironiske pek til tabloid sensasjonsjag, som Garborg allerede i sin tid kritiserte. Det fenger. Blir du ikke nysgjerrig av hva som kan skjule seg bak overskriften ”Pengar er størkna blod”?
PR-rådgiver for en time
Perlen i utstillingen er spillet Strid . Fire lag med to til fire deltakere tvinges til å debattere i fiktive Heimlands språkstrid: Skal Heimland ha engelsk eller heimlandsk som hovedspråk? Vi følger en tilnærmet lineær dramaturgi, med mulighet for enkelte avgjørelser som fremmer ”din” sak. Spillerne benytter hele utstillingsområdet og de interaktive stasjonene, og må fremføre budskapene sine for deltakerne – og foran kamera. Vi blir First House-ansatte for en time: Vi skal ikke følge hjertet, men saken vi er satt til, og bruke omgivelsene til beste for den. Strid gir dermed brukerne et godt innblikk i påvirkningsfaktorene i det politiske spillet vi utsettes for hver dag. Innholdet maner frem to sentrale temaer i Garborgparets liv: språk som identitetsbærer og kampen for ytringsfrihet. Målet er å vinne en folkeavstemming, og underveis foretas valgmålinger. Dette vekker konkurranseinstinktet. Det samme gjør tidsknappheten.
Dagen jeg er til stede deltar en lokal videregående skoleklasse. Selv om karakterer ikke blir delt ut denne dagen, sitter drøyt halvparten av elevene igjen og fortsetter utforskningen etter skoleslutt. Ankepunktet mot Strid , er at det krever fire lags deltakelse. Men det er også spillets styrke i forhold til å nå målgruppen i videregående skole. Hele klassen deltar. I verste fall må noen vente.
Gjenbruk og fysisk interaksjon
Senteret klarer å skape velfungerende dynamikk mellom digital og fysisk interaksjon. Det digitale oppleves balansert, ikke som et forsøk på å være hektisk ungdommelig. Den fysiske interaksjonen er like underholdende som det digitale. Små og store barn kan bygge ordklasseklosser, lytte til den snakkende kista, høre dikt i en meditativ kokong (en ombygd versjon av Arne Jacobsens ”Egget”), eller i ro og mak og tegne folkedrakter. Er det for øvrig et spark til monterfetisjistene at folkedraktbildene – som er hengt rett på veggen – fortsetter utover gulvet? Det er som om det manifesterer ønsket om å bryte ut av utstillingskonvensjonene og komme nærmere den besøkende. All formidling er preget av at læring er best når det appellerer til sanser og følelser, ikke kun intellektet. Til slutt en nøtt til konservative konservatorer og andre trette menn og kvinner. Garborg har fått et ”senter” – ikke et ”museum”. Det kan besøkes uten omviser, er samlokalisert med et bibliotek de drar veksler på og har åpent til 19.00. De lar oss leke frem informasjon. Er det ikke et paradoks at senteret lykkes fordi det er og tenker – umusealt?
Anmeldelsen er hentet fra papirutgaven av Museumsnytt – nr. 1/2013. Kontakt redaksjonen for abonnement (kr. 300,- pr år)
Anmelderen Per A.D. Jynge er tekstforfatter, filmskaper og journalist, men har også vært reklamebyråleder, TV-produsent og programleder. Foto: Håkon Garvin
