Hvert øyeblikk teller er Henie Onstad Kunstsenters markering av Skeivt kulturår, og en del av den skeive kunsten, kulturen og historien som møter oss på museene over hele Norge gjennom hele 2022.
Det 50 år siden sex mellom menn ble avkriminalisert og straffelovens paragraf 213 ble opphevet i Norge. Utstillingen består av 200 verk fra 60 kunstnere samlet fra hele verden. Den er kuratert av teamet på Henie Onstad kunstsenter sammen med Thomaso Speretta.
Utstillingen er resultat av et imponerende samarbeid på tvers av landegrenser og fagområder. Verkene som vises er hentet fra perioden fra 1982 til i dag, og tar opp tråden fra en utstilling Hennie Onstad Kunstsenter viste i 1993, Tema: Aids.
Skremmende og nyttig
Det var tøft og nyttig å gå tilbake, å gjenkalle frykten for smitte vi alle kjente på. Fordommene i kjølvannet av sykdommen kom til overflaten igjen. Vi kastes tilbake til det klamme belegg som lå over tilværelsen i lang tid de første årene etter at sykdommen ble kjent. Jeg var tenåring, og på vei inn i voksenlivet. Urettferdigheten og fordømmelsen, det er skremmende å se tilbake på. Men det er nyttig.
Utstillingen kommer på et tidspunkt da vi alle igjen har kjent på redsel for smitte og sykdom. Vi lever fortsatt i en koronapandemi, bak oss har vi to og et halvt år med strenge restriksjoner som har påvirket oss alle.
Nødvendig tilbakeblikk
Derfor er dette en viktig utstilling, på mange plan. Sammensetningen av verkene skaper en historisk helhet og et tilbakeblikk vi trenger. Det får oss til å se på oss selv, og reflektere over egen nære historie. Du kan ikke oppleve denne utstillingen uten å bli berørt.
De mange bekymringene og tankene vi som var unge på denne tiden hadde, får ny betydning og mange minner reaktiveres. Utstillingen understreker museenes rolle, hvordan institusjonene har endret seg og er i konstant endring. Og hvordan de kan bidra i den aktuelle samfunnsdebatten med samtidsaktuelle utstillinger.
Hvert øyeblikk teller hjelper oss å se tilbake, men i lys av vår egen hverdag – se det tilbakelagte i sammenheng og reflektere. Den gir oss perspektiv, og minner om at vi kan lære av vår historie, at det nytter å kjempe for de gode sakene og hvor viktig det er å lytte til alle stemmene som er der, også i egen samtid.
Brå endringer
Om noen år vil vi se tilbake på koronapandemien vi er i, de som har tilbakelagt vonde opplevelser på grunn av den, og de som fortsatt er rammet. Det vil gi oss ny innsikt og forståelse, som er nettopp det denne utstillingen gjør. Den viser oss hvordan og hvor raskt mange liv endret seg, hvor raskt samfunnet påvirkes og hvordan frykt og fordommer umerkelig kan snike seg tilbake i et samfunn. Slike refleksjoner ble utstillingen Hvert øyeblikk teller viktigste funksjon for meg.
Det første verket som møter oss er «Side Effects» (2015) av den dansk-norske kunstnerduoen Elgren og Dragset. Medisinske glasskrukker fylt med pastellfarget pulver, og et blinkende neonskilt med teksten «AIDS is Good, Business for Some». Det henviser til dagens HAART-behandling av aidspasienter og den farmasøytiske industriens distribusjon og profitt fra legemidler i sammenheng med Aids.
Det er dessverre ikke plass til å gå i dybden av verkene, men her er mange interessante, ikke minst blant de av nyere dato. For eksempel anbefaler jeg å bruke litt tid på Bart Julius Peters tekstilinstallasjon, «When Will I Hear Your Voice II», Karol Radziszewskis «Donald Duck tapet», Tessa Boffins fotografier «Angelic Rebels. Lesbians and Safer Sex» og Donald Moffets lysboks med telefonnummeret til Det hvite hus «Call The White House».
Sterke gjensyn fra Tema Aids
Mange av verkene husker jeg godt, og det er sterkt å se dem igjen.
Fin Serck-Hansens portretter fra 1993 i Tema AIDS er et av dem. Frontale portretter, med blikk som borer seg rett inn gjennom marg og bein. Det viser en skyggeside vi den gang ikke hadde sett før. Ærligheten i Serck-Hansens fotografier er brutal. Her er konfronterende dokumentasjon og personlige direkte møter med minoritetsgrupper som aidspasienter, fengselsinnsatte og skeive. På blodig rød bakgrunn. Uren huden, rå, usminket og flat belysning uten forsøk på å forskjønne, i en tid da det ikke var hverdagskost.
Sist jeg så disse fotografiene, var jeg for ung til å forstå. Det slår meg nå hvor viktig dette verket er for forståelsen av de lidelsene disse menneskene gikk gjennom her i Norge, og ikke minst hvor modige de var som lot seg fotografere.
Et annet gjensyn er fotografiet «Gotscho Kissing Gilles, Paris» av Nan Goldin. Det var et verk som brant seg fast i 1993. Goldin fokuserte på sosiale spørsmål, skildret samfunnet gjennom skeiv kultur, intimitet og hiv/aids.
Dette fotografiet er fra en serie som skildrer et homofilt ektepar gjennom sykdommens krevende forløp. Å se dette verket igjen, gjør ikke like vondt som det gjorde. Den gang var kjærligheten skjult, usynlig og skambelagt. Det gjør verket så interessant nå. Nærheten og inderligheten mellom de to er slående og vakker. Verket gir oss tilbakeblikket. Det får oss til å innse hvor naive vi var, og hvor mye kunnskap vi manglet.
Store mengder
Et verk jeg umiddelbart fattet interesse for, er laget av kunstnergruppen General idea fra Canada. Gruppen besto av kunstnerne Felix Partz, Jorge Zontal og AA Bronson. De etablerte seg i Toronto i 1969 og var aktive frem til 1994. Felix Partz, Jorge Zontal døde selv av aids. Gruppen hadde en sentral rolle i Nord-Amerika og arbeidet med temaer fra populær- og skeiv kultur. Deres verk «One month of AZT» fra 1991, dekker nærmere tre ganger tre meter vegg i utstillingsrommet. Her er 150 enorme AZT-tabletter, laget i vinyl og borrelås. AZT var den første medisinen og behandlingen som var tilgjengelig for aidspasienter.
Det er ikke så mye størrelsen som griper meg, som mengden medisin. Verket gir en opplevelse av å forstå hverdagen for en aidspasient i denne perioden. De levde med strenge daglige medisineringsrutiner som fullstendig styrte livet deres.
Små doser
Samlet oppleves utstillingen voldsom. Man kjenner på alt. Det er kjærlighet, begjær og sårbarhet. Hele spekteret av det å være menneske. Den må tas inn i små doser. Besøkes flere ganger, det holder ikke å se den én gang. Det er ekte, direkte og på tvers av kjønn og landegrenser. Vi kommer veldig nær frykten for smitte, raseri, avmakt, skam og død.
I forbindelse med utstillingen er det produsert en bok, som anbefales. I tillegg til kunstner presentasjonene og beskrivelser av verkene, har boken en rekke interessante artikler fra rådsgruppen utstillingsteamet konsulterte med under arbeidet med utstillingen. Den gir god bredde forståelse av aids problematikken både historisk fra Norge, personlige berettelser og over det grundige arbeidet og samarbeidet som er tilbakelagt gjennom utstillingsprosessen.
Utstillingen har også en egen spilleliste på spotify med mye bra, temarelatert musikk.
Støtte til kritikk
Museumsnytt har i 2022 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt ord. Vi vil publisere en til to anmeldelser i måneden. Se alle her
Våre anmeldere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.
Ellen C. Cramer Sjøwall er utdannet designer og museumsformidler. Hun har jobbet lenge i museumssektoren, bl.a. som formgivingsleder ved Naturhistorisk museum (NHM), Museet for Universitets- og vitenskapshistorie (MUV) og er ansatt deltid i Museene i Akershus (MiA). Hun driver også designbyrået Curio_City
.
