For store spørsmål, for lite rom

ANMELDT – gjennom KAM-prosjektet:
«Klima for endring» Norsk Oljemuseum, Stavanger

Norsk Oljemuseum er et av våre mest populære museer, noe jeg tror skyldes utstillernes klare fokus på taktilitet i formidlingen. De fleste gjenstander er befridd fra montre for å tas på og tas inn, for å entre, sanse og kjenne. Dette er gjennomgangstonen i alle rom fra gulv til høyt oppunder taket. Virkemiddelbruken varierer fra det konvensjonelt museale til digitale trykkløsninger, men det er utrolig fint balansert. Trykkeknapper kombineres med skjermløsninger, modeller med film.

Store tekstflater som gir en grundig gjennomgang av oljehistorien er henvist til en egen vegg rundt filmrommet, som for å meddele besøkende – med liten og stor skrift – at «dette er nerdesonen». Det finnes tekster spredt ut i utstillingen ellers også, men de er kortfattede og bidrar til at det taktile får ha sitt klare hovedfokus. Museet har en egen barneplattform med helikopter og kran, men selv uten denne spesiallagde delen ville museet fungert for unger i alle aldre. Nettopp fordi det hele veien er noe spennende å se på, ta på og gjøre – og det meste befinner seg i en høyde som gir barn tilgang.

Oljemuseet er også et vellykket eksempel på bygningsarkitektur i harmoni med utstillingsrommet, noe som ikke alltid er en selvfølge. I et valgår hvor bompengestriden har inntatt siddisbyen, er det «løye» å tenke på at det nå hinsidige arkitektkontor Lunde og Løvseths vinnerprosjekt innbragte nær 17.000 underskrifter mot både bygg og plassering på 1990-tallet. Bygget ville ruinere for næringslivet, ble det sagt. I dag er det en attraksjon omgitt av resturanter og shoppingsentre.

Norsk Oljemuseum har gjennom plassering ved kaikant og havnebasseng en tydelig forankring i by og tematikk. Tre plattformlignende deler av utstillingen befinner seg i vann og er neppe til å misforstå rent symbolsk. Store glassflater mot fjorden, der skipsverft og fartøy kan iakttas samtidig som du kikker på modeller av Ekofisk og supplybåter, bidrar til å utvide utstillingsrommet og gi det aktualitet. Denne nærheten er forsterket av at utstillerne har tatt formidlingen med seg ut av selve lokalet. Fra en av de tre «plattformene» i utstillingen, kan du gå ut en dør og oppleve gjenstander på utsiden – eller prøve en redningsstrømpe, om du ikke får høydeskrekk.

Et åpent museum

Innholdsmessig er Oljemuseet et ærlig og åpent museum, som tross gjennomsponsing fra en pengesterk oljesektor (synlig gjennom diverse plaketter) forteller om de menneskelige omkostningene ved industrien vel så mye som dens bidrag til velstand. Selvfølgelig skrytes det av faglige prestasjoner, såsom byggingen av datidens tyngste menneskeskapte byggverk byggverk (Troll A), men konteksten er i høyeste grad knyttet til mennesker, ikke selskapene og kronene. Et av de fineste eksemplene på dette er den kjente Stavanger-regissør Arild Østin Ommundsens emosjonelle – om enn sentimentale – film om oljehistoriens omkostninger, fortalt gjennom det kompliserte forholdet mellom en «oljeunge» og hans plattformarbeidende far. Filmen fra 2016 går i loop og er basert på et essay av Aslak Sira Myhre og tonesatt av bysbarn Thomas Dybdahl. Oljemuseets faste utstilling er menneskelig, oppfinnsom og nær.

For å komme inn i den nye utstillingen «Klima for endring» må du gjennom store deler av den faste utstillingen, forsere modeller og trykkløsninger og til og med gjennom en helikopterinstallasjon som viser transporten mot plattformene.

Det er nesten for lett – ikke minst for en tidligere ansatt journalist i Natur og Ungdom  som meg – å harsellere over en klimautstilling i et museum dedikert en klimaversting, i byen som arrangerer den klisne oljeutstillingen ONS. Men som i museet forøvrig virker utstillerne befridd fra sponsorers sedvanlige hvisken eller rop. Det er ikke penger og rosemaling av oljeindustrien som er den nye utstillingens problem.

Problemet er at utstillingen bryter med museets suksessoppskrift for formidling. I dette rommet på ca. 120 kvadratmeter vinner de tekst-tunge nerdevegger over sanseligheten.

I likhet med den øvrige utstillingen tar «Klima for endring» i bruk hele rommet. Over oss svever en rullende tekst med sitater fra statsledere, forskere og næringslivsfolk om utfordringer med klimaendringene. På gulvet ligger en tidslinje, og det er bilder og tekster på hver minste flate. I den ene halvdelen av rommet gis en interessant men krevende skriftlig fremstilling av de siste to århundrers energioppfinnelser. De er supplert med selvgående skjermløsninger, men bildene på skjermene bidrar ikke til å utvide fortellingen. De er en ren visualisering av det som allerede er skrevet på veggen.

En gang omstridt, nå suksess

Det runde rommet som oppfattes ganske lite er bygd rundt en ballformet kjerne som kan symbolisere både solen og kloden. Utenfor den er det lag med sirkelformede utstillingsflater som rommer sittemøbler med tekster og foto på flere sider. Alt er som i museet forøvrig pent designet, men uhorvelig teksttungt.

Jeg tror «Klima for endring» simpelthen har villet for mye. Vi bombarderes av ord og spørsmål, og de store spørsmålene utstillingen både gir og til dels ønsker å besvare, er for mange og omfattende for et lite rom uten lys og vinduer. Det er nesten like klaustrofobisk og håpløst som å ta inn over seg de mange nyhetssakene om artsreduksjon og havhøyder i en hvilken som helst større, seriøs avis.

Der «Klima for endring» lykkes er når den tyr til museets øvrige suksessoppskrift: det taktile. Jeg har aldri resonnert særlig over tyngden av Co2. Ikke før Oljemuseet ber meg løfte ulike lands utslipp per innbygger. Det er først her jeg merker tyngden av norske utslipp, og hvor mye lettere problemet er i Bangladesh.

Menneskene, ikke bare oljen

Men det er i Bangladesh og andre fattige land, som en av tekstplakatene poengterer, at problemene med klimaendringene er størst. Og dette – samt de individuelle byrdene av klimaendringer rundt om i verden – blir ypperlig poengtert av fire fine filmer signert Terese Grøtan. Her blir vi kjent med enkeltmennesker i USA, Bangladesh, Kiribati og Svalbard – steder hvor klimaendringer i ulik grad har påvirket dem som forteller.

«Klima for endring» er ingen dårlig utstilling. Den fremstår som gjennomarbeidet, på tross av enkelte skrivefeil her og der. Den har noen få, men gode, eksempler på den samme sensitiviteten og lekenheten som omgir utstillingsrommene for øvrig. Likevel blir mengden tekst og formuleringer krevende – og lar oss sitte igjen med følelsen av håpløshet vi hadde med oss før vi dro inn i klimaverstingenes ellers så glimrende utstillingsrom. Det var neppe meningen.

Fakta//

Klima for endring

Norsk Oljemuseum, Stavanger
Åpnet 7. mai 2019. Fast.
Produsert av Norsk Oljemuseum.
Museets redaksjonelle gruppe har bestått av: Direktør Finn E. Krogh, historiker Trude Meland og utstillingsleder Anja W. Fremo
Utstillingsdesign: Kvorning design & kommunikation

KAM-PROSJEKTET

Anmeldelsen er den trettende i en rekke museumsutstillingskritikker som vil bli publisert på museumsnytt.no som en del av KAM-prosjektet: Kritikk av museumsutstillinger. Prosjektet har fått støtte av Kulturrådet og Fritt Ord. Les mer om prosjektet her: Flere utstillingsanmeldelser gjennom KAM

Om anmelderen

Per A. D. Jynge har anmeldt flere utstillinger for Museumsnytt og har journalistisk erfaring fra nærradio, tv, avis og videoproduksjon. Han har jobbet både foran og bak kamera og har lang erfaring i produksjon av film og video. Jynge har også 10 års ledererfaring fra reklame- og mediebransjen, har drevet eget reklamebyrå og filmselskap og er prisbelønt tekstforfatter. Han jobber i dag som seniorrådgiver i Skatteetaten, med det interaktive undervisningsopplegget og spillet Spleiselaget, om skatt og arbeidsliv for ungdom