Joik (på nordsamisk: luohti) er en av Europas eldste musikkformer. Den utøves fortsatt og er en ubrutt tradisjon på tross av fornorskning og undertrykking av samiske kulturuttrykk fra kirke og stat over flere hundre år. Overføring av tradisjonen fra eldre til yngre generasjoner står imidlertid i fare, og alle tiltak som kan bidra til å skape entusiasme og vedlikeholde kunnskap om tradisjonell joik, vil også bidra til å styrke samisk kultur.
Hvem eier joiken?
Norges arktiske universitetsmuseum eier en av de største samlingene med arkivopptak av joik, samlet inn over en periode fra 1949 og 2021 som del av Nordnorsk folkemusikksamling (med omkring 7000 unike opptak av joik). Samlingen er et av de få stedene hvor en kan lytte til joik av tradisjonelle joikere, noe samiske artister og joikere, forskere og andre interesserte har benyttet seg av i flere tiår. Universitetsmuseet har tidligere fått kritikk for å ikke offentliggjøre samlingen slik at særlig samer ikke fikk tilgang til sin egen kulturarv. Når vi nå er i gang med prosessen med å offentliggjøre samlingen, har vi støtt på flere utfordringer, slik også andre arkiver og museer har gjort.
Som en del av av prosjektet DigiJoik, som ble støttet av Kulturdirektoratet fra 2021 til 2024, utviklet museet en pilot for offentliggjøring av joik på den digitale plattformen DigitaltMuseum og på strømmetjenester. Vi knyttet til oss en referansegruppe bestående av joikere, artister og joikeforeningen Juoigiid Searvi. Særlig var spørsmålet om eierskapet til joiken og i hvilken grad man kunne publisere opptak av personjoik, et utfordrende tema. I samisk kultur regnes personjoik (joik som er tilegnet en person) som denne personens og joikerens personlige eiendom. Demed kan joik ikke uten videre joikes av andre eller deles fritt på nett uten samtykke fra joikeren og den som blir joiket.
Her kan arkivene spille en viktig rolle: De kan dokumentere hvilken joik som hører til hvem, og ta vare på og formidle informasjon om hva som finnes i arkivene, og hvordan interesserte kan få tak i den aktuelle joiken om den ikke ligger tilgjengelig på nett eller i databaser med pålogging.
Uenighet
Men hva så med offentliggjøring av opptak som ikke har vært publisert tidligere? Ikke alle i prosjektets referansegruppe var enige i at joik skal publiseres offentlig, og særlig ikke uten samtykke fra joikeren selv, etterkommere eller den som blir joiket. Vi i prosjektledelsen måtte til slutt lande på en strategi for hvordan museet skulle gjøre disse vurderingene.
I løpet av prosjektet engasjerte vi det samiske forlaget DAT til å utarbeide en pilot for offentliggjøring av joik på strømmetjenester. Joik som allerede var publisert med samtykke fra joikere, ble videre lagt ut på en ny portal for joik på DigitaltMuseum. Denne ble kalt for «Luohtearkiiva» (joikearkivet), mens piloten med joik på strømmetjenester ble kalt for «Luohtevuorkkás» (fra joikearkivet). Den samiske artisten og joikeren Risten Anine Kvernmo Gaup ble engasjert til å registrere opptak som allerede hadde samtykke til publisering, kvalitetssikre metadata om opptakene og publisere disse på DigitaltMuseum.
Luohtearkiiva har allmennheten som målgruppe, Luohtevuorkkás er ment for et samisk publikum eller for dem som er spesielt interessert i eldre opptak av samisk joik. Publikasjonene på strømmetjenester er spesielt rettet mot yngre generasjoner, mens portalen DigitaltMuseum besøkes av ulike grupper som allerede har kjennskap til museumssektoren.
Samtykke så langt det lar seg gjøre
Store deler av universitetsmuseets samling består av opptak eldre enn både 50 og 70 år. Forlaget DAT vurderte det slik at opptakene gjort før 1972 (rapporten ble skrevet i 2022) var «falt i det fri» og etter åndsverklovens § 16 ikke krevde samtykke ved utgivelse av opptakene (Gaup 2022). I løpet av prosjektet var disse problemstillingene omkring samtykke et krevende og viktig tema som ble diskutert flere ganger.
Etter hvert kom prosjektgruppen fram til at vi måtte gjøre et valg mellom hensynet til bevaring av samisk kulturarv gjennom offentliggjøring og hensynet til joikerens rett til vern av lydopptakene. Vi landet på at vi så arkivopptakene som en viktig del av samisk kulturarv, og ønsket å gjøre dem tilgjengelig først og fremst for det samiske samfunnet. Det forutsetter at vi publiserer dem, men et sentralt premiss er intensjonen om at vi så langt det lar seg gjøre, innhenter samtykke fra berørte parter ved publisering av materiale fra arkivene. Samtidig innhentes også utfyllende informasjon som bidrar til oppdaterte metadata om opptakene til arkivet.
Lav terskel
Også etter at prosjektet er avsluttet, kommer vi til å fortsette praksisen med å ha lav terskel for å avpublisere opptak om joikerne selv eller deres slektninger ønsker det. Dette ble gjennomført alt i arbeidet med det første albumet fra arkivet med opptak av joikeren «Bikko-Nilla». Det ble i 2022 utgitt på albumet Luohtevuorkkás – Bikko Nillá / Nils N. Biti – 1952, som er tilgjengelig på strømmetjenester.
Før publisering av albumet fikk etterlevende slektninger høre gjennom opptakene som museet i samarbeid med forlaget DAT ønsket å publisere. I de fleste tilfellene samtykket de i at opptakene kunne publiseres. Opptak som ikke offentliggjøres, er fremdeles registrert i museets arkiver og kan lyttes til ved besøk på museet. Våren 2023 arrangerte vi et lanseringsseminar ved universitetsmuseet hvor inviterte slektninger deltok i samtale om utgivelsen og fikk omvisning i magasinene hvor deres forfar hadde bidratt til den samiske samlingen med flere gjenstander.
Publikasjonen har blitt et populært og godt likt album, som er etterfulgt av album med arkivopptak av dyrejoik (albumet «Eliid Luođit») og opptak med joikere fra distriktet Fávrrosorda på Kvænangsfjellet i 1957. Flere utgivelser er planlagt i samarbeid med lokale samiske museer og sentre som er interessert i å få tilgang til og gjøre joik fra deres områder tilgjengelig for et større publikum, slik som opptak av joik fra Tana-området som er planlagt for utgivelse i slutten av 2024. Basert på tall for lytting har disse sporene på de tre albumene blitt avspilt over 45 000 ganger.
Veien videre
Gjennom denne metoden for offentliggjøring av joik har universitetsmuseet funnet en strategi og metode for publisering for ulike målgrupper som inviterer til samarbeid om utgivelse av deler av arkivet som «tilhører» samiske slekter og lokalsamfunn. Høsten 2024 åpnet vi den nye utstillingen «Luohtearkiiva – Joikearkivet», som er en ny fast utstilling om joik hvor joik formidles som del av utstillingen «Samekulturen». Her får besøkende informasjon på flere språk om den mangfoldige og rike tradisjonen som joik består av. For eksempel gir dette muligheter til utfyllende forklaring om joik, slik som om joikerne selv og om innholdet i joiken (dajahusat), som ikke ellers formidles sammen med arkivopptakene.
Et viktig neste mål er å formidle mer om joik og samisk kulturarv på samisk av utøvere selv så langt det lar seg gjøre. Et viktig skritt på veien er oversettelse av portalen DigitaltMuseum til nordsamisk, som universitetsmuseet har bidratt til. En uløst problemstilling er stadig kapasitet og kompetanse til å fortsette å formidle samisk kulturarv og joik. Museet har ikke lenger noen fagansatte innenfor temaet folkemusikk, og vår formidling er avhengig av et godt samarbeid med samiske utøvere og aktører.
Sametinget slo i en rapport fra 2021 til lyd for å opprette et institusjonelt hjem for joik. Dette ville også vært en verdifull ressurs for og et viktig signal til aktørene som jobber med forvaltning av joikearkivene og formidlingen av joik. Universitetsmuseet nominerte i 2024 den eldre delen av joikearkivet til å inngå i listen over Norges dokumentarv *. Så gjenstår det å se hvilke valg andre arkiver vil ta i sitt arbeid med offentliggjøring av lydarkiver. I alle tilfeller har DigiJoik generert tenking omkring og forskning på hvordan museer kan tilbakeføre eller rematriere samlinger som dette, som vi håper vil føre til større åpenhet for flere lydarkiver i framtiden.
*Red. anm.: I desember ble det klart at joikearkivet kommer med i Norges dokumentarv. Gratulerer! Les mer om nye arkiv- og museumsprosjekter på denne lista i tidsskriftet Aksess.
Takk til
DigiJoik-prosjektet ble støttet av Kulturdirektoratet og innebar samarbeid med KulturIT om portalen Luohtearkiiva og forlaget DAT med Ol Johan Gaup om Luohtevuorkkás. Sametinget har også støttet utgivelsen av albumene fra serien. Prosjektgruppen fra universitetsmuseet besto foruten prosjektlederen av Rossella Ragazzi, Trude Fonneland, Risten Anine Kvernmo Gaup, Ingar Olsborg Figenschou og Geir Rudolfsen, som utarbeidet søknaden til Kulturdirektoratet.
Referanser
Brattland, Camilla (2024). Sluttrapport fra prosjektet DigiJoik til Kulturdirektoratet. Tilgjengelig fra Norges arktiske universitetsmuseum, UiT.
Gaup, Ol Johan (2022). Luohtevuorkkás. Rapport fra pilotprosjekt om offentliggjøring av arkivopptak av joik. DAT, Guovdageaidnu. Tilgjengelig fra Norges arktiske universitetsmuseum, UiT.
Graff, Ola (2017). Samisk musikk – livskraftig tradisjon og spennende fornying. I: Samiske tall forteller 10.
Brattland, Camilla, Trude Fonneland og Rossella Ragazzi: «From DigiJoik to Luohtevuorká. Appropriation and Appreciation in the Process of Making New Homes for Luođit». I: Memory Institutions and Sámi Heritage: Decolonisation, Restitution and Rematriation in Sápmi, redigert av Trude Fonneland og Rossella Ragazzi. Routledge: London, 2025.
Luohtearkiiva på DigitaltMuseum: Luohtearkiiva / DigitaltMuseum
Les flere presentasjoner av spennende museumsprosjekter.
Denne artikkelen står på trykk i Museum nr 4 24, der temaet er de store museumsprosjektene. Flere av artiklene er digitalisert, og kan leses på nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
