17. mars åpnet utstillingen «Marc Chagall: Verden i opprør» på Henie Onstad Kunstsenter i Høvik utenfor Oslo. Det er påfallende hvor aktuell utstillingen er, med dagens uroligheter i Europa, flyktningestrømmer og den økende antisemittismen verden over.
Det tok fem år før utstillingen kom i hus. Koronapandemien utsatte åpningsdatoen flere ganger, forteller utstillingsleder og kurator Caroline Ugelstad i en samtale jeg hadde med henne etter mitt andre besøk i utstillingen. Utstillingen er et samarbeid mellom Henie Onstad Kunstsenter, Schirn Kunsthalle i Frankfurt og HL-senteret (Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter).
Låner grep fra kulturhistoriske utstillinger
Samarbeidet med HL-senteret var et initiativ fra Ugelstad. Hun sier dette om bakgrunnen:
– Vi kjenner kunsthistorien godt, men er jo ikke eksperter på Holocaust og det Chagall selv gjennomlevde, og som disse verkene viser så sterkt. Det er så mye symbolikk, hvordan han bruker Jesus på korset for eksempel. HL-senteret holdt et foredrag for oss her om antisemittisme, og dens fremvekst og historie. For oss var dette kunnskapsoverføring, og for å trygge omviserne. I omvisningene dukker det opp mange spørsmål, og de må man kunne svare på.
Verkene er lånt inn fra Centre Pompidou i Paris, Moderna Museet i Stockholm, Musée National Marc Chagall i Nice, Sprengel Museum Hannover og Tate Modern i London, i tillegg til Estate Ida Chagall / Michel Brodsky. Nærmere 50 malerier, arbeider på papir, scenografi og kostymer fra perioden 1930 – 1940 er samlet i Prismasalen på Henie Onstad Kunstsenter i Bærum. Arbeidene og motivene preges av opptakten til annen verdenskrig og den politiske utviklingen i Europa. Utstillingen viser hvor allsidig Chagall var. Vi møter ikke bare maleren, men også kunsthåndverkeren, illustratøren og scenografen.
– Dette er ikke «den store» Chagall-utstillingen, men en utstilling som trekker frem viktige, mindre kjente deler av hans liv, sier Ugelstad.
I tillegg til å vise kunsten hans og hvordan den utvikler seg, forteller utstillingen en sterk og personlig historie om flukt, ensomhet og lengsel, og om et Europa i kaos.
Jeg opplever den som et vellykket møte mellom kunsten i seg selv på den ene siden og , kunst- og kulturhistorien på den andre, og mellom forskjellige faglige praksiser i museene. Museet har gjort grep vi ikke så ofte ser i kunstutstillinger, som å tilføre film, fotografier og gjenstander fra Chagalls liv. Begge gangene jeg besøkte utstillingen, samlet publikum seg rundt tidslinjen og gjenstandene. Det tyder på at utstillingen evner å skape engasjement også om Chagall som person og hans samtid. For meg gir det en merverdi og en dypere forståelse av hans kunst.

Alvor og nærhet
Utstillingsdesigneren knytter Prismasalens to rom sammen og benytter seg av rommenes orginale struktur og arkitektur på en fascinerende måte, ved å bryte det tradisjonelle bevegelsesmønsteret i rommet. En vegg er plassert på tvers av inngangen til salene og sperrer rett og slett veien. Du går rett i «veggen», som er dekket med et utdrag fra diktet «Du fylte mine hender», skrevet av Chagall selv rundt 1940-45. Diktet setter meg umiddelbart i en ubehagelig stemning jeg tar med meg gjennom hele utstillingen. Disse sterke fire setningene oppsummerer også utstillingens innhold på en snedig måte.
«Skulle jeg male jorden, himmelen, hjertet?
De brennende byene, brødrene mine på flukt?
Øynene fulle av tårer.
Hvor skulle jeg løpe og gjemme meg, hos hvem?»
Jeg kjenner på alvoret og nærheten, og møter både Chagalls personlige tanker om sin egen kunst, motivene og den mørkere delen av livet hans i denne perioden:
Ensomhet
Utstillingen har en tematisk oppbygging og en kronologi, uten at noen av delene oppleves påtvunget. Den starter med verket Ensomhet fra 1933, som Chagall omtalte som et forvarsel. Ugelstad forteller at maleriet ble til i en periode hvor han ser hva som er i ferd med å skje rundt seg.
– Smerten og ensomheten materialiserer seg det i dette verket for meg. Det å gå inn i denne tematikken har vært sterkt. Jøden som sitter der alene…
Jeg forstår godt hva hun mener. Maleriet med den sorgtyngede mannen med Toraen i hånden, omgitt av mørke skyer, kirketårnene og engelen, som flyr over himmelen, som en fredsdue, gjør inntrykk.
Søken etter sin jødiske identitet
Chagall hadde et tydelig behov for å verne om sin jødiske kultur, og hans søken etter tilhørighet og identitet i sin jødiske bakgrunn kommer sterkt frem i hele utstillingen, men den andre og tredje delen av utstillingen skiller seg ut.
Motivene er ikke slik vi tenker på som «typisk» Chagall; fargeglade, drømmende og fantasifulle. I 1931 får han i oppdrag fra en mesen å illustrere bibelen, og reiser med familien til Palestina, Egypt og Libanon. Oppholdet ble viktig for ham. Verkene fra denne perioden er nærmest dokumentariske og skildrer jødiske hellige steder i Tel Aviv, Haifa og Jerusalem; Klagemuren, interiøret fra flere synagoger blant annet i Safed.

Dette følger han inn i motivene, også i verkene han maler under, og etter annen verdenskrig i form av bibelske motiver, og Jesus på korset blir etter hvert et viktig symbol på Holocaust for ham. I 1935 blir Chagall invitert til Vilnius av Det jiddiske vitenskapelige institutt i forbindelse med åpningen av det nye museet for jødisk kunst. Her blir han vitne til flere antisemittiske overgrep, som rystet ham.
Lengselen etter hjembyen
Motiver som også går igjen i maleriene hans i perioden han og mange jøder er på flukt er hjembyen hans Vitebsk, i Belarus. De tematiserer aktuelle ting som røtter og hjemsted, og er løftet frem for å appellere særlig til unge, forteller Ugelstad.
– Vitebsk betyr mye i verkene hans, han vender hele tiden tilbake dit og maler aldri amerikanske motiver. Men maleriene kan ha amerikanske stedstitler, men det er hele tiden Vitebsk han maler, med de små husene og gateløpet sier hun. Vitebsk, var et fattig men godt sted å vokse opp, men på grunn av dårlig økonomi og små muligheter for arbeid, og å utvikle seg som kunstner forlater Chagall hjembyen og kone og barn i 1922.
Under krigen ble Vitebsk jevnet med jorden. Lengselen etter hjembyen beskrives godt gjennom Chagalls egne ord fra 1944:
«Jeg har ikke hørt fra deg, har ikke pratet med skyene dine, har ikke stått lent mot gjerdene dine.» «Jeg snakket med deg og så deg i drømmene mine»
«Som den tungsindige vandrer brakte jeg i alle år bare ditt åndedrett inn i bildene mine. Jeg snakket med deg og så deg i drømmene.»
Gjenstandene forteller
Utstillingen har flere montre med gjenstander, blant annet Chagalls Nansenpass. Som følge av første verdenskrig, borgerkrig i Russland og den russiske revolusjon ble nærmere 800 000 mennesker statsløse rundt 1920. Eksilrussere, som Chagall, ble fratatt statsborgerskapet og Europa fikk en strøm av russiske flyktninger. I 1922 utviklet Fridtjof Nansen et identitetskortet for statsløse flyktninger som 52 land godkjente, og som gjorde det mulig for Chagall og mange andre tusen hjemløse å reise.

Scenetepper og intime rom
Utstillingsdelen som skiller seg mest ut i form og uttrykk viser Chagall som scenograf og kostymedesigner. Den viser åtte av kostymene og to store bakteppe-malerier laget til balletten Aleko. Han skrev den sammen med Leonide Massine i 1942. Den ble framført det året i Mexico og New York, samt noen ganger senere. Balletten er inspirert av av Aleksandr Pusjkins dikt «Gypsies» om en ung mann i konflikt med alle og seg selv, tynget av samfunnet og borgerskapets regler. Kanskje følte Chagall slektskap med ham som kommer til utrykk gjennom de surrealistiske og lekne kostymene.

Som i resten av utstillingen jobber kunsten og designet i denne delen sammen på en fin måte. De store, litt upersonlige utstillingsrommene deles inn i mindre intime rom, eller scener, ved hjelp av tekstiler som henger som scenetepper fra taket. Dette er spennende og gir umiddelbart referanser til teater. Tekstilene blir skulpturelle i rommet og tilfører også en estetisk dimensjon som bidrar til opplevelsen av Chagalls kunst og utstillingen i sin helhet.
Innlemmelsen av illustrasjoner, scenografi og kostymer bryter også kunstige skiller og hierarkier mellom kunst, kunsthåndverk og oppdragsbasert kunst og design, som i praksis ofte går i hverandre. Dette synes jeg er et spennende steg, som baner vei mot en mer åpen, interessant og inkluderende kunstscene.

Den store kjærligheten
Den siste delen av utstillingen viser Chagalls hengivenhet og kjærlighet til konen Bella. Den er rørende. Fantasien og fargegleden vender tilbake. Selv om deres samliv var vanskelig både på grunn av økonomi og presset mot jødene , er verkene nære og følelsesladde. De er kanskje mer enn noe annet grunnen til at Chagall har den sentrale plassen i kunsthistorien han har. Man kan ikke annet enn å la seg berøre. Det er vakkert, og man drømmer seg bort. Signaturbildet for utstillingen er av Bella Chagall.
Jeg anbefaler virkelig å ta turen til «Chagall, Verden i opprør». Det er en vakker utstilling om mennesket og kunstneren Chagall, og gir samtidig et interessant historisk bakteppe og mer kunnskap om Europas dramatiske fortid og samtid.
Støtte til utstillingskritikk
Tidsskriftet Museum har også i 2023 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt ord og Norges museumsforbund. Vi publiserer én til tre anmeldelser i måneden. Se alle anmeldelser her.
Våre anmeldere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.