Fra togstasjonen Forest Hill i Sørøst-London tar det rundt ti minutter å gå til The Horniman Museum, som tar for seg både antropologi og naturhistorie. I bygningen fra 1901 møter vi museumsdirektør Nick Merriman, som i flere tiår har engasjert seg for hvordan sektoren hans kan bli mer miljøvennlig.

Han er ikke i tvil:

– Klimavitenskapen i dag er ubestridelig. Derfor mener jeg det er moralsk og etisk korrekt for museer å rope ut om klimakrisen.

Klimapress fra alle kanter

Men hvordan skal museene bruke stemmen sin best mulig? Et Google-søk på «museums and climate crisis» gir i skrivende stund 118 millioner treff i denne journalistens nettleser. Det er lett å se hvordan ord som klima og bærekraft gjennomsyrer planer og strategier om museumsdrift verden rundt.

Siden 2020 har den internasjonale medlemsorganisasjonen for museer og museumsarbeidere, ICOM, valgt å fremme tre av FNs bærekraftsmål hvert år. På årets liste er nummer 13 om å ta «Climate action» og nummer 15 om å ta vare på «Life on land».

Men dette er lettere sagt enn gjort. I fjor foretok Network of European Museum Organisations (NEMO) en bred, klimarelatert spørreundersøkelse blant 578 museer i 38 europeiske land. Rundt to tredjedeler svarte at de ikke hadde nok kunnskap om FNs bærekraftsmål, seks av ti at mangel på midler er det største hinderet mot bærekraftige endringer.

Samtidig problematiseres det hvor pengene kommer fra. Klimaaktivister krever at museene slutter å ta imot støtte fra oljeindustrien, og inntar museene i protest. Før sommeren signerte 12 kunstnerorganisasjoner i Norge et opprop der de krevde stans i oljeleting.

Kontroversielle sponsorer skal vi komme tilbake til. For dette er bare én del av klimaskvisen museene befinner seg i. Nick Merriman setter ord på et annet dilemma: at samfunnsoppdraget som minneinstitusjoner i seg selv kan kollidere med ønsket om å ta vare på planeten.

– Museer er av natur ikke bærekraftige institusjoner, fordi de utvider samlingene sine, og det er vanskelig å kvitte seg med ting.

Selv har han redigert boken «Museums and the Climate Crisis», som kommer ut senere i høst. Den tar for seg hvordan museer kan forholde seg til klimakrisen, og han gir eksempler på museer som har gjort mye for å få orden i eget hus.

– Alt fra å redusere egne utslipp til hvordan engasjere publikum til å ta klimagrep, forteller Merriman, som tidligere har vært direktør for Manchester Museum og er æresprofessor ved University College London.

Han påpeker at museene er grunnleggende opptatt av å få så mange besøkende som mulig, noe som igjen gjør at de kan vokse. Men vekst er sjelden klimavennlig.

– Jo mer inntekt, jo flere utstillinger og flere bygninger.

Museene erklærer klimakatastrofe

I 2019 kom den britiske kampanjen Culture Declare Emergency, som oppfordret kunst- og kultursektoren til å erklære klimakatastrofe. Horniman-museet var blant de mange som tok oppfordringen, og en rekke tunge institusjoner som Tate, Liverpool Museum og Natural History Museum har gjort det samme.

Medlemsorganisasjonen for britiske museer, Museum Association UK, har en kampanje som kalles Museums for Climate Justice. Her jobber de for at museene skal bli «bold and brave in raising awareness, championing change and embedding climate action».

Årets tema for kampanjen er nettopp bærekraftige anskaffelser.

– Alle museer anskaffer ting, så det er et reelt potensial for å gjøre en stor forskjell gjennom å gjøre gjennomtenkte og konsekvente endringer i hvordan museene tilnærmer seg dette. Bærekraftige anskaffelser oppfordrer museer til å ta en helhetlig tilnærming til kjøp og se på sosial påvirkning i alle stadier av forsyningskjeden, forteller kampanjeleder India Divers.

Men med økt klimafokus kommer også det vanskelige spørsmålet: Hvem kan ta regningen?

Den omstridte oljeindustrien

I fjerde etasje på Science Museum i London løper ivrige barn rundt i en slags interaktiv lekepark, hvor man kan man utforske en rekke vitenskapelige fenomener. Nysgjerrig stikker undertegnede hånden inn i en boks, utenpå står det: «What do you feel?»

Kroppen skvetter til. Lydbølgene kjennes som svake pust på huden.

Utstillingen heter Wonderlab og har undertittelen «The Equinor gallery». Olje- og gassprodusenten Equinor, hvor den norske stat eier majoriteten av aksjene, har betalt for å ha navnet sitt prominent plassert i museet.

– Jeg liker jo ikke helt at det er Equinor som er sponsor her, medgir en av de ansatte.

Vedkommende ønsker å være anonym, men skriver senere på e-post at det er «ganske merkelig at institusjonen som jeg er en del av, tilsynelatende driver propaganda på vegne av fossile brenselselskaper».

– Å bidra til å hvitvaske et fossilselskaps rykte gjennom sponsing viser at museet enten er uvitende eller ikke bryr seg om den avgjørende rollen disse selskapene spiller i klimaendringene.

– Det er spesielt usmakelig ved en utstilling for barn, når det er uforholdsmessig unge mennesker som vil se de verste effektene av klimaendringene, mener den ansatte ved museet.

Dette ubehaget er det stadig flere som deler.

Tar avstand fra olje og gass

Storbritannia er Europas nest største produsent av olje og gass etter Norge. Presset fra aktivister mot sponsing fra oljeselskapene har vært stort. Science Museum og British Museum er blant de ytterst få britiske museene som fremdeles tar imot penger fra denne industrien. Men før sommeren avslørte organisasjonen Culture Unstained at også det nesten 30 år lange samarbeidet mellom British Museum og BP var over, ifølge dokumenter de hadde fått tilgang til gjennom en innsynsforespørsel. Dette har blant annet vært omtalt i The Guardian, en sak som også ble plukket opp av Klassekampen.

Som navnet antyder, jobber Culture Unstained for at kunst- og kulturorganisasjoner skal kutte båndene til fossilt brensel.
– Dette er en massiv seier for alle kunstnerne, aktivistene og arbeiderne som aksjonerte for at BPs logo skulle bli tatt ned fra museets storfilmutstillinger, og at de i likhet med Royal Shakespeare Company, Royal Opera House og National Portrait Gallery ikke fornyer sponsoravtaler med BP, skriver co-director Sarah Waldron fra Culture Unstained i en e-post til Museum.

Selv sier British Museum at medieomtalen har vært unøyaktig, og forteller Museum at ingen avgjørelser er tatt om veien videre for BP-samarbeidet. Via pressekontoret får vi følgende sitat på e-post:

«I tider med redusert offentlig finansiering lar bedriftssponsorer som BP oss oppfylle vårt oppdrag om å levere unike læringsopplevelser til våre besøkende.»

I e-posten er følgende setning markert i gult: «Vi har ikke avsluttet vårt samarbeid med BP.»

Museet understreker at BP er en verdsatt langvarig støttespiller, og at det nåværende partnerskapet varer ut dette året. En dypt skuffende respons, mener Climate Unstained. Organisasjonen skulle ønske museet benyttet anledningen til å vise klimalederskap:

– Hvis museet er seriøst med å respondere på klimakrisen, så må det nå bekrefte at det ikke vil ha noen fremtidige forhold til produsenter av fossilt brensel, ta ned BPs navn fra sin forelesningssal og på det sterkeste avvise den klimaødeleggende virksomheten de representerer, skriver Sarah Waldron.

Hun legger til:

– Dessverre er det fortsatt ganske uvanlig at en institusjon stolt står for, eller til og med innrømmer, et valg om å droppe en sponsor. Det er vanlig med nøye utformede kommentarer som bare virker forvirrende.

Sterke oljebånd, også i Norge

Hverken British Museum eller Science Museum hadde anledning til å møte oss for et intervju da vi var to uker i London tidligere i år. En presserådgiver fra Science Museum videreformidler sitater fra Chief Operating Officer Shri Mukundagiri, som understreker at redaksjonell kontroll er «stadfestet klart og utvetydig i alle kontrakter vi signerer».

For Science Museum er det en hovedprioritet å få publikum engasjert i det museet beskriver som menneskehetens største utfordring – kampen mot ødeleggende klimaendringer. Selv jobber museet mot et nettoutslipp på null innen 2033 for egen drift.

– Gitt omfanget av klimautfordringen er ikke styret vårt overbevist av argumentet om at vi bør kutte alle bånd med energisektoren. Energiselskaper involvert i fossilt brensel forårsaker klimaendringer, men de har også kompetanse, penger og geografisk rekkevidde til å være en stor del av noen av løsningene. Vi ønsker å jobbe med finansierer som, i likhet med oss, også er på en reise mot dekarbonisering, skriver Shri Mukundagiri.

Han opplyser at styret i fjor bestemte at museet skal vurdere hvordan fremtidige og nåværende sponsorer forplikter seg til å dempe klimaendringene.

Equinor selv understreker at i Storbritannia har de «betydelig større aktivitet innen havvind enn olje og gass», og at de derfor er mer et «energiselskap» enn «olje- og gass-selskap». Talsperson for finansiell kommunikasjon Rikke Høistad Sjøberg skriver til Museum at ambisjonen i Storbritannina er «å bidra til en energiomstilling som balanserer energisikkerhet og tilgjengelig energi, samtidig som vi omstiller energisystemene for å oppnå netto null utslipp av klimagasser».

– For å nå denne ambisjonen er vi avhengig av at viktige interessenter og samfunn kjenner til oss, og vi bruker derfor ulike kommunikasjonsaktiviteter for å øke kjennskapen til Equinor, forklarer Høistad Sjøberg.

Equinor er også tydelig til stede på museer her i Norge, inkludert ved den kommende energiutstillingen ved Norsk Teknisk Museum. Der er de hovedsponsor for Oslo vitensenter.

– Sponsorer og bidragsytere skal ikke påvirke vår innholdsproduksjon uansett hvilken bransje de tilhører. At oljeindustrien nå har et kritisk søkelys på seg, er både naturlig og bra, og sånn må det være, skriver direktør Frode Meinich i en e-post.

Han legger til:

– Men alle som mottar noe fra det offentlige i Norge, må også erkjenne at oljeindustrien har vært en sentral del av oppbyggingen av vårt velstandssamfunn. Selv om det forhåpentligvis ikke skal være sånn i tiden fremover.

Midt i skvisen

Teknisk Museum leder for tiden prosjektet Bærekraftige energinarrativer – Industrimuseer møter klimakrisen. Her ser de på museenes historiske og nåtidige mandat og «undersøker hvordan dette kan brukes kritisk til å utvikle nye narrativer om energi og industri».

Les mer: Nye fortellinger. Industrimuseer møter klimakrisen

Flere museer i Museumsnettverket for teknologi- og industrihistorie deltar i prosjektet, inkludert Norsk Oljemuseum i Stavanger. Frem til 12. november viser Oljemuseet utstillingen «Kutt!», som presenterer tre teknologier som kan bidra til å redusere utslipp.

Hovedsamarbeidspartnerne er Olje- og energidepartementet, Equinor, TotalEnergies, Wintershall Dea og Brevik CCS.

– For oss er det viktig å være i dialog med industrien.

– Men det er generelt viktig å være tydelig på hvor pengene kommer fra, uansett om det er fra oljeindustrien, enkeltpersoner, myndighetene, selskaper eller andre, sier fagsjef Björn Lindberg.

Som et museum om norsk oljeindustri, med omstridt sponsing fra næringen selv, er oljemuseet plassert midt i klimadilemmaet. Hva tenker de egentlig om det?

– Det er helt topp! utbryter Lindberg.

– De siste 15–20 årene har det blitt en enorm interesse fra offentligheten rundt denne industrien og dens fremtid, og fortellingene om det. Vi står der og skal prøve å fortelle en balansert historie.

Lindberg understreker at de har en viktig rolle i å opplyse folk om hvorfor det er klimaendringer, og hvordan man kan bidra til å begrense dem.

– For vår del handler det om hva slags rolle Norge spiller i den globale energiverden, og hvilken rolle olje og gass har. Det snakkes ofte om et energitrilemma: tilgang til rimelig energi, energiforsyningssikkerhet og bærekraft, sier Lindberg.

Et Skrik om hjelp

Så langt er det mye i denne artikkelen som høres vel og bra ut, og mange fine formuleringer fra museene. Ord som står seg godt på papiret, og som kan få anerkjennende nikk i panelsamtaler og på konferanser.

Men kan vi, publikum og museumsfolk, slå oss til ro med dette når klokka raser mot klimakatastrofe?

FN har for lengst trykket på den røde alarmknappen. Tiden er inne for drastiske handlinger, mener de fleste med fagekspertise.

Museer verden rundt strever med hvordan de skal forholde seg til aktivister som i desperasjon limer seg fast til eller kaster mat på kunstverk. Skal de støttes eller straffes?

På National Gallery har to aktivister fra Just Stop Oil blitt dømt til bøter på 500 pund hver for å ha kastet tomatsuppe på et Van Gogh-maleri. Museet ønsker ikke å si noe om dette, eller klimaaktivisme og museer generelt, på grunn av pågående rettsforhandlinger.

Her i Norge forsøkte to aktivister fra Stopp oljeletinga å lime seg fast til «Skrik» på Nasjonalmuseet i fjor høst.

Rune Bjerkås, som var konstituert direktør ved museet under arbeidet med denne artikkelen, understreker at klimaendringene er et problem alle må ta på alvor. Men:

– Uansett sak tar Nasjonalmuseet avstand fra enhver form for skadeverk på vår samling eller på kulturarv generelt. Det gjelder både konkrete forsøk på å utøve skade og symbolske handlinger for å skape oppmerksomhet, slik vi har sett flere eksempler på det siste året. Selv om aktivistene eventuelt ikke har til hensikt å skade kunsten, mener vi de ikke vet nok om kunstverkenes sårbarhet og hvor lite som skal til for å gjøre skade.

I mars ble begge aktivistene dømt til å betale bøter.

– Hvordan tenker dere dette står i forhold til museene som en åpen og demokratisk arena og aktivistenes ytringsfrihet?

– Museene er, og skal være, åpne og demokratiske arenaer. Men forsøk på å skade eller å ødelegge uerstattelig kunst eller kulturarv har ingenting med ytringsfrihet å gjøre. Klimaproblemene løses nok i all hovedsak på det politiske plan, gjennom internasjonale avtaler og handlingsplaner. Samtidig kan museer bringe sammen mange ulike mennesker og bruke kunsten til å problematisere og diskutere viktige problemstillinger – som for eksempel klimaendringer og miljøutfordringer, skriver Bjerkås i en e-post til Museum.

Les mer: – Museene må invitere klimaaktivistene inn

Vil vekke følelser

Hvorfor velger egentlig aktivistene museene som arenaer for protest?

– Vi angriper ikke kunst, men vi bruker kunst i en slags performance for å vekke følelser, slik at følelsene kan føre til handling, sier Fridtjof Dale fra Stopp oljeletinga.

Han utdyper:

– Intellektuelt forstår vi hva klimakrise er, vi forstår hva som må til. Men følelsesmessig er vi ikke påkoblet, og mennesket agerer ikke før følelsene er koblet på.

– Er det ikke en risiko for å vekke feil følelser og dermed skape avstand til klimasaken?

– I flere slike situasjoner ser vi at folk retter sine negative følelser mot Stopp oljeletinga, samtidig som de løfter klimasaken høyere. Folk synes klimasaken blir viktigere, selv om de blir sinte på oss. Vi ønsker ikke å være populære, vi ønsker å løfte saken.

Klimaorganisasjonen Culture Unstained mener det ikke er en nøytral eller upolitisk handling å akseptere oljesponsing.

– Når museer støtter driften av fossilselskaper, er det naturlig at de også blir arenaer for klimaprotester, skriver Sarah Waldron.

Mener oljesponsing er uklokt

Det britiske museumsforbundet tar ikke helt avstand fra sponsing fra oljesektoren, men mener museene bør «vurdere nøye tilbud om økonomisk støtte fra kommersielle organisasjoner og søke støtte fra organisasjoner hvis etiske verdier er i samsvar med museets egne».

Her hjemme har ikke Norges museumsforbund tatt noen prinsipiell stilling til hvordan norske museer bør forholde seg til sponsorer fra oljenæringen.

Generalsekretær Liv Ramskjær mener det først og fremst er et etisk spørsmål for hvert enkelt museum hvorvidt man sier ja eller nei til oljepenger, slik de må gjøre med andre mulige sponsorer. For museumsforbundet er den faglige integriteten til museet alltid viktigst i samarbeid med eksterne finansierer.

– Dette er ekstra vrient i Norge, siden den statlige økonomien i så stor grad er oljebasert. For hvordan skiller man mellom oljeselskaper som betaler skatt i Norge, og penger man får direkte fra Kulturdepartementet, sier Ramskjær.

Nick Merriman fra The Horniman Museum leder en arbeidsgruppe om etikk i forbindelse med en museumskonferanse i regi av National Museum Directors Council (NMDC). Der har de diskutert om det er greit for museer å ta imot penger fra oljeindustrien. Foreløpig har de konkludert med at slike samarbeid ikke nødvendigvis er uetiske, dersom det er full åpenhet omkring dem.

¬– Så hvis de velger å gjøre det, er det opp til dem. Personlig synes jeg det er uklokt. Fordi det betyr at det er en dissonans mellom det de sier om klimakrisen, og det å akseptere sponsing finansiert av fossilt brensel, sier Merriman.

Modige museer

Museumsdirektør Brit Lisa Skjelkvåle ved Naturhistorisk museum (NHM) i Oslo mener det må være opp til hvert enkelt museum hvilke institusjoner de ønsker å la seg sponse av. Museet ble kåret til årets museum 2023, blant annet for måten de tar ansvar for å «formidle betydningen av klima, mangfold og bærekraft for livet på jorda» på. Ifølge Skjelkvåle har NHM få sponsorer, og for tiden ingen fra oljeindustrien.

– Vi vurderer alle forespørsler om samarbeid og sponsing, enten det er fra oljeindustrien eller andre. NHM er i en økonomisk situasjon med statlig finansiering gjennom Universitet i Oslo (UiO), og det ligger ikke i vårt mandat å mene noe om hvordan andre museer skal ordne sine finanser.

Hun påpeker at Storbritannia har en annen finansieringsstruktur for sine museer enn Norge, «noe som kanskje har gjort dem mer avhengig av eksterne sponsorer».

– At museer med generelt svak økonomi og et stort samfunnsansvar er så tøffe at de velger vekk enkelte givere fordi de ikke samsvarer med deres verdier, står det respekt av.

– Hva mener dere er museenes rolle når det kommer til klimakrisen?

– Det er positivt at museer nasjonalt og internasjonalt i økende grad er bevisste på sin rolle og sitt ansvar om å formidle de problemene samfunnet og verden står i. Det gir seg utslag i en endring fra å være tilbakeskuende til å være mer fremoverlent og ta opp aktuelle og viktige samfunnsspørsmål som klimakrisen. På den måten bidrar museet til den store felles samfunnsoppgaven det er å sikre en bærekraftig fremtid.

Skal museene være aktivister?

Nick Merriman understreker at tydelige klimagrep utgjør en uhyre viktig del av museenes samfunnsansvar.

– Museene er unikt plassert til å takle klimakrisen og den biologiske mangfoldskrisen på grunn av sine langsiktige perspektiv og tilliten de nyter i befolkningen.

Samtidig mener han at et museum ikke bør forstå seg selv som aktivist.

– Aktivisme i museumssammenheng betyr vanligvis en ganske aggressiv promotering av bestemte rettigheter.

Han forteller at i Storbritannia besøker omtrent halve befolkningen et museum i løpet av året. Den høye deltakelsesen gir en unik mulighet til å skape engasjement rundt klima og miljø.

– I min egen institusjon her på Horniman er de fleste av våre besøkende lokale gjengangere som kommer mange ganger i året over generasjoner. Så vi kan ha et langsiktig forhold til dem.

For noen år siden bestemte Merriman og kollegene seg for å dreie kommunikasjonen i en mer positiv retning og heller trekke frem hva hver enkelt kan bidra med.

– Så det har drevet alt vi har gjort siden den gang, og blitt en viktig del av skoleprogrammet vårt. Vi har satt i gang noe vi kaller et samfunn av miljøforkjempere, som samler familier som ønsker å støtte hverandre i å leve mer bærekraftig.

I oktober kan det hende museet vinner prisen Family Friendly Museum Award i kategorien store museer, som deles ut av den veldedige organisasjonen Kids in Museums. Det vil bli en fin motivasjon inn i det neste store prosjektet på Horniman, som rett og slett heter «Nature and Love» – «Natur og kjærlighet»:

– En måte å motivere folk til å gjøre noe er å appellere til deres kjærlighet og omsorg for kommende generasjoner.

– Mye selvsensur

Fridtjof Klareng Dale fra Stopp oljeletinga mener den kommende energiutstillingen til Norsk Teknisk Museum vil være mangelfull.

I forbindelse med energiutstillingen som åpner i november, ble Dale konsultert i spørsmål om energi, klima og politikk.

– Min opplevelse er at flere ved museet er genuint interessent i å ta opp fremtidsproblemer, men at det er veldig mye selvsensur ettersom Equinor betaler for utstillingen. Utstillingen blir sikkert kjempespennende, men den kommer til å ha store mangler.

Dale forteller at han ba Teknisk Museum om stille myndighetene spørsmål om hvorvidt de kjenner til et eneste forskningsmiljø som mener Paris-avtalen og 1,5-gradersmålet er forenlig med ny utbygging av olje.

– Da fikk jeg beskjed om at det var for politisk ladet. Unnskyldningen fra museet var at tilhengere av olje kunne føle seg uvelkomne på grunn av fakta om olje og politikk, sier Dale.

Han har oppfordret museet til å reflektere rundt hvem de lar stå som avsender av fakta om klimakrisen.

– Fakta som presenteres av museet, uten at faktaene knyttes til en person, vil i hovedsak oppfattes av publikum som en sannhet. Derimot vil fakta som presenteres av en person, som i tillegg knyttes til en aktør med uttalte interesser, i all hovedsak bli oppfattet av publikum som en mening.

Ifølge Dale planlegger Teknisk Museum å ha med ytringer fra forskjellige klimaaktivister.

– Dette blir fra museets side presentert som meninger utenfra, så de kan unngå å komme med det kontroversielle selv. Dermed er det mye lettere at publikum avskriver det.

Underlig og urimelig

Direktør Frode Meinich ved Teknisk Museum kjenner seg ikke igjen i kritikken fra Dale.

– Dales påstand om at en utstilling som ikke er ferdig enda, og som han ikke har sett, og hvor han er invitert til å bidra på et delområde, kommer til å ha store mangler, synes vi er underlig og faller vel foreløpig på sin egen urimelighet. Vi tar gjerne kritikk på våre utstillinger. Når de er ferdige.

Meinich ønsker å presisere at de lager en generell energiutstilling.

– Museet har allerede en permanent utstilling om olje og gass, og olje er derfor bare et av flere temaer i vår nye utstilling. Etter kontakt i desember i fjor inviterte vi Fridtjof Dale inn til samarbeid med oss i forbindelse med utstillingen, og vår konservator Ketil Gjølme Andersen har hatt dialogen med Dale, skriver Meinich til Museum.

Han forsikrer at de «alltid reflekterer rundt hvem vi lar stå som avsender av fakta når vi lager utstillinger».

– Vi inviterer alltid inn eksterne for å drøfte problemstillinger, vinklinger og komme med kunnskap og meninger. Dette er en bærebjelke i «Tingenes metode», som er utviklet ved Teknisk Museum, og som vi ofte bruker når vi utvikler utstillinger. Vi inviterer om mulig folk med ulikt syn, slik at museet kan formidle ulike vinklinger, uten å late som vi sitter på fasiten i kompliserte problemstillinger. At Dale, som vi har invitert til å være en av bidragsyterne denne gangen, ikke liker denne måten å utvikle museumsutstillinger på, får vi bare ta til orientering.

Meinich forklarer at de i dialogen med Dale har vært mest interessert i hva han mener.

– At vi ikke har fulgt Dales detaljerte anbefalinger om hvem vi videre skal spørre om hva, kan nok stemme, men at vi ikke har gjort det fordi «tilhengere av olje kunne føle seg uvelkomne», stemmer ikke. Dales påstander nådde oss rett før et større prosjektmøte om utstillingen, og etter en diskusjon der kan jeg forsikre om at ingen, hverken prosjektmedarbeidere, konservatorer eller museets ledelse, har noen som helst selvsensur fordi Equinor bidrar økonomisk til utstillingen. Men at Teknisk Museum også ønsker at oljeutvinning skal stoppe så raskt som mulig, kan vi slå fast.

Les mer: Sponsing: Det evige dilemmaet

Museum under press

Journalist Lene Christensen har fått støtte fra Fritt Ord til å se nærmere på utfordringene og dilemmaene europeiske museer står i. Reportasjene publiseres i Museum. Dette er andre artikkel i serien. Les første del: Frykter for demokratiet.

Denne artikkelen står på trykk i Museum nr 3 23, der det overordnete temaet er periferi. Fleire av artiklene er digitaliserte, og kan leses på nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.