Det er en sommervarm maidag i Botanisk hage i Oslo og fire paller med esker står utenfor Lids hus (Botanisk museum). Et arbeidslag er i gang med å bære alt sammen opp trappene til toppetasjen, der lavherbariet hører hjemme.
En semitrailer full av lav
Hele Naturhistorisk Museum, UiO (NHM) sitt utenlandsherbarium av lav, det vil si 110 000 objekter, har nemlig vært på reise til Nederland. Denne maidagen kom samlingen hjem til Botanisk hage. På veien hjem har den hatt et opphold på fryselagrene til museets fjernmagasin på Økern, for å ta knekken på eventuelt utøy den måtte ha pådratt seg på reisen.
Objektene – som ligger i herbariekasser – fylte en semitrailer fra gulv til tak. Det er de fire siste av 25 paller som losses når Museumsnytt er på besøk. Einar Timdal er professor i plante- og soppsystematikk ved NHM og i dag leder han arbeidet med bæring og plassering i magasinhyllene sammen med sin kone Siri Rui. Hun er overingeniør i museets seksjon for konservering og forskningsteknikk. De har fått lov til å leie inn sønnene sine til å plassere eskene riktig i hyllene, og slik har de løst bemanningsutfordringen som oppsto med smittevernkravet på grunn av covid 19-pandemien.
Timdal innrømmer en viss smertefølelse da de sendte fra seg samlingen.
– Ja det gjorde litt vondt. Men så blir alt veldig bra nå når det kommer på plass igjen, sier han.
Men hvorfor denne utenlandsreisa – på et herbarium som har vært samlet inn fra hele verden siden begynnelsen av 1800-tallet?
Blant de første i verden
Mens de kulturhistoriske museene er i startgropa for storskaladigitalisering av gjenstander i Mo i Rana (se artikkelen Massedigitalisering i Mo i Rana er i gang), har Naturhistorisk museum sendt herbarier til digitaliseringsfabrikker i utlandet siden 2013.
– Det startet med herbarier som vi sendte til digitaliseringssentralen Digitarum i Finland i 2013, sier Jon Lønnve. Han er sjef for Naturhistorisk museums seksjon for konservering og forskningsteknikk.
I Finland ble herbarieark (pressede planter montert på ark) lagt på samlebånd og tatt bilde av. Deretter ble bildene sendt til registreringssentraler i Finnmark. For på selve herbariearkene ligger også informasjonen som skal skrives inn i datafiler, som sammen med bildene legges inn i databasen. Etter en stund etablerte museet et større prosjekt som de la ut på europeisk anbud, og da var det en digitaliseringssentral (PicturaE) i Nederland som fikk kontrakten. Deres registreringssentral ligger i Surinam. Det nederlandske firmaet som driver denne virksomheten mottar samlinger fra hele Europa.
– Da Naturhistorisk museum i Oslo begynte med denne formen for massedigitalisering av samlingene, var vi blant de første i verden i å gjøre det på denne måten. Vi kaller det for massedigitalisering, sier Lønnve.
Registrering av informasjon
Digitaliseringen av lavherbariet foregår omtrent på samme måten, selv om fotografering av lav ikke er like lettvint som pressede planter montert på ark.
– Men det går, sier Lønnve. Objektene er festet på en stein eller barkbit eller lignende, og sammen med objektet ligger en etikett med informasjonen om art, innsamlingssted og -dato. Dette er ofte notert for hånd. Informasjonen skal registreres digitalt og knyttes til objektet.
– Kan folk i Surinam tyde denne informasjonen?
– For denne lavsamlingen registreres bare årstall og navnet på innsamler. Dette varierer noe. Men vi har digitale hjelpeverktøy som foreslår navn etterhvert som man skriver, for eksempel navn på innsamlere og latinske plantenavn, forklarer Lønnve.
Deretter legger museet inn resten selv og går gjennom og vasker bort feil før de publiserer dataene.
Timdal illustrerer behovet for vask og etterarbeid ved å vise fram en Sphaerophorus fragilis innsamlet på Svalbard.
– Dette er en grå korallav innsamlet på Svalbard, på Nordaustlandet ved Lady Franklinfjorden, av Peter F. Scholander den 11. juli 1931, tyder professoren for journalisten.
Det alle norske botanikere vet, men som en som jobber ved en registreringsfabrikk i Surinam antakelig ikke vet, er at Peter F. Scholander var Bernt Lynges hovedfagstudent, og at de var på feltarbeid sammen på Svalbard denne sommeren. Scholander ble imidlertid senere en berømt plantefysiolog i USA, mens Bernt Lynge var konservator for samlingen på 1920- og 30-tallet. Han og hans studenter deltok på mange ekspedisjoner til Arktis disse årene og samlet mye av materialet til herbariene på museet, ifølge TImdal.
Bidrar til bærekraftig utvikling
Selv om det har gått med mange månedsverk på både for- og etterarbeid er det ikke tvil om at det svarer seg å sende fra seg samlingene.
– Vi har spart utallige årsverk på massedigitaliseringen, sier Lønnve.
– Hvorfor er det så viktig å få digitalisert disse samlingene?
– Bærebjelken i arbeidet mot klimaendringer og tap av naturmangfold er de store samlingene og kunnskapen tilknyttet samlingene. Vi tar vare på naturmangfoldets historie, sier Lønnve og minner om at dette er samlinger for forskning. Ikke for utstillinger. Han viser til både FNs konvensjon om biologisk mangfold og FNs bærekraftsmål.
– De naturhistoriske museene forvalter kunnskap som samfunnet trenger, ved at de spiller en avgjørende rolle i identifiseringen og arkiveringen av artsmangfoldet. Når materialet tilgjengeliggjøres digitalt, blir det en infrastruktur for alle som jobber med artsmangfold uansett hvor i verden de holder til.
– Men hvor klimavennlig er det å sende det ene trailerlasset etter det andre fram og tilbake til Nederland?
– Hadde det vært en digitaliseringsfabrikk i Oslo, hadde vi nok brukt den. Med digitaliseringen blir materialet tilgjengelig uten at man trenger å fly til Oslo. Det er én trailerreise i løpet av herbariets 200 års historie. Det blir ikke fler.
Museets digitaliseringsarbeid inngår i en større sammenheng. Globalt bygges det opp store datasett om artsmangfold. Ulike datakilder kan kobles sammen og på den måten kan man bedre forstå kompleksiteten i naturen, lage modeller for fremtidig utvikling og foreta de riktige beslutningene.
– Sett med våre øyne er samlingene og tilgjengeliggjøring av disse samlingene ett av de mest sentrale bidragene vi kan gi til en bærekraftig utvikling av samfunnet, sier Lønnve.
Se også artikkelen Massedigitalisering i Mo i Rana er i gang
Artikkelen er hentet fra papirutgaven av Museumsnytt (nr. 3/2020). Kontakt redaksjonen for abonnement (kr. 300,- pr år)
