Museets første rom slår meg med sitt realistiske ubehag. Så vidt innenfor dørene har Justismuseet i Trondheim hentet remedier fra ulike rettslokaler og gjenskapt sitt eget, knappe ti meter og en halv gårdsplass unna museets tidligere tilholdssted. Her kan du bevege deg mellom tiltaltes, dommeres og tilhørernes plass og kjenne hvordan inntrykket endrer seg.
I sin enkelhet er dette fiktive rettslokalet ypperlig formidling av makt, posisjon og grunnstemning i praktiserende norsk jus, og noe jeg antar er gjenkjennelig for medvirkende i landets 90.000 årlige rettssaker. Å stå til rette foran dommerens ruvende plass – med en stolrygg dramatisk høyere enn meddommernes – gir meg muligheten til å kjenne hvor ydmykende det må være å stå til rette for sine gjøremål foran kappekledde dommere med kapasitet til å redusere frihet og endre et livsløp. Er du et menneske eller et objekt på tiltaleplass? Her inne lager museumsvertene rollespill av rettssaker for skoleelever, som etter sigende innbyr til forståelse og ettertanke hos selv den mest uinspirerte skoleklasse.
Og det er der de reduserer avstanden mellom lov og menneske at de tre nye utstillingene «Spor», «Skyld?» og «Straff» fungerer best. Formidling av rettssystemet i museal sammenheng kan kanskje sies å stå i et spenn mellom det abstrakte og det humane. Overordnede begreper og prosesser må forklares, samtidig som det er essensielt å fange det menneskelige på ulike sider av rettsapparatet for at innholdet skal berøre oss: hva gjør de som etterforsker, reiser tiltale og dømmer – og hva skjer med dem som blir dømt eller går fri?
Spor av et justismord
Første anledning til å belyse ulike sider, menneskelig som rettslig, finner jeg i neste rom. Den første utstillingen «Spor» er plassert i et værelse innenfor rettslokalet, og såpass kamuflert at jeg går forbi det ved første besøk. «Spor» tar, som tittelen antyder, for seg etterforskningsarbeid som kriminaltekniske funn, men også følgene av dette arbeidet, og trår slik sett også inn i temaet for delutstillingen «Skyld?». I dette værelset vil jeg hevde Justismuseet har en særlig mulighet til å formidle begge sider i en av vår tids mest omtalte rettsprosesser – saken mot Fritz Moen.
For det første har museet tilgang til dokumenter og bevismateriale fra rettsprosessen, slik de har fra andre saker, gjennom sitt omfattende arkiv som går tilbake til 1600-tallet. Journalist Thore Sandberg, som til slutt fikk renvasket Moen for dobbeltdrap, besøkte Justismuseet under bred mediedekning i 2006, blant annet for å ettersjekke materialet opp mot egne opplysninger. I aviser og på TV la Sandberg særlig vekt på ett vesentlig funn – det ene offerets ring – som du også kan studere og høre om i utstillingen, blant annet i en meget god film med dette funnet som viktig ingrediens. Dessverre er denne filmen selvgående og ikke noe brukeren selv kan igangsette, i likhet med de andre av museets svært severdige filmer.
For det andre fant drapene på Sigrid Heggheim og Torunn Finstad – ofrene for en seksualmorder som aldri ble dømt – sted noen elvesvinger unna museets lokaler på Kalvskinnet. Med andre ord er dette også et “trøndersk drama”, der det er mulig å bruke nærhet til saksomfang og geografi som ingredienser i en bred fremstilling av alle sider i en rettssak som rystet byen, landsdelen og landet – ikke ulikt hvordan Baneheiasaken fra 2000 filleristet en by og et land – og til slutt rettsstaten.
Et justismord til spille
Dessverre er dette en mulighet Justismuseet ikke fullt ut benytter. Fritz Moen-saken blir en del av flere enkeltsaker i et relativt sparsommelig rom som krangler om min oppmerksomhet. Kanskje er Justismuseets utfordring et luksusproblem: i “true crime”-sjangerens store æra har de en unik mulighet til å belyse enkeltsaker i stort monn, men velger heller å rapportere komprimert – og iblant anekdotisk – fra flere. Dette blir for meg støy og digresjoner.
Samtidig er museet svært dyktige til å bruke nettutstillinger, sosiale medier og podcast til å utdype det du eventuelt ikke makter å absorbere av et besøk. Men for dem som aldri har hørt om Fritz Moens skjebne, kan den anekdotiske tilnærmingen bidra til å underminere dens betydning som brutalt justismord.
Justismuseets betydning som arkivar av etterforskningsmateriale, og muligheten til å beskrive rettssystemets feilbarlighet, ender som en parentes fremfor et utropstegn.
Hele følelsesregisteret portrettert
Utstillingsdelen «Skyld?» er utstillingens høydepunkt for meg, og det er absolutt relevant at tittelen er utstyrt med spørsmålstegn. «Skyld?» tar oss med til et taust vitne i profilerte saker: rettstegneren, den som formidler følelsesladde øyeblikksbilder uten blitz – kanskje den siste rest av analog formidling i media. Ane Hem har illustrert alle bildene i utstillingsdelens to rom, og også skrevet bok om sin yrkesgjerning. Bildene viser mange av de mest kjente forbryterne vi har fråtset i, gjennom uendelige spaltemetre, men det er ikke nødvendigvis ABB og desslike som fanger vår oppmerksomhet – det er det store spennet i uttrykk hos de portretterte.
Fra hvitvaskingssaker via sedelighetsforbrytelser og drap er også saksutvalget svært bredt. Enkelte saker er illustrert med bare ett enkelt bilde, mens det er billedseriene på to eller flere bilder fra samme rettssak som gjør mest inntrykk. Som med rettssalen i første etasje kan vi i Hems montasjer forflytte oss rent emosjonelt avhengig av hvor fokuspunktet er satt, fra tiltalt via offer, sakkyndige og vitner til dommerpanelet.
I en overgrepssak fra Gjøvik sitter den tiltalte med bøyd hode, mens vi i neste bilde kan ane hvor nådeløs straffeutmålingen blir av dommernes innbitte blikk alene. Et enslig bilde ville ikke gitt denne forståelsen. Også enkeltbilder blir mer gripende når de sidestilles med andre tegninger fra samme sak, som ei jente forklarer seg om en voldelig far hun også savner, fremstilt som forsvinnende liten i rettslokalet og langt unna de lyttende dommerne. Det er så Hems følsomme strek maner frem en forståelse av at ondskap sjelden er ren.
Utstillingens svakeste del er «Straff». Som med «Spor», virker delens utvalg og plassering til tider overlesset. Men «Spor» byr på severdige enkeltgjenstander vi kan knytte til menneskeskjebner. Særlig gjelder dette remedier som har unnsluppet montrene. En tvangstrøye kan beskues i nådeløs nærhet. Det samme kan den makabre straffekisten, som en nøktern tekst meddeler at en slave i Bergen på 1800-tallet døde i – uten at begrepet slave blir utdypet fra et rettsperspektiv, slik det med fordel kunne. I enkelte montre er ting lagt slik at enkeltdetaljer ikke får skinne, men forsvinner i mengden. Særlig gjelder dette gjenstander laget av innsatte i norske fengsler – disse hadde fortjent mer luft og rom, da de på skjørt vis formidler alt fra savn og sår humor til håp og glede.
Interiørarkitektens mareritt?
I tillegg til en fortellerglede som iblant løper løpsk over veggflatene, og der selv ikke gardinene unnslipper grafisk bearbeiding, gir ikke alltid Justismuseets utstillingsdesign rom for estetiske betraktninger, på tross av sin plassering i et ærverdig, historisk bygg med tidsriktige detaljer. Utformingen er enkel og direkte, og fremstår på sitt beste som laid back og upretensiøs. Men på sitt verste tipper den over mot en interiørarkitekts mareritt. Dette handler både om tidvis overlessethet, men også om at noen montre og oppheng fremstår som billige og enkle. Enkelte tekster ser ut som de er skrevet ut på printer og klippet ut. Dette kan iblant virke spontant og friskt, men andre ganger amatørmessig fremstilt.
Dette var en utfordring for museet også i sine tidligere lokaler vegg i vegg. Samtidig ble det også der skapt gode enkeltutstillinger, – i særdeleshet når de lot menneskelighet og enkelhet være i førersetet, enten i form av fysiske eller digitale utstillinger.
Mellom enkelhet og overflod
Justismuseet er et lite museum med en produktivitet og formidlingsglede som langt mer ressurssterke museer bør misunne, ikke minst når vi inkluderer hva de får til utenfor de fysiske utstillingsrommene. Jeg ber definitivt ikke museet om å fortelle mindre. Men jeg ville blitt glad om de kunne porsjonere ut innholdet i noe større grad, så det fanger vår oppmerksomhet. I tillegget ville museet tjent på å tenke mer på estetikk, vel å merke uten å måtte tilrane seg store budsjetter. Med tanke på rettssystemets feilbarlighet bør ikke museet fremstå prangende og dyrt, men gi rom for luft og ettertanke. For her er det mange begreper og prosesser, så vel som enkeltskjebner, som skal fordøyes.
Totalt sett er de nye utstillingene tankevekkende og absolutt severdige. Mitt håp er at museet i fortsettelsen finsliper tema og historier, så de får fremstå så betydningsfulle som de er.
Museumsnytt har i 2022 fått støtte fra Fritt ord til utstillingskritikk. Vi vil publisere en til to anmeldelser i måneden.
Våre anmeldere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.
Per Jynge (50) har jobbet for Jødisk museum i Trondheim og har også lang erfaring som bl.a. tekstforfatter, programleder og produsent av TV-program og podcaster. Han har anmeldt for Museumsnytt i flere år.
Les flere anmeldelser her
