Ved første øyekast kan man tro at I transitt – en portrettsamling sett med museumsblikk ved Levanger fotomuseum viser et tilfeldig utvalg fotografier av festkledde konfirmanter og brudepar i 90-tallets moteantrekk. Men, etter å ha gått igjennom utstillingens vel 140 fotografier, har jeg kommet til en klar konklusjon: Portrettsamlingen har et tydelig museumsblikk over seg. Ved å ta i bruk repeterende motiver, i kombinasjon med et godt utvalg av fotografier, får utstillingen vist frem 90-tallets stil og uttrykk i festlige lag. Samtidig tar museet opp aspekter som representasjon og kjønnsuttrykk, ved å diskutere portrettfotografier som uttrykksform.
Favner bredt
I utstillingen viser Levanger Fotomuseum den nyeste del av sin samling – portrettfotografier fra konfirmasjoner og bryllup. Alle fotografiene er fra Innherred i perioden 1990-2000. Utstillingen gir et innblikk i en tid som er tett nok på vår egen samtidig til at mange har egne minner fra den. Samtidig viser I transitt tydelig at forrige årtusens siste tiår på mange måter er en svunnen tid. Med smarttelefoner og mobilkameraer i enhver lomme, internett og sosiale medier, har ikke fotografiet den samme betydningen som det en gang hadde. Utstillingen er et vitne om en overgangsperiode for fotografi som en kunstform, en kunstform i transitt fra det historiske til det moderne. I transitt kan derfor sies å være en invitasjon til en nostalgisk tur.
Utstillingen tar utgangspunkt i fotomotiver som er både spesielle og alminnelige på samme tid. Spesielt, da det tar for seg festlige anledninger som markeres høytidelig med familie og venner rundt seg. Alminnelig, da konfirmasjon og bryllup er anledninger som veldig mange av oss enten har eller vil markere en gang i løpet av livene våre.
Dette gjør at utstillingen treffer bredt, tror jeg. En rekke reportasjer om utstillingen i lokale, regionale og nasjonale aviser viser at det er stor interesse for konfirmasjon- og bryllupsportretter fra 90-tallet. Levanger Fotomuseum har på denne måten tatt noe allment og gjenkjennbart og løftet det opp med sitt museumsblikk.
Less is more
Fotografiene befinner seg over fem mindre vegger. I museets inngangsparti befinner det seg en vegg med fotografier, samt en vegg med en introduksjonstekst til utstillingene. Resten av utstillingen holder til i et eget rom. Dette er ikke perfekt som et utstillingsrom, det ligner mer et møterom. Flere bord står plassert midt i rommet, med en rekke stoler på begge sider. Enkelte kabler og ledninger ligger henslengt inntil veggene. Museet har likevel gjort det meste ut av lokalet de har. Fotografiene er belyst på en enkel, men tydelig måte. Bortsett fra at utstillingsrommet bærer preg av å nylig blitt brukt til et arrangement, er det lite annet som forstyrrer utstillingen. Her er det de utstilte motivene som står i fokus.
To vegger viser konfirmasjonsbilder, to viser bryllupsbilder, mens en siste, mindre vegg er dedikert seks eldre fotografier fra første halvdel av 1900-tallet. Disse er av brudepar og unge tenåringer – og står i en tydelig kontrast til resten av utstillingen. Mens resten er i farger, er de i svart-hvitt. De seks eldre fotografiene er også større og er rammet inn, i motsetning til fotografiene fra 90-tallet, som er mindre og uten ramme. Jeg antar at de er ment som en kontekstualisering av de samtidige konfirmasjons- og bryllupsbildene. Likevel er jeg usikker, da det ikke er noen informasjon om hvorfor disse eldre fotografiene befinner seg i utstillingen. I samtaler med ansatte ved museet får jeg bekreftet dette. Dette er et godt grep, som dessverre mister litt av sin effekt, da jeg blir stående og lure på hvorfor disse fotografiene er inkludert i utstillingen.
En kort introduksjonstekst er den eneste skriftlige informasjonen i utstillingen. Museet lar fotografiene selv stå for formidlingen og beskjeftiger ikke besøkende med omfattende detaljer omkring hvert eneste fotografi. Dette fungerer godt, synes jeg, bortsett fra at jeg ønsker meg noe informasjon om de gamle svart-hvitt fotografiene og hvorfor de er med.
Tydelige trender
Utstillingen viser frem fotografiene på en interessant måte. De fra 90-tallet er anonymisert ved at de er beskåret slik at ansiktene ikke synes. Dette er et smart trekk. For det første unngår museet problemstillinger knyttet til personvern. Dessuten blir ikke det sentrale fokuset på enkeltindivider, snarere på hvordan stil og form kommer til uttrykk i fotografiene. Ved å vise fotografiene på denne måten transformerer Levanger Fotomuseum de avbildede konfirmantene og brudeparene fra enkeltindivider til en representasjon for sin samtid.
En del av utstillingen viser de fotograferte konfirmantene stående ved siden av finstolen. En annen del av viser fotografier der konfirmantene står ved en trestamme, sittende i gresset eller ved et eldre bygg i tre eller stein. Videre er posituren blant konfirmantene og brudeparene med på å fremheve et klassisk kroppsspråk, med maskuline og feminin trekk.
Trender i bekledningen kommer også tydelig frem. Blant konfirmantene er jentene hovedsakelig kledd i bunad, enkelte i en-eller tofarget kjoler. Blant guttene er det ikke en eneste bunad å se. Festantrekket er hovedsakelig dress, men noen innslag av smoking, enkelte skjorter eller skinnjakker. Blant brudeparene er det nesten utelukkende dress eller smoking på herrene, hvit kjole på damene.
Ved å gruppere fotografiene etter positur og klesvalg fremheves likheten mellom dem. De mange gjentakende trekkene viser at konfirmasjons- og bryllupsfotografier ikke var der man skulle skille seg ut på 1990-tallet.
En tidsperiodes normative uttrykk?
I transitt er et av mange delprosjekt i Kjønnets verdi i et museumshierarki: Om representasjon av kvinner, kjønn og mangfold på museum – et prosjekt i Museumsnettverket for kvinnehistorie, ledet av Kvinnemuseet i Kongsvinger / Anno museum. Man kan spørre seg selv om hvordan dette perspektivet kommer til syne i utstillingen. Introduksjonsteksten tar opp hvordan fotografiene avbilder en periode med et tydelig heteronormativt utgangspunkt. Dette ser man tydelig når man studerer fotografienenærmere. Ikke minst viser konfirmantenes klesvalg en tydelig binær forståelse for kjønn og kjønnsuttrykk.
Også det totale fraværet av skeive par som gifter seg minner de besøkende på at selv om 90-tallet er en samtid som er nær nok til at mange av oss husker det, har samfunnet gjennomgått en enorm endring siden den gang. Det er lett å glemme at likekjønnet ekteskap ble tillatt først i 2009, og det første likekjønnede ektepar som ble viet i en norsk kirke skjedde i 2017. Utstillingen fungerer som et vindu inn i en nærliggende samtid, der kjønnsuttrykk var strengt binært og med et skarpt skille mellom kjønnene.
Gode valg
I transitt – en portrettsamling sett med museumsblikk gir et viktig bakteppe til dagens diskusjon knyttet til kjønn, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. Den er en påminnelse om en helt annen forståelse av kjønn og kjønnsidentitet. Museet påpeker dette i introduksjonen til utstillingen: “Hvordan ble helt vanlig folk presentert i vår egen nær fortid?» På nittitallet var det eksempelvis få eller ingen studiofotografer som stilte ut bilder av skeive personers par-lykke i butikkvinduene sine og binære kjønnsroller var normen.”
Utvalg og presentasjonsmåte av portrettfotografiene er velvalgt, og muliggjør gode, aktuelle refleksjoner om hvordan tidene og normene har endret seg. Fotografiene i utstillingen ihar mer eller mindre de samme motivene, og gjennom repetisjonen får Levanger Fotomuseum frem tydelige trekk fra 90-tallets konfirmasjons- og bryllupsfotografier. Samtidig tar utstillingen for seg tematikk som kjønnsidentitet og normative forståelser av kjønnsuttrykk og parforhold. Utstillingen blir slik et viktig innslag i arbeidet med kjønn og mangfold ved norske museer.
I transitt – en portrettsamling sett med museumsblikk står ved Levanger fotomuseum / Museene Arven til 11. oktober
Støtte til kritikk
Tidsskriftet Museum har også i 2024 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt ord og Norges museumsforbund. Vi publiserer rundt en til tre anmeldelser i måneden. Se alle anmeldelser her.
Våre anmeldere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.
Are Sæterbakken Kvikstadhagen er historiker og frilanser.
Hold deg oppdatert på et viktig samfunnsfelt – bli fast leser av Museum, også på papir. Kjøp enkeltutgaver her, tegn abonnement her.
