Om båter og kvinnfolk

Båter og mannfolk. Jeg humret av den ferdigparodierte tittelen jeg tilfeldigvis ramlet over i bokhylla på folkebiblioteket der jeg bor. Bø i Vesterålen. En fiskeribygd der folk har dratt levebrødet over ripa i hundrevis, kanskje tusenvis av år. Nå kaller de stedet et skatteparadis – Norges Monaco. Et ferieparadis med mer enn doblet folketall i sommersesongen.

Og fiskebåtene kan du telle på ett utpust.

Kunne det være at tittelen nikket til Of mice and men (1937) av John Steinbeck? Jaggu. Originaltittelen var Of boats and men, den ble utgitt på norsk i 1957. Forfatterens fulle navn var ikke å oppdrive, det stod kun kryptiske A.K. Larssen. Det gamle bibliotekkortet var stemplet med ujevne mellomrom utover 80- og 90-tallet, siste gang i 2002.

Fremtiden lå alle andre steder

Vi levde av sjøen og ved sjøen. Huset sto så nær den steinete fjæra at sjørokket fra ishavet slo mot vindusrutene når det stormet som verst. Brølet fra brenningene overdøvet all lyd som vi ynkelige menneskekryp kunne frembringe. Luften var fylt av en mørk torden.

Slik skriver Larssen, og jeg har hørt det tusen ganger før. Men denne fortellinga kom inn fra sidelinja og overrumplet meg. Som om den vante utsikten fra kjøkkenvinduet ditt plutselig skulle endret seg på sekundet og fått deg til å legge merke til hvordan fjorden bukter seg, veien snor seg, at lyktestolpen står på snei etter vinterstormen. Og at lyset i nabohuset er slukket.

Larssen, hvem han nå enn var, klapper til meg over kjeven fra første strofe. Han kommer fra min hjembygd, der jeg er født, oppvokst og har base i dag. Og med boka si gjennoppliver han og setter historiene jeg har hørt hele mitt liv i et nytt lys. Hvem var han?

 Historiene om da jeg var ung og rodde fiske gikk på repeat under oppveksten. Vi svarte «ja da, ja da» der satt vi med ISDN-modemene og forsiktig dyppet tåa uti www. Vi var på tur ut i andre farvann.

Vi skulle opp og fram. Ikke nord og ned.

Kanskje har denne holdninga også satt sitt preg på historien. Kystkulturen blir stadig undervurdert i fortellinga om Norge, der bondekulturen fortsatt dominerer. Det var lenge lettere å få støtte til å restaurere bondehus enn bebyggelse og brygger på kysten. Og da Norges lover ble skrevet, var ingen nordlendinger til stede. De nådde ikke fram i tide, til det var fristen for kort og veien for lang.

Kystkulturens maling har fått flasse av og falme. Dette kommer også fra næringen selv. Bestefars gamle trebåt, som var arbeidsplass for mange mann, ble senket, uten at noen leet et øyenbryn. Potensielt verneverdige bygg rives for å gi plass til nytt.

Grønne og hvite striper

Skipperen er nesten fristet til å gi opp og sette kursen mot land med tom båt, men han gjør det yderst sjelden. Han holder ut, og litt etter litt øker fangsten. Det ligger ikke for fiskeren å gi opp – havfisket er ikke bare et yrke, det er en sinnstilstand.

Kystkulturen er en bærende kultur i Norge, og det var ved kysten vi først fant måter å leve av og med naturen på, helt fra forhistorisk tid. Kyststripa i Norge er den nest lengste i verden, spekket med kunnskap og erfaringer som vi kan høste av også i framtiden.

Jeg bestemmer meg for å ta turen til Bø museum for å se nærmere på disse båtene som ikke bare holdt mannfolk flytende, men hele samfunnet. Nå står jeg sammen med konservator Julie Sæther i et naust og ser på en stor trekropp. Store skalker av tre med de umiskjennelige grønne og hvite stripene som i sin tid skjøt gjennom vannet, ligger trygt under tak i et stort naust på museumsområdet.

Det lukter rett her inne, av tre, tjære, salt, sjøluft. Åttringen Njål, bygget i 1874, ligner en spiss, krum håndflate med plass til et mannskap på fem og en høvedsmann i front. Det er nesten ufattelig at de la ut på åpent hav i disse åpne båtene, bare en planke lå mellom dem og undergangen.

Sæther rister på hodet, som om hun leser tankene mine:

– Båten var en del av dem, og de kjente den ut og inn, og de visste hva den var god for, sier hun.

Hun forteller videre at båtene var fantastisk gode på sjøen, og at mennene om bord var drevne fiskere, seilere og roere.

– De kunne sitt håndverk på en måte vi i dag bare kan drømme om, de var lært opp fra de var barn, og hadde skillsene under huden. Kunnskap man ikke kan lære seg ved en pult.

Mannen fra havet

Likevel: Ingen redningsvest. Ingen livline. Bare et øsekar for å hive en skvett av storhavet i retur når bølgene slo over ripa. Dette var det eneste de hadde av HMS, forteller Sæther og viser hvilken vei øsekaret skulle ligge i båten for å ikke lokke draugen om bord.

På en høyde bak naustet, et steinkast unna, står skulpturen «Mannen fra havet». I stedet for å bygge et stort kunstmuseum i Bodø bestemte Nordland fylkeskommune i 1992 at hver og en av kommunene over hele det langstrakte fylket skulle få sin skulptur. Kjell Erik Killi Olsens monument er en fire meter høy mann med en krystall i hendene. Den står vendt mot fiskeværet Gaukværøy, et av regionens største fiskevær, som ble fraflyttet på 1950-tallet. Folk trakk hit fra fjordarmer og andre deler av landet: Det var tett på fiskefeltene, og isen la seg ikke her ute ved det åpne havet på vinteren.

Under oppveksten på 90-tallet og tidlig 2000-tall sto vi som «Mannen fra havet», men med ryggen mot øya.

Vi så en annen vei, mot framtiden, mot sør.

Kunnskapen til foreldre og besteforeldre, nedarvet innsikt fra tusenvis av år med å leve av og med naturen, ble raskt utdatert. Virkeligheten vi ble født ut av, den gamle virkeligheten, kunne ikke interessert oss mindre.

Å sule opp

Sæther stryker vekk spindelvev og åpner døra på ei rorbu fra 1850. Den er plukket ned fra fiskeværet i Nykvågen, noen nes og fjorder lenger nord, og gjenreist på museumsområdet der den gamle lensmannsboligen lå mot sørspissen av øya. (For vi er på ei øy, en klase av digre øyer, det er det Vesterålen betyr; «øyene i vest».)

På en jernovn ved inngangen står ei tom gryte som en gang putret og boblet av tjære. De smurte ytterklærne sine inn med dette stoffet for at vannet skulle prelle av. Jeg ser for meg disse kraftige figurene som klatrer om bord som sorte, oljede skapninger, at de krummer nakken i møtet med det ville været her ute på øyene som i dag får oss til å barrikadere oss inne i vinterhalvåret.

De polare lavtrykkene kunne komme som ut av en sekk og utslette hele familier – ofte var det flere generasjoner av samme familie i en båt, inkludert den nykonfirmerte skårungen.

Det var så vanlig å forlise på havet at man knapt kan finne mannsgraver på kirkegården fra denne epoken.

Lukta henger fremdeles i veggene, den forteller om mannfolkene som ble stablet i høyden her inne. Her fikk de varmen i seg og søkte ly. Fortalte historier. Ba sine bønner. Store kulisser av garn er svøpt over rommet, med forskjellige størrelser på maskene. Noen digre, for å fange kveite. Andre mindre for å ta sei.

Bua er utstyrt med et mylder av treinstrumenter og verktøy, med egne navn og bruksområder for hver eneste flis. Jeg kjenner igjen flere av navnene fra uttrykk vi bruker i dag. «Å sule opp» sier vi på dialekten vår når man skal pakke sammen og avslutte, ikke visste jeg at det stammer fra en gammel fiskemetode.

Halve historien

Det viser seg at Sæther også har lest Båter og mannfolk.

– Den er godt skrevet og setter ord på mye. Men der, som i de fleste andre nedtegnelser av fiskere, er ikke kvinnfolkene nevnt med ett ord.

– Halve historien er jo ufortalt.

Sæther tar meg med bort til ei gapende trekiste som står på gulvet. Å dra på lofotfisket var en årlig seilas for de fleste fiskere her i nord. Skreien som kommer fra Barentshavet for å gyte langs land i Nordland og Troms, har vært livsnerven her i årtusener. Med seg i båten hadde fiskerne lofotkista, som var fylt til randen av mat, klær og utstyr. Den forteller om et samarbeid like tett sammenvevd som ullskjorta og luggene som nennsomt er plassert lag på lag i kista.

Det slår meg at dette også er en historie jeg har hørt tusen ganger, uten å noen gang bite meg merke i den – det har bare vært bakgrunnslyd.

Den innadvendte delen av det utadvendte fiskeriet – å pusle i kulissene og styre omsorg for dyr og barn – egner seg kanskje ikke like godt til litografier og høyreiste skulpturer som båter og mannfolk på åpent hav?

– Kanskje en av grunnene til at kvinnenes historie er så underkommunisert, er at det ikke ble penger av det. Når fiskeren døde og inntekten forsvant, ramla jo ofte husholdet sammen, og barna måtte settes bort, sier Sæther.

«I spissen for sin tid i alle ting»

Arbeidsfordelinga var gitt: Mannfolkene styrte på havet. Kvinnfolkene styrte på land.

Er ikke kista foran oss et momument over det? Men det skal sies: Det fantes unntak!

Samiske Buks-Beret – Beret Johanna Paulsdatter Dypvand – ble født i regionen på slutten av 1700-tallet og var sjef over mannskap på egen båt, hun rodde lofotfiske, drev gård og handel, var bjørnejeger, slakter og jordmor.

Dæ skuill vær en utvald mainn, som kunde stå i breidd med henner. Ho var i spissen for sin tid i alle ting og der stod respekt utav hennes korpus, for ho var et jern. Ho var punkt og prikk. (Bjørnson, 1916).

Lappernes Stolthed ble hun kalt i førsteutgaven av Aschehougs Konversasjonsleksikon som kom ut i 1906. Kanskje rustet hun ut sin egen lofotkiste?

Sitatet fra Regine Normanns Nye eventyr fra 1926 henger på veggen over kista:

Hver eneste vinter reiste han Johan Aronsa til Lofoten og saltet klippfisk i galeasen sin; men hvordan det nu var eller ikke var, så hadde den blankeste lykken forlatt ham. Enten møtte han havskodda ute på Vestfjorden (…) eller så døde en av karene ombord (…)

Underskogen av lavmælte fortellinger

Regine Normann (1867–1939) er muse, rettesnor, inspirasjon og hovedtema her på museet. Hun er den første kjente kvinnelige forfatteren fra Nord-Norge og er en stemme som beskriver kvinneperspektivet av kystkulturen. En fast utstilling her viser mye av forfatterskapet hennes, og hvert år er museet aktiv deltaker i festivalen Reginadagan som arrangeres i kommunen den siste uka i juli.

– Jeg tror grunnen til at Normann på mange måter ble forbigått som forfatter, kan ha med å gjøre at det var nordnorsk kystkultur hun beskrev, ikke det som ble sett på som det «ekte» Norge, bondelivet i sør, sier Sæther.

En av Normanns tidligste tekster var et dikt til bestemoren, som nylig hadde mistet to sønner og en svigersønn på havet. I debutboka Krabvaag beskriver hun livet i et lite fiskevær i Nordland; båter i havsnød mens kvinnene står på land i spenning. Kanskje dette kan leses som et supplement til Larssens fortelling om mannfolk og båter: Fortellinga om kvinnfolkene på land.

Kanskje har vi en jobb å gjøre for å fylle ut fortellinga om kystkulturen med underskogen av lavmælte fortellinger, myke perspektiver og omsorg?

Sæther lukker døra til den snart 200 år gamle rorbua og vrir om låsen, og vi blir stående og fundere et øyeblikk over denne A.K. Larssen. Hvem var denne ukjente, men glitrende fiskerforfatteren? Teoriene er flere, deriblant denne:

Kanskje Larssen var et kvinnfolk?

Denne reportasjen står på trykk i Museum nr 1 25 og kan leses på nettsidene våre. Les også andre bakgrunnsartikler og nyheter innen museumspolitikk og -kultur. Enkeltutgaver eller abonnement på papirutgaven kan kjøpes i Tekstallmenningens nettbutikk.