Ferden går til Vardø, det er sol og stille sjø, og temperaturen er såpass god at det går an å sitte ute, enda det bare er midten av april. Alt er idyll og velstand.
Ennå har ikke guidingen begynt. Men når vi ankommer Vardø, kommer det til å gå slag i slag. Vi skal innom museer, minnesteder og monumenter, og overalt skal det være guiding. Også på bussen som frakter oss fra sted til sted. Når museumsfolk drar på tur, er det med andre ord maraton i omvisning. Stadig noe nytt å bli involvert i, få et glimt av, bli berørt av.
Det er den søte krykkja som tar imot oss i Vardø havn. Bildekkene ment som beskyttelse for båtene er blitt til fugleberg og skaper et muntert liv. Men det er ofte dobbelt bunn i idyllen her oppe. De fargerike husene, noen steder bygd rett på svaberg, er sjarmerende, men får det også til å stramme seg rundt hjerterota. De ligger jo helt ubeskyttet til, og mange er tomme. Og krykkja er dessverre utrydningstruet.
Finnmarks eldste museum
Postkonferanseturen går fra Vardø til Vadsø, rundt Varangerfjorden og tilbake til Kirkenes. Langs denne ruta ligger besøksstedene til de to hovedinstitusjonene Varanger museum og Tana og Varanger Museumssiida. Første stoppested, Vardø museum, hører til førstnevne. Det er Finnmarks eldste museum og har siden 2011 holdt til i et midlertidig bygg. Det er satt frem frukt, kaffe og kvenkake, som vi nyter mens vi lytter til konservator Isa Maline Isene.
Hun gir en kort gjennomgang av utstillingene de har jobbet med. Den ene er en stor, gammel fuglesamling. Hvordan skape en kontekst rundt den? Den andre handler om det samiske Vardø, og vi får betraktninger omkring former for samisk tilstedeværelse. Det er ingen veldig stor bevissthet rundt det samiske i Vardø, forteller hun, Vardø har alltid vært en mangfoldig by.
Isene snakker til forsamlingen som likestilte, fører sine tilhørere inn i museets utfordringer og muligheter. Hun viser frem diskusjonene de har hatt, og gir oss tankene bakom det som til slutt blir til en utstilling. Det er å fortelle, men også å komme med et metaperspektiv, å formidle faget museologi. Klart det er interessant.
Etter dette går hun over til å forberede vårt neste besøk, Steilneset Minnested, vanligvis kalt Heksemonumentet, der museet har formidlingsansvar.
– Det er et ganske alvorlig tema å snakke om. Det var grusomme ting som skjedde, sier Isene. Hun forteller om trolldomsprosessene i Europa og gir oss bakteppet for det som er en forunderlig kjensgjerning, nemlig at det på 1600-tallet i Finnmark, hvor det bodde få, var svært mange som ble dømt.
Hun snakker om Domen, heksefjellet som kanskje var inngangen til helvete, og at Djevelen likte seg godt oppe i nord. Vi får også høre om høy kvinneandel og om Anders Poulsen, det aller siste offeret for dette temmelig vilkårlige rettssystemet. Poulsen eide en runebomme som senere ble konfiskert, endte i Danmark og først nylig er blitt tilbakeført til Sápmi, til RidduDuottarMuseat, avdeling Karasjok.
Isene snakker myndig og rolig, er tydelig engasjert og til stede i det hun formidler, slik at vi skjønner alvoret og at historien er noe å ta innover seg.
Dømt til ild og bål
Egentlig er det ikke tid til å se seg omkring i museet, men det gjøres likevel. Museumsfolk er nemlig veldig interessert i museum! Men snart sitter vi på bussen.
På Steilneset ligger Minnehallen, et kunstverk inspirert av fiskehjeller – en lang, smal bygning liggende rett mot havet. Ved hjelp av et lite vindu, et lys og en teksttavle får vi historien til hver av de 91 som ble henrettet bare noen få meter unna. 77 kvinner, 14 menn. De som ikke døde under tortur, ble dømt til «ild og bål», kan vi lese.
Flokken med museumsfolk glir sakte gjennom bygget. Det står åpent døgnet rundt hele året, som et sår, ennå noe å rystes over. Stort sett ble de dømte anklagd for trolldomsutøvelse. Og stort sett innrømmet de forbrytelsene, som å kaste trolldom på skip slik at de forliste, eller på husdyr slik at de døde, eller «å være skyld i at Oluf Jonsen aldri mer hadde hell med seg» eller «å ha kastet trolldom over Laurits Skredder på grunn av uenighet om en rød kledestakk».
Gjennom årets holbergprisvinner Lyndal Roper har vi fått et nytt perspektiv på hekseprosessene. Ved å lese historien nedenfra og ta utgangspunkt i følelser og relasjoner viser hun at det også er noe allment som ligger til grunn, gjenkjennelig også for oss i en annen tid.
Og sant nok, ut fra det vi kan lese på minnetavlene, er det lett å leve seg inn i historiene. De blir nærværende når vi ser hvordan en abstrakt trolldomstanke ender i så mye konkret.
På Steilneset ligger også Flammehuset med kunstverket The Damned, The Possessed and the beloved av Louise Bourgeois (2011). Hvorfor er det en stol i midten? Antakelig som et symbol på dødsdommen. Kanskje også for å vise hvor lite det enkelte mennesket var, at det ikke hadde en sjanse til å komme seg fri fra det verdensbildet det stod midt oppi, og som det nå hadde krasjet inn i.
Kontrastfylt og meditativt
Årets postkonferansetur byr på kontraster. Det er mye mørk historie sammen med storslagen natur. Det er nusselige hus som nesten skjelver mot havgapet.
– Det pleier ikke å være så fint vær her, sier bussjåføren, som også liker å guide litt. – Dette er ikke representativt.
Men torsk, kongekrabbe og reinsdyrhjerte er representativt. Det er hva vi får servert før vi igjen drar videre. Vi kjører buss, passerer Domen, men at det er inngangen til helvete, skjønner vi selvsagt ingenting av der vi sitter stinne av god mat, estetisk jubel og takknemlighet. Selv om det går mot kveld, er det fortsatt lyst, og heller ikke hva gjelder omvisning er dagen over. På veien til Vadsø er det også mye å fortelle om. Det gjør turens hovedguide, museumsfaglig leder ved Varanger Samiske Museum Jan Ingolf Kleppe.
Først hører vi små fortellinger fra krigen, om fangeleirer og oppbevaring av skyts. Deretter blir det historie i rykk og napp, om gamle tingsteder, samiske urgraver, partisanmuseet, hvalfangst rundt 1900, innflyttere fra Finland og Kola-nordmenn. Vi passerer fuglekikkerskjul, og jeg ser en hvit hare. Det er deilig å sitte slik. Kleppe har full kontroll på detaljer og snakker enkelt og presist. Stemmen hans er svært behagelig å høre på, kledd i haugamål. Når man samtidig sitter og ser på et mykt kveldslandskap med fjord på den ene siden og fjell og vidde på den andre, føles det nesten meditativt.
Inn i smeltedigelen
Hva om vanskelige historier og tabubelagte temaer aldri snakkes om? Så vil de medføre noe likevel. Vonde eller fortrengte historier gjør noe, også med et samfunn. Og derfor er det alltid riktig å vise dem frem? På dag to av museumskonferansen diskuterte de hvordan museer kan bidra til både å skape og å løse konflikt. Til museenes mandat hører det å være midt oppi noe komplekst og vrient, det er å formidle et mangfold av perspektiver, å synliggjøre det hittil ikke like synlige, og derfor også å tråkke inn i sår og opplevelser av urett.
På dag to av postkonferanseturen skal vi innom museer der minoritetsperspektivet er sentralt, vi skal få nærmere innblikk i en region som har vært en kulturell smeltedigel, utsatt for diskriminering og fornorsking og svært hardt rammet av annen verdenskrig.
Omvisningen starter i Vadsø museum, som er et «ansvarsmuseum for kvensk/norskfinsk historie og kultur». Vår første formidler, Lisbeth Dragnes, begynner med å poengtere det flerspråklige, at byens skilt er på både norsk, nord-samisk og kvensk. Sistnevnte fikk status som minoritetsspråk i Norge i 2005. Vi får en kort byhistorie, ser gamle bilder og noen nye av husene i museets eie. Her er flere eldre hus bevart, siden Vadsø ikke ble nedbrent under krigen, bare bombet av allierte. Igjen er det formidling med et museologisk perspektiv, avslappet og med ganske lav stemme.
Neste formidler er Anne Sofie Nielsen, som med en gang leder oppmerksomheten mot bildene i taket. Det er fullt av ansikter. Alle har kvenske aner, forteller hun.
– Men vi er litt av hvert her, sier hun også. Kanskje er det dette «litt av hvert» som gjør at det er vanskelig å ha oversikt over språksituasjonen, hvor mange som snakker kvensk, og at det først er nå nylig man har utviklet en kvensk festdrakt. Nielsen snakker varmt om drakten. Eksemplaret som er utstilt i museet, er sydd av hennes kollega, administrasjonsleder Turid Strand. Hun er en av Finnmarks autoriserte draktsyere.
Vi får ikke sett så mye på egen hånd. «Kjære museumskolleger! Da er det avgang om fem minutter, videre innover fjorden», lyder det fra en høyttaler. Vi skal kjøre buss i dag også og få mer guiding derfra. Det er Kleppe som nok en gang byr på korte fortellinger og detaljer i historisk hulter til bulter, deriblant fra samiske og kvenske tradisjoner i området. Også nåtiden kommenteres: I går ble det observert hvithval her, forteller han til en oppmerksom buss.
Gjenstandsfylt
Før vi ankommer Varanger Samiske Museum, en avdeling i Museumssiida, tar vi en stopp ved Mortensnes, «et av de rikeste og mest mangfoldige kulturminneområder i Europa». Kleppe besitter førstehåndskunnskap om gamle hustufter, offer- og gravplasser, om fangstgroper, om at det etter hvert anlegges en handelsstasjon, og om sjøsamisk fiske. Vi får høre allmenn historie, kulturhistorie og faglige betraktninger, og han snakker til interesserte folk. Men som utdannet arkeolog er nok han den mest opprørte når han beretter om en halvstudert røver i arkeologifaget som på midten av 1850-tallet åpnet graver han ifølge Kleppe burde ha latt ligge.
Der kvenmuseet var nesten minimalistisk, er det en helt annen tilnærming i museet i Varangerbotn. En i følget hvisker til meg at hun liker dette gjenstandsfylte bedre. Dessuten er livet mer illustrert her, med en robåt med realistiske utstillingsdokker og lyder av bål, joik og rype sentralt plassert. Vi ser også en boplass, og det er bildesøyler og monter med diverse stein-ting – det har bodd mennesker i området i hele 12 000 år. – Jeg blir helt varm mentalt, hvisker en annen.
Det er Roger Persson som står foran oss og forteller, med energiske håndbevegelser. Også her handler det om ulike folkeslag. Vi blir presentert for teorier om hvordan landet ble befolket, og at det finnes ulike tradisjoner på grunn av ulike folkegrupper. Det er litt vanskelig å forstå det vi blir fortalt, men det er jo en lang historie, som går helt tilbake til issmeltingen. Det er derfor uvissheter knyttet til teoriene, og så blir på en måte uklarhetene en eksemplifisering av det.
Her får vi bedre tid til å gå rundt. Det er fint med omvisning og presentasjon, men bra også å kunne se, tenke og ta ting innover seg på egen hånd. Inntil vi må tilbake til bussen igjen for mer guiding.
Tid for dans
På vei til det skoltesamiske museet kjører vi gjennom John Savio-land. Vi passerer huset han bodde i, og et minnesmerke. Det vakre landskapet er flekkete av snø, slik det også ofte gjengis i bildene hans. I dag er det 16. april og nøyaktig 200 år siden grensen mellom Norge, Finland og Russland ble trukket.
Under omvisningen ved Ä´vv Skoltesamisk Museum lærer vi at dette ble katastrofalt for skoltesamene. Det splittet området deres. Første del av guidingen gir oss det grunnleggende – antakelig ut fra en (rettmessig) forståelse av at vi ikke kan så mye. Vi hører om nøysomhet overfor naturen og at de er ortodokse i sin tro. Kun 10–12 personer snakker skoltesamisk (eller østsamisk) i dag, forteller Hanna-Maaria Kiprianoff. Hun er museumsfagansvarlig ved museet.
Så byr hun oss opp til dans! Og etter det blir det mer guiding. Vi får små glimt inn i en kultur, lærer om hodeplagg og fargenes betydning. Museet er lekkert, bygd i 2017. Langs veggene er det en blanding av bilder og ting, og museumsfolket er fortsatt ivrige, går rundt og titter, tar bilder, smådrøfter litt, ytrer beundring.
Stolt og ømt
De siste timene av denne speed date-turen tilbringes på Grenselandmuseet i Kirkenes. Berit He Jin Nilsen er direktør ved Varanger museum og gir oss en kombinert fortelling om Grenselandmuseets historie og grensehistorien. Vi er innom krigen igjen, men også nyere historie.
Alle husker 2015 og syklende flyktninger over Storskog, som ligger 15 kilometer fra museet. Vi får høre at det etter hvert kom flere hundre på sykkel hver dag. Museet stiller ut fire av disse syklene.
Grenselandmuseet huser også Savios kunst, i et eget museum i museet. Bedre avslutning på en fabelaktig museumsturné kan man knapt få. Vi lar Savio se for oss, oppsummere turen vår. Bildene hans er fulle av mennesker, reinsdyr og vidder og har en merkbar stemning i seg. Det er ømhet? Ja. Han møter det storslagne og helt sikkert svært utfordrende livet i nord – for det er vel ikke alltid bare sol – med å kle det i noe melankolsk, stolt og ømt.
I hver utgave av Museum kommer en ny «Se hva de ser»-artikkel, der Aasne Jordheim undersøker formidlingstilbud ved et norsk museum. Les alle artiklene her.
Denne artikkelen står på trykk i Museum 2 26, og er en spesialvariant. Den er en av flere artikler som har sprunget ut av turen Aasne Jordheims gjorde i Finnmark i april.
Flere av artiklene i Museum 2 26er digitalisert, og kan leses på nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
