Søk
Close this search box.
Hold deg oppdatert - meld deg på vårt nyhetsbrev
Tema BærekraftPlast på museum - en vanskelig kjærlighetshistorie

Plast på museum – en vanskelig kjærlighetshistorie

Plastens historie på museum viser tydelig hvor kort vei det kan være fra kjærlighet til hat.

I etterkrigstiden var plast selve fremtiden, slik kjemiingeniør Einar Jensen fortalte i Teknisk Ukeblad i 1946:

«Våre barn vil, i en grad vi bare kan drømme om, gå gjennom livet omgitt av vakre, sterke, lette, renslige og billige bruksting av plastic. Plastic vil følge dem fra plasticbarneværelset hvor alt er rent og lyst og uknuselig til alderdommens plasticbriller og plasticgebiss inntil de blir stedt til hvile i en hygienisk plastickiste.»

I dag har bøker om plast helst titler av typen Fuck plast. Plast er synd og skam, kvalte havskilpadder og usynlige mikropartikler som bare venter på å snike seg inn i næringskjeden og gjøre kål på oss alle. Dette gjenspeiles i norske museumsprosjekter. Det siste tiåret er det laget minst 50 utstillinger og arrangementer om plastens skadelige virkninger, ikke minst i havet.

MILJØFYRTÅRN: Fyrtårnet utenfor Norsk Maritimt Museum på Bygdøy ble reist i forbindelse med utstillingen «Håp for havet?» i 2016. Tårnet består av marint plastavfall fra Svalbard til Ytre Oslofjord, og ble bygget av håndverkere fra museet og medlemmer av organisasjonen Ocean Hope. Utstillingen vises nå ved Museet Kystens Arv i Stadsbygd i Sør-Trøndelag. Foto: Beate Kjørslevik

Biljardkuler, skytebomull og bakelitt

Historien om menneskeskapt plast startet rundt 1860 i USA, der biljard var det nye store. Biljardkuler ble laget av elfenben, og siden naturen heller ikke da bød på noe uuttømmelig elefant-arsenal, måtte man finne nye kilder. I 1863 utlyste en biljardprodusent i New York 10 000 dollar til den som kunne lage et alternativ.

John Wesley Hyatt tok utfordringen. Etter mange og farlige eksperimenter med en eksplosiv blanding av salpetersyre og bomull – kalt «skytebomull» – kunne han slikke sine brente fingertupper og la øyenbrynene vokse ut igjen. Han hadde funnet opp celluloid, som villig lot seg forme, ble like hardt som elfenben og avstøtte vann og olje.

Materialet ble brukt til alt fra kammer til solbriller og filmruller og ble av Hyatt fremstilt som redningen for all verdens elefanter og skilpadder (skallet ble brukt til luksusgjenstander). Han reklamerte med at «det vil ikke lenger være nødvendig å ransake jorden på jakt etter stoffer som blir stadig knappere».

Celluloid er en semisyntetisk plast basert på naturlige bomullsfibre. I 1907 oppfant belgisk-amerikanske Leo Hendrik Baekeland en helsyntetisk plast som fikk navnet bakelitt. Endelig hadde vi frigjort oss fra naturens begrensninger.

Bakelitt kunne formes til hva som helst og var billig. Nå ble overklassens forbruksgjenstander tilgjengelig for de mange. Amerikanerne hørte på bakelittradioer, ringte hverandre med bakelittelefoner og prøvde å se sofistikerte ut mens de røykte sigaretter med bakelittmunnstykker. Resten av verden halset etter.

Systematisk forskningsarbeid førte til oppfinnelsen av en rekke nye plasttyper i 1930-årene: polyetylen, PVC, polystyren, teflon og nylon. I 1950 ble det produsert 1,5 millioner tonn plast i verden, nå lager vi rundt 350 millioner tonn årlig.

Plast mellom bakkar og berg

Historiker Liv Ramskjær. Foto: Thomas Johannesen

Liv Ramskjær, historiker og generalsekretær i Norges museumsforbund, har fordypet seg i norsk plasthistorie. Hun forteller at det ble etablert ti norske plastbedrifter i mellomkrigstiden. I 1929 presset Norsk Teknisk Porselensfabrik i Fredrikstad Norges første plastprodukt, et stikkontaktdeksel i bakelitt.

– Etter 2. verdenskrig ga varemangel og importrestriksjoner grobunn for en ekspanderende norsk plastindustri, og antallet plastbedrifter ble mangedoblet på få år. Plast var et barn av den kjemiske vitenskapen, men mange av dem som startet plastproduksjon, var entreprenører uten nevneverdige kjemikunnskaper, sier hun.

Likevel lyktes mange godt. Om kvaliteten på produktene ikke var helt topp i starten, var kreativiteten desto større. Ramskjær trekker blant annet frem Norsk Extruding på Notodden, som bygde produksjonsutstyret sitt av gamle vaskemaskiner og BEHA-kokeplater.
– I starten ble det produsert mest småvarer som grytehåndtak, dørhåndtak, korker, askebegre, rør til kulepenner og andre ting hjemmemarkedet manglet. En del satset også på eksport, som Panco med sine velkjente boller.

Hun trekker også frem «Anne-dukken» fra Tomte Småvareindustri i Stavanger. Dette var trolig verdens første dukke i myk vinylplast – og en stor eksportsuksess. Også plastbåter fra Sørlandet ble eksportert i stor stil på 1960- og 1970-tallet.

RAMSKJÆRS FAVORITT: Ispinne fra 1960-tallets populære Jet-Is. – Jet-Is var en del av barndommen min. Den kostet 50 øre og hadde ispinne av plast i forskjellige farger med figurer på toppen. Vi samlet på dem, og det var alltid like spennende å slikke seg gjennom vaniljeisen og se hva slags figur man fikk. Jeg fant spor av den i Hydros arkiv da jeg jobbet med kilder til forskningen min, for Hydro hadde korrespondanse med produsenten av plastpinnene til isen. Jeg har noen få figurer fra samlingen min fortsatt, for eksempel denne.

 

Et image like formbart som materialet selv

Historiker Christine Myrvang. Foto: Agnete Bruun.

Allsidighet og lav pris gjorde at plasten var dømt til å erobre verden. Ifølge Christine Myrvang, forbrukshistoriker og professor ved BI, hadde den likevel noen markedsføringsutfordringer i starten:

– Plastens styrke var at den kunne imitere perlemor, elfenben og nær sagt et hvilket som helst annet sjeldent materiale. I starten var denne imitasjonsevnen på en måte også plastens problem. Plast ble oppfattet som et surrogat, og hvem vil i lengden ha billige erstatninger for noe ekte?

Etter hvert lyktes det industrien å gi plasten et positivt image basert på dens egne kvaliteter som uendelig formbar og funksjonell.

– Plast var et resultat av moderne vitenskap og kunne markedsføres som fremtidens materiale. Industrien lyktes lenge veldig godt med å pakke plasten inn i dette modernistiske narrativet, sier Myrvang.

På 1960-tallet hadde plasten gjort seg uunnværlig i dagligvarehandelen. Selvbetjeningsbutikkene tok over, og hyllene ble fulle av plastemballerte merkevarer. Myrvang forteller at ikke alt ble mottatt med åpne armer:

Da Joh. Johannson begynte å selge vakuumpakket kaffe med lang holdbarhet i 1959, ble den «ukoselige» plastinnpakningen dårlig mottatt. Husmødrene var vant til å kjøpe nybrent kaffe i papirposer – en utpreget sanselig ferskvare – og likte ikke denne nymotens plasten.
Joh. Johannson sendte egne kaffevertinner ut i butikkene for å forkynne den vakuumpakkede kaffens evangelium. Det gjorde susen.

– Det er jo dette som er så spennende med plast. Et materiale er ikke bare et materiale, det må også fylles med mening. Plastens image – også kulturelt – har alltid vært like formbart som materialet selv, sier Myrvang.

Hun trekker frem den populære amerikanske folkesangen «Plastic Jesus» fra 1957, en harselas med både religionen og plasten. Med en plastjesus på bilens dashbord var du beskyttet mot alskens farer, het det i sangen: «The man who invented plastic saved my soul.» Religionen og plasten fant hverandre i et felles løfte om evig liv.

MYRVANGS FAVORITT: Vinylplate fra 1964 med Indremisjonens dametrio i Trondheim. – Første låt er salmen «Hvor underlig er du i alt du gjør». Jeg tenker at det er et godt bilde på plast også. Sammenlignet med de gamle steinkakene av noen 78-plater, var vinylplatene en revolusjon. Lyden var bedre, produksjonen billigere og det var plass til flere låter. Religiøse miljøer så lenge skeivt på vinylplatene fordi de ble brukt til rockemusikk og annen styggedom, men her har de tatt dem i bruk for å formidle sitt eget åndelige budskap. Foto: Dalane Folkemuseum.

Moden for museum

Konservator ved Teknisk museum Tone Rasch. Foto: Håkon Bergseth.

Museums-Norges arbeid med å dokumentere fremtidsmaterialet for ettertiden startet for alvor i 1995, med utstillingen Bare plast på Maihaugen på Lillehammer. Dette var den første store utstillingen av plast på norske museer, og gjenstandene ble først og fremst presentert som designobjekter.

I 2001 fulgte Norsk Teknisk Museum opp med Plast i det moderne Norge, med fokus på plast som forbruksvare og norsk plastindustri. Rundt årtusenskiftet besto industrien av rundt 500 bedrifter med 15 000 sysselsatte. I dag teller plastindustrien rundt 200 bedrifter.
– Vi laget denne utstillingen mens det fortsatt fantes en betydelig plastindustri som vi kunne hente informasjon, gjenstander og bilder fra. Vi viste ikke bare frem produkter, men også produksjonsutstyr som ikke lenger er i bruk, og som nok ville gått tapt om det ikke hadde blitt samlet inn, sier konservator Tone Rasch.

FUTURISTISK: Fra utstillingen Plast i det moderne Norge ved Teknisk museum. Foto: Fredrik Oftebro.

Rasch var en av de ansvarlige bak utstillingen og jobber fortsatt ved Teknisk museum. Utstillingen står fremdeles. Hun mener utstillingen gikk inn i en klassisk og kanskje litt konservativ arbeidsdeling mellom ulike typer museer: Folkemuseene feirer det førindustrielle samfunnet, designmuseene den gode smak og de tekniske museene fremskrittet.

– Teknisk museum har tradisjonelt vist på en positivistisk måte hvordan det moderne er til nytte og glede for menneskene. De siste årene ser vi at denne optimistiske holdningen har snudd, nå oppfattes modernitet og industri i stadig sterkere grad som en trussel.

RASCHS FAVORITT. Plastfat fra Svein Strømberg & Co, trolig fra 1950-tallet
– Jeg liker dette lille fatet fordi plasten er så tydelig. Plast kan enten være skjult og imitere naturlige materialer, eller den kan være et materiale med en egen identitet, som bukter seg og kan vris og vendes på alle mulige måter. Plast kan skape nye former og får også farger til å tre tydelig frem, som det hvite og røde her. Dette er et fat som passer i et moderne 1950-tallshjem, der nyanskaffelser skulle være funksjonelle, praktiske og billige. Foto: Fredrik Oftebro.

Plasthval og altoverskyggende plastskam

I februar 2015, symptomatisk nok fredag den trettende, fikk plasten et hugg i siden av den samme vitenskapen som brakte den til live. En studie av den amerikanske professoren Jenna Jambeck i tidsskriftet Science viste at det årlig havner rundt åtte millioner tonn plastavfall i havet. Nyheten ble gjentatt i alle verdens aviser og fikk følge av ny viten: Plast brytes aldri fullstendig ned, men ender som usynlige og nærmest evigvarende partikler som nærmest er nødt til å skape surr i økosystemene.

Her hjemme fikk plasten sitt PR-messige banesår i 2017, da en seigpint vågehval strandet på Sotra med tarmsystemet tilstoppet av plastposer. Få museer har feiret plast etter dette. De siste fem-seks årene har norske museer og samlinger hatt minst 50 utstillinger, aktivitetsdager og andre arrangementer der plasten har fått så ørene flagrer. Titlene taler for seg: Nei til plast. Døden i plast. Kan havet overleve?

Så ensidig negativ har museenes fortelling om plast vært de siste årene, at da Norges Fiskerimuseum i Bergen skar ut med noe humørfylt i 2019, ble nyheten slått stort opp i lokalavisen BA: «En positiv utstilling om plast!»

Temaet var marin forsøpling, og utstillingen besto av kunst laget av avfall fra fiskeriene, med barn som kunstnere. Museet begrunnet vinklingen slik: «Forsøpling i havet er et alvorlig tema, men ved å bruke kreativiteten og lage en utstilling av kunstverkene, håper vi at det vil bli noe positivt også. Når barna går ut herfra vil vi ikke at de skal sitte igjen og tro at havet er ødelagt og verden går under».

Har plasten en fremtid?

Plast er fullstendig integrert i elektronikken vi er avhengig av, den har tilsynelatende uerstattelige egenskaper som isolator for strøm, og du kan trolig bare glemme å drive et moderne sykehus uten plast.

Så hva gjør vi? Sånn rent bortsett fra å slutte å hive plast på sjøen?
Kanskje kan vitenskapen bistå på nytt. Den ga oss antibiotika og vaksiner. Den ga oss kunnskap om hullet i ozonlaget og verktøy til å tette det. Kan den også gi oss bærekraftige alternativer til fossil plast?

Og hva med museene, hva kan de bidra med? Tone Rasch sier det slik:
– Museene må bidra med informasjon, erfaringer og opplevelser som øker bevisstheten om både de gode og de dårlige sidene ved plasten. Vi må ta opp plast som miljøproblem og behovet for mer bærekraftig plast og plasterstatninger. Et museum må nødvendigvis både vise de lange linjene og speile tiden vi lever i.

PS. Biljardkulene til Hyatt ble ingen suksess. Lyden de laget da de støtte sammen, var til forveksling lik revolverskudd. Lite gunstig på barer frekventert av lett beduggede menn med seksløpere.

PLASTMONSTER: I Plastlabben i utstillingen Oppdag havet kan barna lage noe nytt av plastsøpla. Foto: Beate Kjørslevik.

Noen får rynker, andre smuldrer opp

Konservator Anja Sandtrø. Foto: Nasjonalmuseet / Annar Bjørgli

Mens mikroplast trolig kommer til å hjemsøke naturen i det uendelige, er gjenstander av plast en annen skål. Det begynner flere konservatorer å merke, blant dem Anja Sandtrø, konservator for nye kunstformer ved Nasjonalmuseet.

– På en måte er konservering av plast lik all annen konservering. Du må kjenne den kjemiske sammensetningen av gjenstanden og helst også vite hvordan den er produsert. Samtidig er plast noe helt annet. Plasten er så kompleks, den er ofte skjult og inngår gjerne i miks med andre materialer. Dessuten kommer plast i utrolig mange former, med utrolig ulike sammensetninger. Derfor forvitrer plast også på så mange ulike måter.

Noen typer plast blir bokstavelig talt sprø av elde. Mange plastgjenstander gulnes, noen blir klissete som lakris, mens andre rett og slett smuldrer opp.

SANDTRØS FAVORITT: Skulpturen «Singer» av Tori Wrånes (2014)
– Dette er et visuelt slående verk der kunstneren har portrettert seg selv som tohodet troll i menneskestørrelse. Verket er utfordrende i konserveringsperspektiv fordi det består av så mange ulike typer plast: Skumplast som kan reagere med metall, silikon som vi vet veldig lite om, kunstfiber som røyter, plastglass som kan bli sprø, sko med teknisk plast som kan krympe. Her er det mye å holde øye med fremover.
Foto: Nasjonalmuseet/Annar Bjørgli

Norsk-fransk samarbeid

For å unngå mangesidig, plastisk alderdomssvekkelse i samlingene, har en rekke norske museer de siste årene samarbeidet med norske og franske forskere for å lære mer om plast. Nasjonalmuseet, Norsk oljemuseum, Norsk industriarbeidermuseum, Teknisk museum, Kunst i offentlige rom (KORO), Oslo kommunes kunstsamlinger, Museene i Sør-Trøndelag, Vestfoldmuseene IKS, Museumstjenestene i Rogaland, Norner Research og Centre National d’Evaluation de Photoprotection (CNEP) i Aubiere, Frankrike, har vært med.

– Vi har blitt flinkere til å gjenkjenne ulike typer plast og vet mer om hvilke skader som kan oppstå. Vi tok stikkprøver fra samlingene til museene som deltok i samarbeidet, og laget en database med 659 gjenstander. Det har gitt en pekepinn om hva slags plast som finnes på norske museer, sier Sandtrø.

Lysskader vanlig

Hun forteller at gjenstander med eller av plexiglass, PVC, ABS, som Lego lages av, og polyuretan, som er mye brukt som møbelstopp, er utbredt. De vanligste skadene er gulning eller lysskade. Mange valsede gjenstander, som LP-plater og fat fra dukkeservise, er bøyd. Ellers er det mye overflateslitasje, sprekker og brudd.

– Vi gjorde også nye tilstandsvurderinger og sammenlignet disse med det som allerede lå i Primus (det nasjonale samlingsforvaltningssystemet). Det er interessant at tilstanden jevnt over var vurdert som bedre før. Det kan skyldes to ting: At det har gått noe tid fra den første registreringen, slik at tilstanden har forverret seg, eller at vi nå har mer kunnskap om materialene og vet hva vi skal se etter, sier Sandtrø.

INDUSTRIHISTORIE Denne arbeidshansken er et lite stykke norsk industrihistorie. Og var nokså slitt allerede før den havnet på museum. Foto: Hedvig Navelsaker / Norsk Industriarbeidermuseum.

Les også om industrimuseer som møter klimakrisen og verdensarv på utstilling

 

Kilder

Susan Freinkel: Plastic: A Toxic Love Story, 2010
Liv Ramskjær, Tone Rasch m.fl.: «Plast i det moderne Norge», Volund: Årbok for Norsk Teknisk Museum, 1999-2000
Jeffrey Meikle: American Plastic: A Cultural History, 1995

Artikkelen står på trykk i Museumsnytt nr 1/22.

Likte du denne artikkelen? Del den med en venn og kollega.

Forrige artikkel
Neste artikkel
Annonse
Annonser