Norges banks nye seddelserie tematiser «Havet». Hundrelappen skal formidle «havet som bringer oss ut i verden». Med Osebergskipet under fulle seil er budskapet klart: havet har brakt oss irske relikvieskrin, treller og, vel, i det hele tatt bygd Norge som nasjon. Men havet bringer også verden til oss, og den er full av
søppel. Selv på Svalbard skyller det inn nøter og tauverk i et bankende kjør. Norsk Maritimt Museum (NMM) har lagt historien om sjøfartsnasjonen Norge ligge og heller boret i hvilke følger søppelet har for «havkloden» vår. Det lykkes de veldig godt med.
Med utstillingen Er det håp for havet? har de presset sin helt egen seddel, en krøllete og ideologisk invertert lapp med råtne fisker i spøkelsesgarn. Valør: minus 1000 kroner.
Gunnar og meg
De fleste av oss aner ikke at havet fylles opp av skrot. Saker og ting forsvinner jo så lett under overflaten – med et plopp! En streng pekefinger er på sin plass, og den får man tidlig: «Forsvinner ting når de kastes i sjøen? De gjør ikke det.» En matroskledd unggutt, Gunnar guide, nikker innforstått og spør smårollingene om de vil bli med på oppdrag og redde havet. Venninnen hans gråter «havfruetårer », altså nedslipte biter av plast og glass, fordi livet der hun holder til snart ikke er til å holde ut. Klart man vil være med Gunnar videre, og i en hendig brosjyre fyller man ut svarene på vandringen.
Lysten til å strandrydde vekkes allerede ved synet av revlen med plastflasker og ruser i knehøyde. Den følger oss gjennom hele utstillingen. Et godt grep for å fylle veggene under teksthøyde og bringe det uestetiske og kvalmende inn i et romslig lokale. Mye av søppelet er fra den spesielt utsatte Hvaler-kysten, får vi opplyst. Utvalget herfra har gjort øyboerne til feinschmeckere i plast, og kunstneren Solveig Egeland bygde en søppelhytte på Hvaler for noen år siden. Hun har gjort flere slike prosjekter, blant annet på Svalbard, og nå også på Bygdøynes. Som del av utstillingen Er det håp for havet? reiser hun og besøkende barn et søppelfyr. Fyret skal varsle om farene som truer hvis ikke problemet gripes fatt i – en treffende symbolikk.
Plast varer
Treffende er også det hypnotiserende bildespillet Havkloden. Mediterende nærkontakt med kiselalger, pigghuder og kjeveløse fisker anskueliggjør det flotte vi faktisk risikerer å miste. Pustehullet er velkomment, for ferden videre går langt inn i plastens «fantastic», men oljete egenskaper. Ja, helt ned til molekylærnivå hvis man åpner ett av skapene i plastlaboratoriet. Der lærer man om mikroplasten som vaskes ut av nymotens tøystoff (det ante jeg ikke noe om) og man får kjenne på stoff med og uten dette unevnelige. I neste seksjon hører vi om plastens kulturhistorie, intet mindre, om hvordan den sakte inntok kjøkkenet så vel som industrien på 1950-tallet.
I det man tar seg i å tenke at nå ble det forbasket mye om denne plasten – den reiser langt, den er farlig, usynlig, giftig, allestedsnærværende og hva er den ikke – stiger man inn i et avlukke som tar for seg skrot i gamle dager. Storbyene i Norge har fra middelalderen funnet mer eller mindre gode måter å håndtere søppel på. Gunnar forklarer at «I gamle dager så vi eller luktet vi når vannet og luften var forurenset.» Slik er det altså ikke nå. Han gjør barna i stand til å forstå, mens voksne får et nyttig sammendrag av hvert tema. Om det vesle utdraget kan antyde utstillingens stedvise tendens til å «tette igjen» tekstene på bekostning av klarheten (kanskje vann og lukt er nok?), så er språket i denne delen spesielt friskt.
Et vendepunkt
Nei vær nå grei, en stolt havsule fra Mosken er i ferd med å mate ungen sin med en grønn taustump av plast. Den ser ikke forskjell på mat og søppel. Vi fornedrer dyrene, gjør vi ikke?
Fordi utstillingen øser av inntrykk må enhver gjest før eller senere heise det hvite flagget og stemme i med sin mikroplastdirrende røst: «Dere har rett, plasten i havet er noe herk!». Slik treffer NMM godt. Utstillingens intense ubehagelighet gjør det vanskelig å forholde seg likegyldig til det hele, og museet oppnår ønsket effekt. Denne gjestens «breakdown» kom altså i møtet med havsulen fra hjemtraktene.
Betimelig
La gå at plansjene stedvis er vanskelige å lese, med tette og utydelige overganger mellom tema og språk (alt er godt oversatt til engelsk). Eller at prosjekteringen med uttalelser fra politikere og organisasjoner er noe uforløst. Er det håp for havet? er godt utført og forbilledlig i sin betimelighet.
Havsøppel har relevans også innenfor makroøkonomien, med den ferske The Ocean Economy in 2030 i mente. Verden vil trenge 70 prosent mer mat innen den tid, og mye av den må komme fra havet. Da hjelper det at organismene ikke er «tykje fulle» av plast. Videre kan man håpe at andre museer tar opp hansken og tenker strukturelt og peker på den store elefanten i andedammen: vi er for mange mennesker på kloden. Og vi bare elsker plast, dessverre.
PLUSS OG MINUS
PLUSS : Omfattende og faglig sammensatt presentasjon av et aktuelt tema.
MINUS: For mye om plast…
INFO OM UTSTILLINGEN:
NAVN Er det håp for havet?
STED Norsk Maritimt Museum, Bygdøy, Oslo
TID 7. mai 2016 til 31. januar 2017
Prosjektleder: Espen Wæhle
Design: Lars Nerli www.marmuseum.no
ANMELDT AV: Petter Snekkestad konservator ved Nordlandsmuseet
Anmeldelsen er hentet fra papirutgaven av Museumsnytt – nr. 3-2016. Kontakt redaksjonen for abonnement (kr. 300,- pr år)
