Prosjektgruppa Saving Oseberg mener de har identifisert hovedproblemene med de alunkonserverte tregjenstandene fra Osebergfunnet og har begynt å teste noen løsninger. Nå gjenstår det å utvikle gjennomførbare metoder for rekonservering.
På slutten av 1990-tallet oppdaget man sprekker i Oseberggjenstandene, og at treet var skjørt. Først trodde man det var mekaniske årsaker. At treet var blitt utsatt for kjemiske nedbrytningsprosesser på grunn av selve konserveringsmetoden, forstod konservatorene først i 2008.
Etter at osebergfunnet ble gravd ut i 1904, ble mange av tregjenstandene konservert med alun-salter (ikke Osebergskipet).
– Man varmet opp alun-løsningen for at man skulle kunne løse opp mer salter i den. Saltet skulle impregnere og støtte de nedbrutte trecellene. Problemet er at alun-løsningen, som i utgangspunktet er en veldig sur løsning, blir enda surere når den varmes opp. Syren ble igjen inne i treet, og har sakte brutt ned treet over mange år, forklarer konservator Susan Braovac.
I sin phd-avhandling fra Konservatorskolen i København har Braovac karakterisert alunkonservert tre morfologisk, kjemisk og målt vannopptak ved forskjellige relativ luftfuktighetsnivåer. Hennes rolle i prosjektet er blant annet at hun skal ha oversikt over samlingens ulike bevaringstilstander og teste eksisterende konserveringsmetoder på treet. Sammen med de andre skal hun også utvikle metoder for å vurdere forskjellige re-konserveringsmetoder mot hverandre og mot gjenstandenes ulike bevaringsgrader. De fleste andre i alun-gruppa (7 stk) i prosjektet Saving Oseberg er kjemikere, og innleid til prosjektet. Braovac har jobbet ved KHM i siden 1995.
Saving Oseberg holder til i paviljongen bak Vikingskipshuset på Bygdøy i Oslo. Her har gruppa laboratorium, og her skal de redde Oseberg-samlinga fra total forvitring før nytt vikingskipshus er en realitet.
For det er ikke bare syre som ødelegger treet. Forskerne har funnet reaktive metallioner inni treet, som også bidrar til nedbrytningen. Disse kan komme både fra jordsmonnet der funnet lå begravd, og fra jernet i festemidlene som ble brukt til å sette delene sammen under konserveringsarbeidet.
Treet forsvinner
Etter en samtale med konservatoren virker det nesten som om det er en gjenoppbygging av selve tremassen som må til. Det meste av det som gir treet sin styrke, cellulose, er nemlig borte. I de verste tilfellene er det ikke cellulose igjen. Hemicellulosen er også nedbrutt. Da gjenstår kun lignin, den siste av treets tre viktigste polymerer.
– Lignin er relativt sett mer kjemisk stabilt, noe som betyr at det er ikke så lett å bryte ned. Men i vårt tilfelle er også mye av dette nedbrutt, sier Braovac.
Nybrottsarbeid
Det er i det hele tatt mye nybrottsarbeid som må gjøres for å få reddet gjenstandene. Konsekvensene av ikke å lykkes med dette arbeidet orker de nesten ikke tenke på.
– Vi er på vei til å utvikle nye metoder men vi er på langt nær ferdige, sier Braovac. Hun forklarer at de jobber med å løse tre hovedutfordringer:
- Treet er veldig surt
- Treet har reaktive metallioner som må fjernes eller inaktiveres
- Treet må styrkes fysisk.
For å redusere syreinnholdet (problem 1) i treet, jobber Fabrizio Andriulo med å anvende nano-partikler laget av kalsiumhydroksid. Disse har blitt anvendt til å redusere syre-innhold i papir, og metoden har tidligere vært forsøkt på eik fra Vasaskipet. Dette er en kontrollert måte å redusere surhetsgraden i det alunkonservert treet.
Fjerne eller deaktivere metallioner (problem 2): Caitlin Mc- Queen jobber med å identifisere hvilke grunnstoffer som bidrar til nedbrytning. Jern har trolig de mest reaktive ionene. Graden av reaktivitet avhenger av hvor stabile de eksisterende jernforbindelsene er. De mest ustabile forbindelsene må enten deaktiveres in situ eller man må prøve å fjerne selve jernet fra treet.
Styrke treet fysisk (problem 3): Emily McHale jobber med å designe et lignin-aktig polymer som kan forsterke det nedbrutte treet.
– Hun prøver å danne korte kjeder, så det er enklere å få det inn i trestrukturen. Så er det meningen at de skal bygge seg opp inne i treet, og forhåpentligvis også inngå i forbindelser med det som eventuelt er igjen av eksisterende lignin. Hvis hun klarer det, så vil det kunne bidra til å styrke treet.
Artikkelen er hentet fra papirutgaven av Museumsnytt: nr. 3/2016. Kontakt redaksjonen for abonnement (kr. 300,- pr år)
FAKTA// SAVING OSEBERG
– Et konserveringsprosjekt under Kulturhistorisk Museum (KHM, UIO)
– Finansiert av staten og UiO.
