Spørsmålet har vært en gjenganger i årevis. Det må det fortsette å være, mener Norges museumsforbund.

– Hvis man ikke har en levende diskusjon og samtale rundt disse tingene, så kan man fort komme ut i uføret, sier generalsekretær Liv Ramskjær.

På det årlige museumsmøtet i slutten av mars er det overordnede temaet «museene i det politiske landskapet», og en av sesjonene dreier seg om «faglighet og kommers i museer under press». Ramskjær beskriver dilemmaene rundt sponsing som en gjentagende utfordring for museene.

– Konflikter oppstår når de som sponser, vil styre innholdet og legger seg opp museenes redaksjonelle valg, sier Ramskjær.

– Et betimelig spørsmål

Direktør Frode Meinich ved Norsk Teknisk Museum legger ikke skjul på hvorfor han tror Equinor bruker penger på samarbeid og sponsing av museets utstillinger.

– Equinor vil drive informativt arbeid og selvfølgelig fremstille seg selv som en ryddig aktør. Hvis ikke hadde de jo ikke gitt noe penger. Det er ikke noe tvil om hva som er Equinors hensikt her. Men det er heller ikke noe tvil om hva som er vår hensikt. Vi ønsker penger til å produsere relevante utstillinger innen våre fagområder, sier Meinich.

Han beskriver spørsmålet om sponsorers påvirkning på innholdet som «helt betimelig».

– Kan en som gir penger til Norsk Teknisk Museum, regne med å få noen påvirkning på utstillingene hvis de legger litt press på? Svaret er nei, sier Meinich.

Faglighet under press?

Meinich sier han ikke har opplevd noe slikt press fra sponsorer. Museumsforbundets Liv Ramskjær har litt andre erfaringer, også fra sin tid ved Teknisk museum sent på 90- og tidlig 2000-tallet.

– Jeg har opplevd dette på kroppen selv, at noen av de som har vært med på å finansiere gjennom sponsing, ikke er fornøyd med ordlyd i tekster, valg av objekter som skal vises, eller synlighet. Det hendte jeg måtte si takk, men nei takk til bidrag. Men flere av sponsorene var heldigvis profesjonelle og forsto museets behov for autonomi.

Hun understreker at museumsforbundet ikke på noe vis er imot sponsing eller gaver til museene. Ifølge tall fra Kulturrådet utgjorde slike midler rundt fire prosent av museenes inntekter i 2021, omtrent det samme som året før.

– Det vi er tydelige på, er at museene må bevare autonomien og ha full råderett over innholdssiden, sier Ramskjær.

Hun påpeker at når politikerne vil at museene skal skaffe seg mer penger fra private aktører, så øker faren for påvirkning, både direkte og indirekte.

– Det blir en balansegang og et spørsmål man hele tiden må ha fokus på, også det som skjer i det skjulte. At man uten å tenke seg om gjør og formulerer seg som om man er en reklameagent for sponsor. Det skal man jo ikke være, sier Ramskjær.

– Kan ikke avtale oss vekk fra alle uenigheter

Denne problemstillingen har museumsleder Gunnar Ellingsen ved Norges Fiskerimuseum, som er en del av Museum Vest, tenkt mye over i forbindelse med Storeblå visningssenter for havbruk i Bergen. Her kan publikum lære mer om oppdrettsnæringen, og de får også besøke anlegg som sjømatselskapet Lerøy har fått visningskonsesjon for.

Prosjektet er et samarbeid med Lerøy. Museet har ansvaret for formidlingen, mens Lerøy betaler.

– Dette er et ganske stort økonomisk samarbeid i vår museumsmålestokk. Da vi inngikk samarbeidet, var vi veldig opptatt av faren for å bli for avhengig av partneren, sier Gunnar Ellingsen.Han forteller at Museum Vest var nøye på å vie deler av avtalen til museumsetikk, og i samtalene med Lerøy viste de til museets egne og ICOMs etiske retningslinjer.

– Hva slags respons fikk dere?

– Det gikk greit avtalemessig. Utfordringen er at man kan ikke avtale seg ut fra alle fremtidige uoverensstemmelser. Vi har i årene etterpå støtt på forskjellige utfordringer, sier Ellingsen.

– Kan du fortelle mer om det?

Ellingsen drar litt på det.

– Vi var opptatt av å sikre at det var museet som skulle snakke og ha redaksjonsretten på den formidlingen.

Han kremter.

– Og der har vi fått et greit samarbeid om det. Det er aksept for det.

Museumslederen tar en pause.

– Du blir litt stille?

– Utfordringene hos oss handler om hvorvidt de to partene i et sånt samarbeid vil det samme. Der er det nok litt forskjellig. For museet er dette en mulighet for god formidling. For Lerøy er det nok en del økonomiske hensikter knyttet til visningskonsesjonen, og et ønske om å bedre omdømmet til næringen.
Ellingsen mener et visningssenter er en løsning som kan favne disse ulike interessene.

– Vi er veldig glade for at dette gir oss muligheten til å ta med mange hundre skolelever for å vise frem havbruk og formidle om det på en balansert måte.

– Er det mulig når Lerøy betaler?

– Ja, det vil jeg si. Jeg vil beskjedent si at vi har klart å få det til.

Halvannen meter lakselus

Ellingsen forteller at dyrevelferd og andre miljømessige og etiske utfordringer knyttet til næringen er temaer i den faste utstillingen. Han understreker at dette er en naturlig del av formidlingen.

– Vi har en halvannen meter lang lakselus i utstillingen. Lerøy svelget nok litt tungt da de så den. Men de godtok at de skulle ha en armlengdes avstand, sier Ellingsen.

Han tviler på at visningssenteret fungerer som en reklame for næringen.

– De blant publikum som er imot havbruk, er nok ikke for havbruk når de går herfra. Det er vår erfaring. Men de er kanskje litt mer opplyst.

– Nevner dere at for eksempel Natur og Ungdom og andre oppfordrer til boikott av laksenæringen?

– Vi nevner ikke det spesifikt i utstillingen, men i dialogen med publikum snakker vi om slikt.

Ellingsen understreker at Lerøy aldri har satt ned foten overfor noe av innholdet. Men i likhet med institusjoner som Havforskningsinstituttet og Mattilsynet har de blitt konsultert under arbeidet med utstillingen.

– Så har de kommet med synspunkter i dialogen. Bransjen sjøl har veldig mye kunnskap.

– Hvor komfortabelt er det egentlig å snakke om dette?

– Det er et godt spørsmål. Jeg skjønner hvorfor du spør.
Ellingsen lander raskt på at «det er komfortabelt».

– Jeg mener man bør sette fokus på dilemmaene rundt sponsing, sier Ellingsen.
I fjor holdt han innlegg om temaet under fellessamlingen i museumsnettverket for fiskerihistorie og kystkultur og museumsnettverket for sjøfart.

– Jeg snakker gjerne om dette i museumskretser.

Hvor kommer pengene fra?

Det samme gjør kunsthistoriker Charis Gullickson, som er i ferd med å avslutte en doktorgrad om etiske utfordringer for dagens norske kunstmuseer. Sponsing er en sentral del av dette bildet, og det er flere eksempler på omstridte samarbeid med private aktører.

Blant de meste kjente er kontroversen rundt Tangen-samlingen og Kunstsiloen på Sørlandet, og selvsagt Nasjonalmuseets samarbeid med Fredriksen-familien. Det siste stiller Gullickson seg svært kritisk til, og hun har viet mye plass til det i avhandlingen sin.

– Jeg har ikke noe prinsipielt imot privat sponsing av offentlige museer, men er opptatt av måten man gjør det på, og hvorfor man gjør det, sier Gullickson, som jobber som kurator ved Nordnorsk Kunstmuseum.

Hun mener det er viktig for offentlig finansierte museer å vurdere hvordan sponsorpengene henger sammen med museets verdier, strategi og visjon.

– I tillegg bør hver enkelt institusjon ha en løpende diskusjon om de etiske retningslinjene utarbeidet av Norsk ICOM og museumsforbundet, og hva de betyr i praksis for dem, sier Gullickson.

Jakten på sponsorer kan dessuten føre til at museene tar valg som gjør det lettere å få til samarbeid.

– Da må man spørre seg: Er dette penger vi ønsker å ta imot for å få gjort det vi vil, eller er det mest fordi vi ser en mulighet til å få penger? Med en presset økonomi øker faren for å si ja til penger på feil grunnlag, sier Liv Ramskjær i museumsforbundet.

Uproblematisk samarbeid

Museumsdirektør Frode Meinich ved Teknisk museum er vant til å svare på spørsmål om sponsing. Museets faste olje- og gassutstilling har blitt kritisert fordi den i sin tid ble sponset av oljebransjens interesseorganisasjon, Offshore Norge (tidligere Norsk olje og gass) og gjennom det selskaper fra olje- og gassindustrien.

I november åpner museet en ny utstilling om energi. Hovedsponsor: Equinor.

– Hva slags rom er det for å kritisere Equinor i samarbeidet?

– Det er det rom for. Vi har sikret oss i avtalen at de forstår at vi kan kritisere, debattere og sette søkelys på kontroversielle spørsmål. Det er ingen begrensninger i så henseende. Men det ligger til grunn at dette gjøres på en saklig måte, sier Meinich.

– Kan vi få se avtalen?

– Nei.

Meinich avviser at det er en konflikt mellom museet som en åpen og demokratisk institusjon og det å inngå en slik lukket avtale.

– Nei. Hvis du hadde spurt om å få kopi av snekkeravtalen vår, så ville du også fått en sladdet versjon. Det har med konkurransesituasjonen å gjøre.

– Men det er jo litt annerledes med en snekkeravtale som går på å fikse et bygg, og med utstillingen som presenteres for publikum, og hvem som har interesser bak den?

– Ja, men samtidig er vi veldig åpne om hvem vi samarbeider med, og om hva. Dette kommer tydelig frem både på museets hjemmesider og i inngangspartiet, det er ikke noe hemmelig rundt dette. Det er kun selve dokumentet vi ser som en forretningsavtale, sier Meinich.

– Jeg tror de fleste sponsoravtaler er unntatt offentlighet. Vi er enige om at den ikke skal deles, den er konfidensiell.

Han mener det er uproblematisk at næringen er så tett knyttet til museets arbeid.

– Men jeg skjønner at det kan være spørsmål om man skal ha noe med oljeprodusenter å gjøre i våre dager. Det er fullt forståelig at det blir stilt spørsmål ved det.

Han minner om at museet han leder, er 60 prosent finansiert av det offentlige, penger som blant annet kommer fra oljeindustrien.

– Hvis vi skulle avvist ethvert samarbeid med oljenæringen, så burde vi ikke tatt imot lønn fra det offentlige.

– Hvordan skal publikum forholde seg til samarbeid med en næring som har tett interesse av det som vises frem på museet?

– Jeg tenker at publikum vil møte dette de aller fleste steder – at museer søker å finne samarbeidspartnere som er villige til å sponse utviklingen av utstillinger, noe vi alle vet er kjempekostbart.

– Det viktigste for oss er at folk kan stole på at vi har det fulle og hele redaksjonelle ansvaret og full frihet.

Han understreker at Equinor ikke har noe å gjøre med det faglige innholdet.

– Hva med det litt usynlige presset?

– Der må vi holde tunga rett i munnen, ikke sant. Vi må være modige og tørre å stå i det som eventuelt vil komme av kritikk. I den kommende energiutstillingen vil vi virkelig sette fornybart opp mot fossilt. Da må vi tørre å stå det løpet ut og være vårt ansvar bevisst.

Meinich forteller at samarbeidet med Equinor har vært diskutert internt.

– De aller fleste har levd godt med det. Men det er noen som ikke synes dette er så veldig stas.

Han legger til:

– Men samtidig vet folk i museumsverdenen at vi er oppfordret fra myndighetene til å skaffe oss denne type samarbeidspartnere. For Norsk Teknisk Museum er det egentlig ganske naturlig å samarbeide med den aktøren som kanskje er den største teknologiske bedriften i Norge noensinne. Det er underlig å si at Norsk Teknisk Museum ikke kan ha samarbeid med Equinor.

– Det er jo et problem

Over på Vestlandet ville museumsleder Gunnar Ellingsen aller helst vist frem den skriftlige avtalen med Lerøy, som løper til 2028. Men sjømatselskapet har bedt om at dette ikke skal være offentlig.

– I museumsverdenen har vi et offentlighetsideal og en offentlighetsplikt, men det kommer inn en ny dimensjon i møte med næringslivet. Vi godtok de prinsippene da vi inngikk avtalen, sier Ellingsen.

– Jeg tenker egentlig ikke mer enn at dette egentlig er to uforenlige praksiser.

– Hva tenker du om å være en del av det?

– Det er jo et problem, selvfølgelig. Vi skulle gjerne vært åpne om avtalen.

– Er det noe i den avtalen som ville vært problematisk for dere å få frem?

– Nei.

Vil ha etisk veileder om næringssamarbeid

I fjor kom Museumsforbundet og Norsk ICOM med oppdaterte etiske retningslinjer for museer i Norge. Gunnar Ellingsen skulle gjerne hatt enda mer fokus på sponsing.

Sammen med kolleger fra museumsnettverket for fiskerihistorie og kystkultur har han derfor søkt midler fra Kulturdirektoratet (tidligere Kulturrådet) for få på plass en etisk komité. Hittil har de ikke fått støtte. Men tanken er å kunne samle erfaringer og lage en praktisk veileder som går utdypende på næringssamarbeid.

Ellingsen påpeker:

– I en slik etisk veileder skulle det kanskje vært et bærende prinsipp at avtalene skulle være åpne.

Ifølge Liv Ramskjær hadde ICOMs internasjonale etiske regelverk tidligere en formulering om hvordan sponsorene skulle synliggjøres. Men dette er nå fjernet.

– Jeg er ikke den eneste som innimellom har savnet den formuleringen, sier Ramskjær.

Doktorgradsstipendiat Charis Gullickson understreker at det er uhyre viktig for museene å være så transparente som mulig. Særlig siden museumsinstitusjonen nyter så stor tillit i samfunnet rundt.

– Men den tilliten er under press når de ikke har full åpenhet rundt virksomheten og prosessene som foregår, slik som sponsing, sier Gullickson.

Hun undrer seg over hemmelige avtaler med næringslivet.

– Hvis de først sier de har ikke noe å skjule, hvorfor kan man ikke dele dem?

– Museene er under press

Gullickson har inntrykk av at museene synes det er utfordrende å snakke om forholdet til sponsorene.

¬– Innenfor akademia er det ofte kritiske vinklinger, for eksempel postkoloniale perspektiver. Slikt er det mindre av i museene, det synes jeg er underlig. Når det kommer til sponsing, så skal vi jo ha disse pengene, kravene til egeninntjening vil bare øke. Det er ikke lett, men museene må være åpne og prate om det i stedet for å late som alt er fint.

– Er museene i ferd med å miste sin faglige autonomi?

– Det er et stort spørsmål, som er vanskelig å svare på. Men jeg vil absolutt si at museets autonomi er under press.

– Dette handler mye om prioriteringer. Kompromiss er ofte nødvendig. Men museene kan ikke ofre integriteten sin for pengenes skyld, sier Gullickson.

Les om sponsing i kunstmuseene i artikkelen «Vanskelige penger» i Kunstkritikk 

Sponsorene svarer

– Vi har dialog med museet om innholdet

I en e-post til Museum skriver Lerøy at de er opptatt av å gi god og riktig informasjon om havbruksnæringen til flest mulig. Ved å samarbeide med Museum Vest kan de benytte seg av et møtepunkt «der det allerede kommer innbyggere i Bergen og turister».

– Vi ønsker å nå elever i barne- og ungdomskolen, naturfaglinjen ved videregående skole og studenter i Bergen. De kan få en opplevelsestur med Rib og besøk på havbruksanlegg, i tillegg til å se utstillingen på museet, skriver Morten E. Fjæreide, fungerende daglig leder for Lerøy Sjøtroll.

Han legger til:

¬– Vi har dialog med museet om innholdet i utstillingen, vi er opptatt av at det er korrekt informasjon som formidles.

– Museet står fritt til å forme utstillingene slik de vil

Equinor forteller at de ønsker å bidra til å styrke og videreutvikle Norsk Teknisk Museums satsing innenfor naturvitenskap og teknologi gjennom interaktive utstillinger og aktiviteter.

– Utstillingen innen energi synes vi er viktig for å skape en helhetlig forståelse for energifeltets betydning i Norge, både historisk og i fremtiden, skriver pressetalsperson Ellen Maria Skjelsbæk i en e-post til Museumsnytt.

– Hva ønsker dere å få ut av dette samarbeidet?

– Equinor ønsker å bidra til økt interesse og motivasjon blant unge for å ta en utdanning innen realfag. Dette er en kjernekompetanse innen vår virksomhet. Flinke ingeniører og teknologer vil være avgjørende for at vi skal kunne fortsette å levere energi til samfunnet og nå klimaambisjonene våre, skriver Skjelsbæk.
Hun er tydelig på at de ikke har noen påvirkning på innholdet i utstillingene.
– Museet står fritt til å forme utstillingene slik de vil. Vi kan bidra med fagkompetanse innen teknologi ved behov.

Skal forske på tekniske museer og industrien

Et nytt europeisk forskningsprosjekt kan kanskje gi flere svar på hva som skjer når museer og næringen samarbeider. «Museums and Industry: Long Histories of Collaboration» skal ta opp spørsmål om forholdet mellom tekniske museer og industrien. Arbeidet ledes av Science Museum Group i Storbritannia, samt Universitat Autònoma de Barcelona og Aix-Marseille Université. Norsk Teknisk Museum skal delta som en av fire assosierte partnere.

– Vi skal blant annet se på samarbeid og sponsing, etiske aspekter og utfordringer som klimakrisen. Historisk sett ble de tekniske museene etablert gjennom nært samarbeid med industrien, mens det i dag stilles spørsmål ved slikt samarbeid. Dette er interessant å studere i både historisk og nåtidig perspektiv, sier Frode Weium, leder for utstillings- og samlingsavdelingen ved Norsk Teknisk Museum.

Prosjektet er støttet med 600 000 euro fra 2023 til 2025 gjennom utlysningen «Cultural Heritage, Society and Ethics» under forskningsprogrammet «Joint Programming Initiative on Cultural Heritage». Programmet administreres av det franske forskningsrådet og er finansiert av en rekke europeiske forskningsråd, inkludert Norges forskningsråd.

Denne artikkelen stod på trykk i Museum nr 1 23. Tidsskriftet Museum kommer ut fire ganger i året. Vi digitaliserer mye av stoffet fra papirutgavene og publiserer også mye kun for nett.

Se utstillingskritikk
Se kronikker og debatt
Se alle artikler

For å lese alt, ta kontakt med Tekstallmenningen, og kjøp enkeltnumre eller abonnement.