Ungdomsrådet vil være aktive bidragsytere, for de sier også: «Vi vil vite hva som er vår kulturarv. Vi ønsker ikke bare fakta, men også mulighet til å reflektere rundt egen kulturarv.»
Hva sier dette oss? For min del betyr det at vi som jobber i DKS-systemet hele tiden må være selvkritiske med et utenfra-blikk.
En ting er sikkert: elevene er viktigst i DKS, de er vår målgruppe. Det å skape relevans for dem, få dem til å reflektere over eget liv, hekte dem på, er det mange aktører som er gode på. Museene er én type aktør.
«Folk flest går på museum», skrev Kulturrådet på sine nettsider den 18.02.19, der de publiserte museumsstatistikken for 2017. Det er flere som går på museum enn som går på fotballkamp i Eliteserien. Denne hyggelige tendensen gjenspeiles derimot ikke i publikumstallene fra DKS, der det meldes om en jevn nedgang siden 2010, skriver Kulturrådet.
Jeg skjønner at Kulturrådet legger frem slike tall og med de overskriftene, og jeg berømmer etterretteligheten og grundigheten. Jeg skulle bare ønske at fokuset var et annet sted. Sannheten jeg sitter på, ser nemlig annerledes ut.
Ja, publikumstallene har gått ned i DKS generelt; det er et faktum. I tillegg har antall kunstmøter per elev gått ned. For mange av oss er dette en trist sannhet. Vi vil jo så gjerne se at barn og unge mottar, deltar og involveres i kunst og kultur på daglig basis. Men slik er det altså ikke. Vi må nok også beregne en ytterligere nedgang i publikumstall i året som kommer, gitt at den økonomiske totalrammen for DKS står på stedet hvil.
Men også kulturmøtenes varighet og form har betydning når man skal se på hvilken rolle kulturarv og museene spiller i Den kulturelle skolesekken. Økningen i honorarsatser og manglende kompensasjon for prisindeksjustering er en forklaring. Vi ser en forskyvning av publikummere mellom uttrykkene i DKS: en nedgang i antall kortere og enkeltstående opplevelser og en økning i tilbud der verkstedet er formidlingsformen.
Men hvor ille er egentlig dette? Skal vi tenke annerledes om hva en kunst- og kulturopplevelse skal være i DKS? Jeg mener at vi helt fint kan spille på lag med både kunsten og kulturen, samtidig som vi tar høyde for relevansen fra de nye læreplanene. Da er verkstedsformen der elevene bruker kroppen og får sanselige erfaringer viktig å fremheve som formidlingsmåte. Men verkstedet er krevende; en må ha en voksen eller to, elevene får best utbytte av å være i mindre grupper, og dette koster dyrt.
Likevel har museene fremdeles en sentral rolle i DKS-tilbudet både i kommune og fylke. Tallene våre, rapportert fra fylkeskommuner og direktekommuner, viser at 214 330 elever var enten på museumsbesøk eller mottok et tilbud i samarbeid med et museum i 2018.
For kulturarv var året 2018 et godt år i DKS. Det er uttrykket som har klart flest antall aktiviteter (turneer) sammenlignet med de fem andre, og en oppgang siden 2017. Når det gjelder arrangementer (visninger) ligger kulturarv et snaut prosentpoeng under musikk, som ligger høyest. Også i denne kategorien har kulturarv hatt en oppgang siden 2017. På publikumssiden (elever) ligger kulturarv på tilnærmet likt nivå som film, litteratur, visuell kunst og blandingskategorien «kunstarter i samspill».
DKS-årsrapporten for 2018 omtaler kulturmøtets varighet. Kort fortalt bruker elever og lærere mye tid på kulturarv: de aller fleste møtene ligger på et sted mellom 90 minutter og fem timer, og dette er skyhøyt over alle de andre uttrykkene. For møter på mer enn fem timer, er kulturarv også her det uttrykket som ligger høyest. Som med verkstedsformen, kan vi anta at mer tid brukt på mindre grupper fører til nedgang i publikumstall.
Kompetansen fra museene benyttes i betydelig grad; dette er vår konklusjon etter at Kulturtanken undersøkte museenes involvering i kulturarvstilbudet. Oppunder halvparten av tilbudene er enten i samarbeid med, eller på, et museum – både på kommunalt og fylkeskommunalt nivå.
Kulturarv skal favne bredt, både på innhold, formidlingsmåter og -steder, og det inkluderer tilbud fra et mangfold av aktører. Vel skal elevene oppleve lokal kulturarv, og det gjøres i stort monn i DKS: 79 prosent av alle tilbud skjer på kommunenivå. Dette skaper tilhørighet, uavhengig av sosioøkonomiske kår, etnisitet og botid. Men det er ikke det eneste med relevans. Et alternativ er fortellerkunstneren som kommer til skolen og formidler gravhaugfortellinger.
Museene har et samfunnsansvar og en definisjonsmakt, med mulighet til å sette agenda for hva et bredt publikum kan oppleve. Noen ganger skjer det i forbindelse med DKS, men oftest ikke. Ett eksempel er det maritime museet som ønsker familier velkommen på fritiden ved å tilby både teaterforestillinger, verksteder, utstillinger og omvisninger.
Kulturarv i bevegelse er årets tema under «Spor – arena for kulturarv i DKS», i september. Dette var en møteplass for erfaringsdeling og dialog mellom forvaltning, aktører i feltet og produsenter av DKS-tilbud. Spørsmål som hva kulturarv bør være i DKS, og hva verdien er av kulturarv for elevene, ble diskutert.
Bevegelse er et ord jeg liker. Kanskje dette kunne være en ledetråd i arbeidet med kulturarv i DKS fremover, her formulert av Ungdomsrådet:
«Mer levende formidling er ønskelig, mye tall og statistikk er kjedelig. Flott om utøver alltid har som utgangspunkt at man har ingen eller lite kunnskap om feltet fra før, slik at alle hektes på.»
Notert, jeg tar det til etterretning.
BENTE ASTER
Kronikkforfatteren er fagansvarlig kulturarv i Kulturtanken
FAKTA//PUBLIKUMSMØTER
Antall kunstmøter per elev:
2014: 3,8
2018: 3,3
Kulturarvsproduksjoner i 2018 enten som et museumsbesøk eller i samarbeid med et museum:
Fylkenes tilbud til grunnskole og videregående opplæring: 40 751 elever.
Direktekommuners tilbud: 49 852 elever.
Kommunenes tilbud: 66 393 elever.
Visuelle kunstproduksjoner i 2018 enten som et museumsbesøk eller i samarbeid med et museum:
Fylkenes tilbud til grunnskole og videregående opplæring: 24 766 elever.
Direktekommuners tilbud: 13 851.
Kommunenes tilbud: 18 717 elever.
214 330 elever totalt i 2018.
