Redaktørene, norske Hege Børrud Huseby og svenske Pia Cederholm, har samlet hele 19 (kvinnelige) bidragsytere for å «presentere en rekke ulike tilganger for å si noe om hva utstillinger kan være, og ikke hva utstillinger i sin essens er». Forfatterne er museologer, designere, konservatorer, teaterfolk, kulturjournalister og mere til. Fire av bidragene i boka er fagfellevurderte også fra skribenter med daglig virke på museum. Engasjement, erfaring og sterke refleksjoner preger bidragene. Boka bør finne lesere også utenfor museumsprofesjonen. Museumsutstillinger er skrevet av fagfolk fra Danmark, Sverige og Norge, og de skriver på sine morsmål. Det er fortrøstningsfullt å bli minnet om at Skandinavia kan være ett språk- og kulturområde. Dessuten har redaktørene brakt inn mange stemmer med ulike perspektiver. På ett punkt er horisonten riktignok litt smalere enn tittelen lover. Det står at det handler om «natur- og kulturhistoriske utstillinger», men siste kategori dominerer overveldende.
MANGE FASETTER, TRE HOVEDDELER
Boka er delt i tre tematiske hovedbolker, henholdsvis «Forstå», «Skape» og «Vurdere». Inndelingen er stort sett konsistent og tillater ulike tilnærminger til sentrale elementer. Temaer som for eksempel utstillingstekstenes funksjon, romlig organisering og de «autentiske» gjenstandene studeres på tvers av bolkene. Hver artikkel er utstyrt med en oversiktlig ingress.
Hege Børrud Huseby og Pia Cederholm (red.)
Museumsutstillinger. Å forstå, skape og vurdere natur- og kulturhistoriske utstillinger
Museumsforlaget, Trondheim 2017
371 s. Den første delen er altså «Forstå». Denne delen inneholder seks artikler, og mange angrepsvinkler. Særlig er det en markant overgang fra Kerstin Smeds fenomenologiske diskurs til Irene Karlblom Hälls manifest «Riktiga utställningar, för tusen bövlar!». Blant annet fronter hun et «uppror från museuigolvet» på vegne av «pedagogarna, museivärldens hunsade inhmeska arbetarklass ». De videre artiklene er scenografiske, semiotiske og mer historiske tolkninger av utstillingsmediet. Alle bidragene gir, uavhengig av temperatur og teoretisk tyngdepunkt, rike lesetilnærminger til fenomenet.
TVERRFAGLIGHET: HVEM ER SJEF?
Irene Karlblom Häll åpne også bolken «Skape», med en etterlysning av myndige beslutningstakere som ledere av den kreative prosessen utstillingsmakeriet er. Med både utstillingsdesignere, konservatorer og med-redaktør Pia Cederholm som bidragsytere, er denne delen av Museumsutstillinger satt i tverrfaglighetens tegn.
Hvem klarer å gjøre utstillinger «virale», noe som alle bare «må se»?
I artiklene signert Anne-Lise Bothner By og Margareta Alin Hegelund trekkes også viktige folk utenfor fagstaben, henholdsvis informanter og de besøkende, inn i det tverrfaglige økosystemet. Anne Tove Austbø gir interessante tolkninger av hvordan gjenstandssamlinger som er akkumulert med tidligere tiders spørsmål og historier knyttet til seg, reaktualiseres i nye fortellinger. Kan man ha utstilling uten tekst? Sikkert, men Ida Bennicke overbeviser i sin artikkel at de er en «essentiel del af udstillingsmediet». De leses faktisk av de besøkende og er en «museal formidlingsform fyldt med potentiale». Skulle man anta at ny teknologi vil gjøre dem eller gjenstander overflødige, fremholder Celia Ekelund Simonsen og Nanna Holdgaard i sin artikkel «Mobile medier» at «mobilapplikationer og andre digitale medier i højere grad [bør] betragtes som komplimentære i sammenhæng med udstillingens andre formidlingselementer». Den innledende etterlysningen fra Häll etter tydelige «auteurer», får en slags sluttreplikk i Pia Cederholms artikkel om Eva Persson (f. 1939), «Sveriges första utställningsproducent». Gjennomgangen av Perssons virke gir en slags syntese av mange spørsmål reist hittil i boka: Hvem styrer utstillingsprosjekter, og hvilke egenskaper trengs hos de personene som gjør det? Er utstillinger en type kunstverk? Bokas siste del er fire artikler sammenfattet under overskriften «Vurdere». Denne leseren opplevde de tre første av dem som utmerkede, men alle disse kunne også vært å finne i bokas første eller andre del. Her er det museumsfagfolk som gir ulike perspektiver på hvordan ustillingsmediet skapes, tolkes og vurderes. Den som skiller seg ut her er kulturjournalist Maria Carsten Pedersens «Du er bare sur – refleksjoner fra en udstillingskritiker ». Pedersen starter med en utstillingskritikk hun skrev, som ble «det dårligste stykke arbejde, jeg lavede sidste år». Hvorfor det ble slik, vil jeg ikke røpe her. Pedersen peker blant annet på misforholdet mellom de ressursene som legges i det å lage utstillinger, og fraværet av profesjonell kritikk i aviser og tidsskrifter. Må det være slik?
SHOW ME THE MONEY
Med en bok som denne blir anmelderens jobb like mye å kommentere tekstutvalg og –sammenstilling, som de enkelte tekstene i seg selv. Dette er en veldig bra og interessant artikkelsamling, imponerende i spenn og innfallsvinkler. Samtidig savner jeg en tematisering av pengenes plass i det hele. Det ligger underforstått gjennom hele boka at utstillinger er noe museene – og samfunnet – bruker mye tid og penger på. Midler gir muligheter, og de økonomiske ressursene til å produsere utstillinger er ikke jevnt fordelt. Her kunne det vært plass til et bidrag som systematisk gikk utstillingsøkonomien inn på klingen. Kan man kjøpe seg gode utstillinger? Hvem får penger til å lage utstillinger, og av hvem? Det skal også gode ressurser til for å få utstillingsproduksjonene til å synes i mediemangfoldet. Samarbeid mellom museumsmakere og andre for å få utstillinger til å leve i sosiale medier kunne være en artikkel verdt i denne sammenhengen. Hvem klare å gjøre utstillinger «virale», noe som alle bare «må se»? Ellers er det et par ting å utsette på boka som produksjon. Det er ikke noe register, og det oppleves som et savn i et verk med så mange bidragsytere, spekket med henvisninger til teorier og tenkere. Hver artikkel har sin egen litteraturliste, og det er bra. Men de erstatter på ingen måte registeret. Denne mangelen er mer irriterende enn den stedvis fraværende språkvasken, eller den litt ujevne billedkvaliteten som preger boka. Forsiden er kanskje heller ikke den mest spennende man kunne valgt seg, med tanke på hvilket tema boka favner. Disse innvendingene rokker likevel ikke konklusjonen: Dette er en viktig bok om en helt sentral del av nesten alle (kulturhistoriske) museers virksomhet. Redaktørene bedyrer at den er «ikke en fasit, men en begynnelse». Vi har mye å se frem til.
ANMELDEREN
Eyvind Bagle er nestleder ved Norsk Maritimt Museum