Det begynner med en trestubbe. Jeg er i foajeen på Nobels Fredssenter i Oslo for å se utstillingen Klimalab. I det jeg setter foten innenfor selve utstillingen ser jeg en stor trestokk. Den er delt i to og jeg kan studere treets detaljrike innside. Jeg kan ta på den også. Et par steg videre får jeg øye på høye trær som strekker seg fra gulvet og opp til taket. Jeg hører fuglelyder også, og andre lyder fra skogen. Klimalab en sanselig utstilling, og de vanlige Forbudt-skiltene er byttet ut med oppfordringer. Jeg aner en annerledes utstillingsopplevelse, der alle sanser stimuleres umiddelbart – lyset, luktene, lydene og følelsen av trærne. Og se der, oppe blant trærne henger en blinkende discokule. Det er fest i skogen.

At klimakrisen handler om uleselige forskningsrapporter og kronikker fulle av forbud mot alle livets gleder får vi tidlig tilbakevist i Klimalab. Klima handler i bunn og grunn om natur – og vi skal elske naturen.
NATUR I BUR
Hvordan vise frem naturfenomener og økosystemer inne i museumsrommet har naturhistoriske museer, vitensentre og gallerirom beskjeftiget seg med i flere århundrer. Selv om utstoppede dyr, døde planter og montre med geologisk materiale kan virke stilisert, har ambisjonen med særlig zoologiske utstillinger vært nettopp det å vekke «natursinnet» hos publikum. At vi mennesker tar best vare på det vi elsker har museumskuratorene utnyttet lenge. Helt siden de svenske biolog-taksidermistene Gustaf Kolthoff og Olof Gylling rekonstruerte dyrenes miljøer i nøkterne habitat-dioramaer, og amerikaneren Carl Akely bygde det storslåtte Hall of African Mammals i New Yorks Museum og Natural History på starten av 1900-tallet. Nobels Fredssenter viderefører den lange tradisjonen. Natur i bur og montre kan ikke bare forstås og beundres, den kan fylle oss med emosjoner.
ORGANISK KUNST
Utstillingsrommet er lekent og fargerikt. I kontrast til ruglete og naturfargede trær og planter finnes lysinstallasjoner med gule, blå og lilla lys. Lyssettingen er både til dekorasjon, kunst og nyttig. For eksempel i den lysbaserte kunstinstallasjoner av Kyrre Heldal Karlsen strømmes videoer direkte fra steder rundt om i hele verden som er direkte preget av klimaendringer. Videre inn i utstillingen skaper lyset fargespill og stemningseffekter, mens det på andre steder rett og slett er vekstlys som skal få utstillingens spiselige planter til å overleve inne i museumsmørket.
Kunsten er tilstede gjennom hele utstillingen. Det stedsspesifikke verket Reiret/ Løvhyttefugle, laget av Jan Hakon Erichsen og Robert Johansson, er satt sammen av lange, sammenvevde greiner og kvister fra Osloområdet. Verket lager en kontrastvegg på den ene siden, og et intimt rom dersom du går inn på innsiden. Det hele inspirert av nettopp fuglearten løvhyttefuglen. På andre siden av utstillingslokalet er det fargespreke veggmaleriet av Renate Thor. Det flotte «landskapet» på veggen er midt mellom det abstrakte og figurative, og de overveldende mønstrene minner oss på vår rolle i det store puslespillet som vi er en del av. Kunsten tar god plass i Klimalab, men den har selvfølgelig ikke bare en scenografisk og estetisk rolle i utstillingen. Kunsten har en reell funksjon og virkning i historiefortellingen. En fortelling med mange harde fakta.
MER ENN FORBRUKERE
Fortellingen til Klimalab er det vel etablerte narrativet om at den menneskeskapte klimakrisen er et altoppslukende problem. I dette narrativet blir vår rolle ofte redusert til forbrukere. Vår forbrukermakt er godt tematisert i utstillingen gjennom en stor vegg fylt opp av postkort. Instruksene over klimatiltak er klare – tar du utfordringen og blir du en ekte klimaboss?

Ingen er for små til å endre noe. Men vi er mer enn forbrukere. Og det har heldigvis også fått en plass i denne utstillingen. Vi mennesker er nysgjerrige og sanselige vesener med empati, som både setter pris og verdsetter naturvitenskapelig informasjon og kunstopplevelser. Utstillingen vet dette, og den er derfor behagelig og ubehagelig på samme tid. For mellom de høye trærne og de beroligende fuglelydene gjemmer deg seg noen skremmende fakta.
VERDENS STØRSTE PROBLEM
På signalblå oljefat midt i utstillingen blir vi møtt av verdens største problem, klimakrisen, på en mer direkte måte enn i kunstverkene. «Må noe av vår olje bli liggende urørt hvis klimamålene skal nås?» står det på den ene plansjen. Global oppvarming, det er det vi snakker om. Jorda varmes opp. Jeg har hørt det uendelig mange ganger før, men situasjonen her på Klimalab oppleves likevel som ny. Grunnen er at jeg vanligvis opplever natur enten ved å være i naturen, eller ved å få informasjon – på et foredrag, gjennom media eller i en bok. Her i utstillingen derimot, får jeg begge deler samtidig. Og det fungerer. Den vekker mitt «natursinne».

Utstillingen treffer når den blander faktisk natur og harde fakta, og ikke minst ved å sette forskningen i sentrum, bokstavelig talt. Midt i rommet er nemlig et laboratorium med forstørrelsesglass, grønne terrarier og dyreskjeletter.
UNDER ARBEID
Referansen til laboratoriet i utstillingens tittel indikerer nettopp at dette er under arbeid. Laboratoriet er tross alt et sted der eksperimenter foregår over tid, og det kommer sjeldent raske eller definitive svar ut av et laboratorium. Det kommer små byggesteiner i det store og svært dynamiske bildet vi kaller forskning. Der vi stein for stein bygger kunnskapens mur stadig mer solid. Slik fungerer utstillingen også. Klimalab er åpnet, står det på hjemmesiden, men den er ikke ferdig. Hvordan påvirker det utstillingsopplevelsen?

Kuratorene lykkes i oppgaven med å oversette informasjon til romlig opplevelse. Her tas alle sansene i bruk. Faren med utstillinger under utvikling er imidlertid at løsninger ikke presenteres. Når utstillingen først skal spille på laboratoriekonseptet, så kunne det med fordel i større grad sett på løsninger og ideer til løsninger. Kuratorene kunne lent seg på forslag og arbeid fra forskningens verden, ikke minst teknologi.
TEKNOLOGI OG ØKOLOGI
For blant fargerike omgivelser, levende scenografi, spennende kunstverk og informative utstillingstekster, ser jeg meg rundt etter innovasjon og teknologiske løsninger. Utstillingen er preget av resirkulerte pallekarmer med grønnkål, og anbefalinger om redusert fly- og kjøttforbruk og andre forbrukerrelaterte løsninger på klimautfordringer. Hvor er teknologien som skal bringe oss nærmere en bærekraftig fremtid? Hvordan kan det digitale og det organiske flettes sammen i en utstilling om klima?
Jeg har hatt en innholdsrik, fargerik og sanselig utstillingsopplevelse, så jeg tar med meg resten av spørsmålene mine hjem, sammen med postkortene som skal utfordre meg til å bli en Klimaboss. For nå er det vel opp til meg, da, å opprettholde kjærlighetsrelasjonen mellom meg selv og naturen?
ANMELDT// KLIMALAB
STED: Nobels fredssenter, Oslo
TID: 5. april-24. november 2019
HVEM: Utstillingssjef: Liv Astrid Sverdrup, kurator: Erik Kaspartu, medkurator: Kine Lillestrøm
Kunstnere: Trond Solberg, Jan Hakon Erichsen, Robert Johansson, Renate Thor, Kyrre Heldal Karlsen
ANMELDT AV //ELISE MATILDE LUND
Museolog og kommunikasjonsrådgiver på Vitenparken Campus Ås