I verdensmålestokk er Norge et veldig fredelig land. Det er over 80 år siden andre verdenskrig, det vil si forrige gang vi var under okkupasjon av en annen statsmakt. Det huskes godt fortsatt, også i museumssammenheng.
Men 22. juli 2011 fikk nasjonen noe nytt å bearbeide. Det arbeidet har bare så vidt begynt. Den 2. mai i år ble grunnstenen lagt for en permanent 22. juli-senter, det er fase tre i senterets historie. Den første kan sies å starte i 2015, da stod det midlertidige 22. juli-senteret ferdig, med en utstilling i Høyblokka i regjeringskvartalet. På grunn av rehabiliteringa av Høyblokka måtte senteret stenge dørene 15. desember 2019. Den 27. juni 2020 åpnet 22. juli-senteret i Teatergata 10, der senteret holder åpent inntil det permanente senteret åpner, etter planen i 2026.
I samme periode kom et nytt angrep der man minst ventet det: En solfylt augustlørdag i 2019 drepte Philip Manshaus først sin adoptivsøster Johanne Zhangjia Ihle-Hansen, før han kjørte til Al-Noor moskeen, skjøt og sparket seg gjennom sidedøren ved bønnerommet. Målet var å drepe så mange mennesker som mulig. Heldigvis hadde han tatt feil av dagen. Søndag 11. august var det ventet rundt 600–700 deltakere på menighetens idfeiring. Denne dagen, 10. august, var det få i moskeen. To pensjonister fikk hjelp av to andre menn og klarte å uskadeliggjøre Manshaus.
Al-Noor ligger nøyaktig midt imellom regjeringskvartalet og Utøya, med 16 kilometer i luftlinje til begge. Stedene er forskjellige på de fleste måter; en moské i et boligfelt i et tidligere meieri og en tidligere Rimi-butikk versus en øy eid av en privat stiftelse versus hjertet av statsapparatet og nasjonens utøvende makt. Men de har fått noe til felles: en smertefull historie om voldelig angrep på et fellesskap og fellesverdier. De har blitt åsteder.
– Historien forteller nesten seg selv
Arkitekt og kunstner Atle Aas har jobbet med å lage minnestedene ved både regjeringskvartalet, Utøya og Al-Noor-moskeen. Hvordan har han gått frem? Og hvorfor lage minnesteder? Er det ikke for vondt, for mye smerte, for mange ofre å ivareta?
– Jeg tror det er en dypt menneskelig impuls å ville reparere og minimere skader, sier Aas. – Når noen blør, vil man sette på et plaster, ikke sant? Vi har sett det samme etter terrorhendelsene. Ikke minst var det synlig i regjeringskvartalet: Dekke til, reparere og skjule var ryggmargsrefleksen i tiden etter bomben.
I 2014 ble Aas invitert av historiker Tor Einar Fagerland fra NTNU til å jobbe med et minnested for 22. juli, både i regjeringskvartalet og på Utøya. I regjeringskvartalet var ideen at de skulle være i Vestre paviljong. Aas beskriver det som et svært vakkert rom, men uten spor etter hendelsen 22. juli 2011.
– Under befaringen ba jeg om å få se videre innover i arealet under Høyblokka og inn i Østre paviljong. Jeg så at potensialet var et helt annet her; vi kommer tett på der det skjedde, der bomben sprang.
– Hvorfor var det viktig for deg?
– I disse rommene og flatene finner man spor etter hendelsen, direkte og indirekte. Her får vi fortellingen om det lille, nokså fattige, men merkelig selvsikre landet som etter andre verdenskrig henvendte seg til de fremste arkitektene og kunstnerne i sin tid for å få laget et moderne demokratisk regjeringskompleks. Altså, de fikk Picasso, det sier litt.
– Samtidig får vi historien om angrepet på dette. Vi får historien om hatet, om hva en 950 kilo tung gjødselbombe kan gjøre.
– Armeringen som stikker ut av skadet betong, bygningsdelene som er borte, sårene i veggflatene … Alt forteller tydelig. Endelig får vi historien om den ubesluttsomheten som preget ansvarlige myndigheter i årene etter katastrofen. Hva skulle skje med dette stedet? Asfalt over hullet der varebilen sto, presenning, OSB-plater og avflasset maling forteller om usikkerhet og ønsker om både å dekke til og glemme, og å bevare og huske.
– Sporene etter bomben gjør at fortellingen om alt dette nesten gir seg selv. Selve bygget er artefakten; gjenstanden, eller hva jeg skal kalle det. Det er beviset. For meg handler det om å gjøre minst mulig, om å være minst mulig til stede.
– Om å dukke, på en måte?
– Ja, det kan du kanskje si. Det er jo mange valg som må tas, det er ikke til å unngå. Men jeg – eller vi, da, vi var flere – laget svært lite. Vi jobbet med å strukturere funnene, smalet inn historien. Var redaktører, kan man kanskje si. Sånn liker jeg å jobbe.
De berørte de viktigste
– Som arkitekt har du tegnet mange hytter og hus og liknende. Du har også jobbet med å lage flere minnesteder. Går det an å si noe om hva som er spesielt med slike prosjekter, sammenliknet med andre oppdrag?
– Det er mange spesielle ting med minnesteder. Man må forholde seg til mennesker som har det ekstremt vanskelig. De direkte berørte, ofrene, vil alltid være de viktigste. Jeg samarbeidet tett med de etterlatte og AUF da jeg jobbet med 22. juli-senteret, og med familien til Johanne og menigheten i Al Noor-moskeen da jeg jobbet med 10. august-senteret. Det har vært viktige møter og gode, levende diskusjoner.
– Vil man ikke kunne oppleve situasjoner der ulike behov og perspektiv vil stå i konflikt med hverandre?
– Jo, selvfølgelig, og det er en helt avgjørende del av jobben å lytte og å vise respekt. Jeg prøver å komme åpen og jomfruelig til oppgaven. Jeg ser meg rundt, snakker med de berørte menneskene, prøver å forstå, så godt det lar seg gjøre. Mer kan jeg ikke, men det at noen i faktisk forsøker å se og å forstå en, betyr mye for de fleste.
– Sporene er bevis
– Men det er jo så manges minner som skal ivaretas?
– Ja, det er sant, ikke minst når det gjelder 22. juli. Det er selvfølgelig de som var der selv, og de etterlatte. Det er de viktigste. Men så er det også den store, nasjonale fortellingen som skal formidles. Min oppdragsgiver var jo staten, rett og slett.
– Nettopp. Og hvordan skal nasjonen huske noe så grusomt som dette? Det er jo nødt til å være betent og politisk? Jeg får assosiasjoner til alle diskusjonene som har vært rundt Holocaust-monumenter, og statuene rundt omkring i verden som stadig rives ned eller utsettes for hærverk, fordi den historien de forteller, oppleves som løgnaktig eller svært vond for en annen part.
– Det er klart, det er ikke lett. Jeg var nylig i Budapest og ble fascinert av Memento park, en svær park der de har samlet de utskjelte statuene fra Sovjet-tiden. En slags kirkegård, om du vil, men også et sted å huske og å lære.
– For å lykkes med et minnested er det kanskje godt å ta utgangspunkt i de konkrete sporene, som du snakket om?
– Ja, for meg er det viktig å ha noen materielle spor etter hendelsen. De har en særegen fortellerkraft som ingenting annet kan matche.
– Man kan nok lage minnesteder også uten, men om man har fysiske spor, har man en forpliktelse til å bruke dem. De er bevis.
– Hva mener du med «bevis»?
– De fysiske sporene er bevis på det som har skjedd. Det er viktig i en tid som vår, hvor sannheten er hardt presset. Dette er fakta, det kan man ikke skjule.
Vil åpne rom for alles alvor
Aas forteller om Al-Noor-moskeen:
– Kulehullene i bønnerommet ødela for den vanlige bruken. Det gikk jo ikke. Derfor skar jeg dem ut og flyttet dem inn i minne- og læringsstedet, der de danner utgangspunktet for samtaler. I bønnerommet satte jeg inn mørke felt der jeg hadde skåret ut.
– Med dette erkjenner vi at vi ikke kan glemme. Vi kan ikke sparkle og male over sårene som gjerningsmannen påførte menigheten og rommet den dagen. Forhåpentligvis er det ikke blødende sår lenger, men arr.
– Arrene verken kan eller skal forsvinne.
– Også for oss som ikke er etterlatte, er det godt med et sted der man kan gå inn i det alvorlige og smertefulle, fortsetter Aas.
– Det er ikke så mange sånne rom i samfunnet. Bare kirkene og de andre religionshusene – og det er jo ikke alle som føler seg hjemme der.
– Når jeg har jobbet med disse stedene, har jeg laget et fysisk rom. Men det handler også om å legge til rette for at man kan åpne rom i seg selv, om du forstår.
– Ja, jeg tror jeg forstår. Og jeg syns det er fantastisk om museene kan bidra med noe sånt.
– Det er jo kunstens, og kanskje også museenes, oppgave, det der: å vise oss noe nytt, gi noen nye innsikter. Disse minnestedene bærer et unikt ansvar, og også unike muligheter: I beste fall er de gode rom for å bearbeide vanskelige temaer – både for fellesskapet og for den enkelte.
Atle Aas har jobbet med mange utstillinger og minnesteder knyttet til historiske, traumatiske hendelser, bl.a. i Jødisk museum i Trondheim, Falstadsenteret og Forsvarsmuseet i tillegg til 22. juli og Al-Noor-moskeen. I dette intervjuet konsentrerer vi oss om utstillingen i regjeringskvartalet og Al-Noor-moskeen. I tillegg til samtalen med Aas har en viktig kilde vært hans foredrag på seminaret «Terror på utstilling» på HL-senteret i mars.
– Et unikt prosjekt
Minne- og læringssenteret i Al-Noor moskeen i Bærum ble utformet av på initiativ fra den religiøst og politisk uavhengige Stiftelsen 10. august. Kurateringsgruppa har bestått av folk fra stiftelsen, samt fra 22. juli-senteret og HL-senteret. Senteret nærmer seg nå neste fase, der de kan ha et fast, åpent formidlingstilbud. Skoleelever er en viktig del av målgruppa, og målet er å holde åpent fra skolestart.
– En sterk kraft
Lise Benedicte Grung har vært daglig leder for Stiftelsen 10. august siden desember i fjor. Hun forteller om en hektisk tid:
– Det er mye som skal på plass, mange som skal bli hørt.
– Det som skjedde i Bærum, er både et familiedrap og uttrykk for rasisme, muslimhat. Det er både sårbart og spesielt og en flott mulighet til for dialog, fortsetter hun.
– Det er så mange fine prosesser i sving – for eksempel mellom offerets og gjerningsmannens familie og mellom moskeen og lokalsamfunnet. Vi merker en stor kraft som vi ønsker å bruke positivt. Det er mye som er unikt for dette stedet. Tenk bare på at jeg som kvinne og ikke-muslim kunne lede åpningen.
Bredt samarbeid
Al-Noor-moskeen tok selv initiativ til stiftelsen, de ønsket ikke å være ofre, men ville bidra til å forebygge med å åpne opp. Grung forteller om stor internasjonal så vel som lokal interesse for arbeidet med å lage et minne- og læringssenter her. De får støtte av Utdanningsdirektoratet, Sparebankstiftelsen og Gjensidigestiftelsen og samarbeider tett med mange instanser; som politiet, skolene og Bærum kommune. Sistnevnte jobber de for eksempel med i det nordiske «Trygg by»-nettverket. Grung har opplevd spennende møter og fått verdifulle erfaringer fra for eksempel Malmø.
– Det er godt å bli minnet på at arbeidet med forebygging av radikalisering er viktig. Det brenner for sårbar ungdom, også i Norge. Et besøk på dette senteret vil for mange være det første møtet både med en moské og med et terrorsted.
– Det er en sjeldent god mulighet til å starte en betydningsfull dialog.
– Samtidig er dette et vanskelig stykke forsonings- og bearbeidingsarbeid. Det er et nybrottsarbeid og en prosess som tar tid, også for menigheten og folk som jobber i moskeen. Det er også noen praktiske utfordringer knyttet til det å drive en moské og et minnested for en terrorhendelse vegg i vegg med hverandre.
Stiftelsen 10. august tester nå ut det pedagogiske opplegget på ulike spesialinviterte grupper. Det er spennende og lærerikt med et så bredt og tverrfaglig samarbeid, forteller Grung. Det er også betryggende for det endelige resultatet.
– Vi jobber for at undervisningsoppleggene vi nå utvikler vil styrke en ny samtale om demokratisk medborgerskap, fremsnakke uenighetsfelleskapet, vise fram nyansene og utforske gråsonene. Slik håper vi å bidra til å forebygge radikalisering, utenforskap, rasisme og muslimhat.
På vei mot et permanent 22. juli-senter
Den 18. juni 2019 vedtok et samlet Storting at 22. juli-senteret skal ligge i Høyblokka, og at det skal bli et viktig element i det nye regjeringskvartalet. Kanskje blir deler av utstillingen fra 2015 igjen tilgjengelig. Det er for tidlig i prosessen til å si noe konkret om prosessen videre, forteller prosjektleder for permanent 22. juli-senter Alexandra Perez-Seoane til Museum. – Men vi er i gang og gleder oss stort over det.
Denne artikkelen står på trykk i Museum nr 2 23, der det overordnete temaet er politikk. Flere av artiklene er digitalisert, les dem på våre nettsider. Ønsker du å lese alt, anbefaler vi å tegne abonnement, det er en billig måte å holde seg oppdatert på det viktige samfunnsfeltet museum. Enkeltnumre kan kjøpes i Tekstallmenningens nettbutikk.
