Norsk skogfinsk museum er ikke en ny aktør, men en samling av miljøer som har jobbet med skogfinsk kultur i flere tiår. Museet ble opprettet som felles stiftelse i 2005 av fire institusjoner som allerede drev med dokumentasjon og formidling i sine områder: Gruetunet museum, Finnetunet, Austmarka historielag og Åsnes Finnskog historielag.
Konsolideringen ga felles forvaltning av de spredte anleggene og samlingene, samtidig som de opprinnelige enhetene fortsatte lokal drift. Allerede da ble behovet for et fullverdig museumsbygg løftet fram. Fredag 24. oktober 2025 åpnet H.M. Dronning Sonja det nye museumsbygget på Svullrya – et tydelig symbol på at den skogfinske kulturarven nå har fått et nasjonalt knutepunkt på norsk side av Finnskogen.
Et museum som vokser ut av skogen
Opplevelsen av Norsk skogfinsk museum begynner egentlig før du står i døra. Kjøreturen innover på Finnskogen går gjennom tett, mosete skog, og da jeg besøkte museet, lå tåka lavt mellom trærne. Det ga en litt stillferdig, nesten mystisk stemning. Når museet først dukker opp, oppleves det ikke som et nytt og fremmed bygg plassert i naturen, men som noe som har vokst fram av landskapet rundt.
Stemningen videreføres i byggets form og materialer. Fasaden er satt sammen av høye, vertikale elementer – nesten som trestammer i rekke – slik at huset kan minne om en lysning omgitt av skog. Det er moderne og nytt, men materialbruken er varm og jordnær og gjør at det ikke bryter med omgivelsene. Inne fortsetter det samme sporet: høyt under taket, mye treverk, lyse og åpne rom. Man får nesten følelsen av å være ute. Det første som møter oss, er fuglekvitter. Lydbildet er så konsekvent at jeg etter hvert sluttet å registrere det og ble usikker på om det faktisk var fuglesang i kaféen også, eller om jeg bare hadde «båret» lyden med meg videre.
Hvem er skogfinnene – og hvorfor et eget museum?
Aller først møter vi en introduksjonsplakat som forklarer hvem skogfinnene er, hvordan de kom til området, og hvorfor denne kulturarven trenger et eget sted. Tekstene gjør det klart at dette ikke bare er lokalhistorie, men historien til en minoritet som har opplevd fornorskning, stigma og tap av språk og praksis. Hensikten er tydelig: Å synliggjøre skogfinsk kultur handler også om anerkjennelse – og til en viss grad oppreisning. Dermed plasseres selve eksistensen av Norsk skogfinsk museum i en politisk og historisk ramme, samtidig som det åpner for at museet kan fungere som et naturlig samlingspunkt for videre bruk og formidling av kulturarven.
Etter den innledende informasjonen kommer den første delen av selve utstillingen, som handler om museet selv. På en plakat står det: «Norsk skogfinsk museum er så mye mer enn dette bygget.» Og det er faktisk poenget med denne delen, slik jeg forstår det. Man ønsker å vise at dette huset bare er én node i et større nettverk av anlegg, tun og frivillig innsats. Det er en viktig korrigering, ikke minst for et publikum som kommer langveisfra og ser det flotte, nye bygget – dette er ikke hele museet, dette er fronten.
Så inn i skogen
Først deretter begynner hovedutstillingen, og den åpner – ganske riktig – i skogen. Publikum «går inn» i en skog med film fra skogfinsk landskap og et naturlydbilde som binder rommet sammen. Derfra er utstillingen strukturert i tematiske deler som ikke må ses i en bestemt rekkefølge. Unntaket er veggen med den kronologiske tidslinjen fra 1500-tallet og framover, der skogfinsk historie vises parallelt med hendelser og utvikling i Skandinavia og verden ellers – en fin måte å vise at skogfinsk historie ikke er løsrevet, men skjer samtidig med og i samspill med større historiske prosesser.
Visuelt er utstillingen svært konsekvent. Den bruker mange foto, illustrasjoner og noen gode modeller – blant annet av røykstuer og de karakteristiske røykovnene – som gjør det lett å forstå konstruksjon og oppbygging. Fargepaletten går i naturtoner: brunt, grønt, rødt og dempet oransje. Lyset er nedtonet, men ikke så mye at det blir vanskelig å lese. Flere steder ligger det rødt lys lavt langs veggene, som om det gløder bak. Det gir en subtil referanse til ild, varme og røyk – helt sentrale motiver i skogfinsk kultur, enten vi snakker svedjebruk, røykstue eller badstu.
Små grep, stor gjenkjennelse
En detalj jeg ble særlig glad i, var en takhengt vugge. Formen er kjent fra andre folkemuseer, men her er den laget av never. Sammen med film om hvordan never blir preparert og brukt, og flere nevergjenstander – blant annet en beskyttelse til en ljå – ble det et tydelig eksempel på hvordan skogfinsk kultur både ligner og skiller seg fra bredere norsk bygdekultur. Et annet sted i utstillingen finner vi en sirkelformet videoinstallasjon av en bjønndans – en dans som ble gjennomført etter vellykket bjørnejakt, med tilhørende musikk. Det er et fint grep. Det immaterielle er ofte det mest krevende å formidle i museumsrom. Her er det faktisk til stede som bevegelse og lyd, ikke bare som tekst.
Museet tar også opp fornorskningspolitikken, stigmaet og tapet av språk og praksis. Men utstillingen blir ikke en offerfortelling. Tyngdepunktet ligger på å vise hva skogfinsk kultur er, ikke bare hva som gikk tapt. Det gir rom for stolthet og videreføring – og det kler et nytt museum som ønsker å være et nasjonalt visningsrom for en minoritet.
Et av de mest virksomme grepene er området med ild. En stor skjerm viser flammer, og lyden av ved som knitrer, fyller rommet. Effekten gir nesten en fysisk forventning om varme. Foran står det et svært glass med en rugplante inni. Et tydelig nikk til svedjebruket, som skogfinnene historisk er mest kjent for, og som ga betydelige avlinger av rug. Jeg forbinder skogfinsk kultur også med røykbadstue, dermed kjentes flammens plass ekstra riktig.
En god begynnelse
Kaféen følger samme estetikk som resten av huset: lyst, åpent, mye treverk og store vinduer ut mot skogen. Det forsterker følelsen av at museet står i direkte forbindelse med landskapet kulturen kommer fra. På menyen er det vafler laget med skrädmjøl og multer ved siden av – altså i et skogfinsk register. Etter at jeg var der, har de også fått inn et fast tilbud om særegent skogfinske rettene som motti og slippu. Dermed blir også matserveringen en del av museets formidling – det er flott.
Innerst i rommet møter vi dagens skogfinner gjennom en rekke portretter – og mennesker som først i voksen alder oppdager skogfinsk bakgrunn gjennom slektsgransking eller DNA-testing. Det fikk meg til å lure på det store spørsmålet: Hva vil det si å være skogfinne i dag – slekt, språk, sted, praksis eller identifikasjon? Her savnet jeg et lag til. Hva skjer etter oppdagelsen? Hvordan tas tradisjoner opp igjen, og hvordan ser en levende praksis ut nå?
Samtidig ser jeg at dette kanskje er et bevisst valg: Spørsmål om identitet og praksis er antakeligvis lettere å formidle gjennom egne arrangementer, gjerne i samarbeid med relevante instanser, enn i en fast utstilling. Når museet selv understreker at det er «mer enn dette bygget», håper jeg at denne samtidsdimensjonen får mer plass – her inne i utstillingen og/eller gjennom levende formidling ute.
Åpningsutstillingen er gjennomført, rolig og pedagogisk – et godt sted å begynne for den som vil forstå skogfinnene og den skogfinske tradisjonen. Den binder sammen landskap, materiell kultur og historie og belyser fornorskningen uten at den overskygger resten. Som start for et nytt nasjonalt museum framstår dette som et trygt, tydelig og sanselig første steg.
Støtte til kritikk
Tidsskriftet Museum har også i 2025 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt ord og Norges museumsforbund. Vi publiserer én til tre anmeldelser i måneden. Se alle anmeldelser her.
Våre anmeldere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.
Susanne Fjærn Sørensen tar en master i museologi og kulturarv ved Universitetet i Oslo.
Hold deg oppdatert på et viktig samfunnsfelt – bli fast leser av Museum, også på papir. Kjøp enkeltutgaver her, tegn abonnement her.
