«Verdens kjedeligste». Det er kallenavnet på Konferansen om samarbeid og sikkerhet i Europa (KSSE) i Helsinki i 1975. Daværende utenriksminister i USA skal ha sagt at han fryktet å dø av kjedsomhet. Men konferansen produserte Helsingfors-erklæringen, som kan ses som begynnelsen på slutten av den kalde krigen. Jeg lærte dette på NRKs Urix i februar. Det handlet om Epstein-avsløringene og diplomati før og nå, og moralen var tydelig: Av og til er kjedelig avgjørende. Anekdoten om konferansen i Helsinki har vært en motivasjon for å tørre å velge dette nummerets røde tråd: infrastruktur – i vid forstand – i museumssektoren. For infrastruktur klinger jo en smule tørt.
Man ser det ofte først når det ikke er der. For eksempel når det kommer til den digitale infrastrukturen der museumsfolk i lang tid har etterlyst store, ambisiøse grep i sektoren (seFor få midlar til digital utvikling). Eller man kan oppdage manglende struktur og system når det kommer i form av maktutøvelse (tilsynelatende) uten god grunn. «Du kan få en melding på WhatsApp som sier ‘du jobber ikke her lenger’», forteller lederen i ICOM Argentina.
Vi beskylder ikke byrådslederen i Oslo for å bedrive urimelige oppsigelser. Men han har forlangt å ha originalkunst av Munch på veggene i to møterom i Oslo rådhus, mot råd fra et samlet fagmiljø som sier instruksen bryter museenes profesjonsetiske regelverk og kulturloven (se Byrådslederen trosser et samlet fagmiljø).
Et siste eksempel: For å få dispensasjon fra en fredning må tiltaket ifølge kulturminneloven ikke medføre en vesentlig endring. Akershus fylkeskommune mener at en ny bro over Glomma vil gjøre nettopp det i fredete Fetsund lenser. Derfor avslo de dispensasjonssøknaden fra Statens vegvesen. Mens Riksantikvaren løste problemet med å avfrede deler av området, så nå blir det bro. Blir det også parkeringsplass på Bryggen i Bergen, spør direktøren ved Museene i Akershus. (se Brobygging mot kulturarv)
At toppdiplomater lar seg bestikke eller stater bryter folkeretten, er ikke det samme som at en byrådsleder eller et direktorat tvinger igjennom vedtak med begrunnelser det er vanskelig å forstå. Det første er mye verre enn det andre, og kanskje er sammenlikningen søkt. Men i alle tilfeller gjelder det at det er mye lettere å bryte ned finmaskete system av regelverk, retningslinjer og prosedyrer enn å bygge dem opp. Derfor må vi snakke også om det kjedelige rammeverket. Det som ikke syns før det smuldrer – og da kan det være for sent.
God lesning!
Dette er lederen i Museum nr 1 26. Se nettsidene våre for noen andre lederartikler og annet nyhets- og kulturstoff fra museumsfeltet. Noe av sakene her publiseres kun på nett, noe er fra papirmagasinet. Ikke alt herfra er digitalisert. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
