Den norske maleren Frits Thaulow (født Johan Fredrik Thaulow, 1847–1906) var en mann av tiden, men også av verden. Han fordypet seg i vannets brus, skyenes bevegelser og nattens lys.
Thaulow vokste opp i Christiania blant den liberale kunsteliten, med Bjørnstjerne Bjørnson som hyppig gjest i familiehjemmet og Jacob Munch som morfar. Han tok kunstutdanning i København og tilbrakte mye tid utenlands – for eksempel i Frankrike, Nord-Amerika og Nederland. I utlandet knyttet han kontakt med storheter som Oscar Wilde og Auguste Rodin og lot seg inspirere av de skiftende strømningene i kunstfeltet: fra naturalismens ærlige hverdagsmotiver til impresjonismens umiddelbarhet og frie penselstrøk, og så videre til art nouveauens ornamentikk og dens hyllest til det estetisk sanselige.
Det nye og det vakre
Hjemme i Norge ble han viktig for etableringen av den kunstnerjuryerte Høstutstillingen og den kunstnerdrevne institusjonen Kunstnernes Hus (som nå trues med nedleggelse). Videre spilte Thaulow en viktig rolle i å bringe det norske landskapet ut i verden til ikoniske mønstringer som Parissalongen, men også verden til Norge.
Utstillingen på Kode viser alt fra norske snødekte gårdstun og den eksoslagte Seinen i Paris til amerikanske industribygg. Gjennom et stort, dog tidvis repetitivt utvalg malerier får vi kjenne på kunstnerens iver for det nye, men også det vakre. Men blant all den estetisk tilfredsstillelse utstillingen tilbyr, belyses også skjønnhetens rolle i kunsten som noe mer enn bare nytelse; det vakre som et uromoment i diskursen om kunsten som samfunnsaktør, og hvorvidt vakker kunst egentlig tjener noen funksjon.
Hav og himmel
De første utstillingsveggene er malt i duse og kjølige farger hentet fra Thaulows tidlige palett. Det gir en umiddelbar ro og et godt utgangspunkt for å fordøye de mange arbeidene som er presentert. Men med tiden utvikler kunstnerens farger seg, for med reisene utenlands kommer nye impulser. Dette skjer også i utstillingen. Veggene skifter farge i takt med paletten, og det som startet med en ro, blir gradvis til en livlig affære.
Thaulow skildret vannet i dets mangfoldige former gjennom hele sin karriere. I flere arbeider viser vannet seg som sildrende elver og ville bølger, som snø og is. Disse motivene dominerer kunstnerskapet. Tross utstillingens innsats i å fremheve kunstnerens blikk for bladverk, byliv og mennesker lar det seg ikke gjøre å starte et annet sted enn ved vannet og de maritime miljøene.
Lik andre verk i utstillingen opptar himmelen over halvparten av motivet i maleriet «Strandbredd, Jæren» (1879). En kan skimte en liten klynge fugler fly inn i det grå skylaget som har lagt seg tungt over havet. Som biroller for himmelen er små seilbåter på vannet, arbeidere som tar et avbrekk i den hvite sanden, og et fyr i det fjerne. Himmelen skildres som en monumental kraft i konstant bevegelse, mens havets tilbaketrekking avslører fjæra.
Kunstnerens evne til å fange værets rå umiddelbarhet skyldtes at han malte «en plain air», som på norsk betyr «i det fri» eller «under åpen himmel». Metoden vokste frem på midten av 1800-tallet og ble avgjørende for å fange det naturlige lyset utendørs. Å male utendørs la grunnlaget for stilretningen «impresjonismen», der Claude Monet (venn av Thaulow) var foregangsfigur.
I bevegelse
Men i løpet av utstillingen blir det tydelig at Thaulow ikke henga seg fullt og helt til én sjanger. Man kan skimte impresjonistiske strøk i de figurative motivene og bearbeidet ornamentering i de mer impresjonistiske verkene. Vi finner detaljrikdom, men også verk der motivet blir utydelig. I et av de senere arbeidene, «Fra Akerselven» (1906), ser vi hvordan det figurative gradvis går i oppløsning. Gjennom fri penselføring formidles vannets og industrirøykens bevegelser. De glir inn i hverandre og blir flyktige kontraster til murbygningens kompakte form.
Noe av det samme kan sies å skje i Thaulows kunstnerskap: Kategoriene brytes. De ulike stilretningene som preget kunsten på den tiden, er ikke statiske bokser, men satt i bevegelse. Selv om utstillingen tydelig viser kunstnerskapet som en tidslinje gjennom Thaulows liv, er det likevel noe dynamisk ved denne presentasjonen. Ved å betrakte verkene som sammensmeltninger av stilarter får jeg en følelse av at kunstneren lot seg prege av retningenes – og tidens – uregelmessige bevegelser.
En friksjonsfri verden
Selv om Thaulow var i kontakt med tiden, var det ikke et mål for ham å gjengi verden nøyaktig slik den var med all sin sykdom og fattigdom. I motsetning til naturalistiske kunstnere som Christian Krohg ble en heller forskjønnet versjon av virkeligheten fremmet. Spørsmålet om kunstens rolle som speil for den virkelige verden står sentralt i utstillingen. Thaulows kunstnerskap kan sies å diskutere sammenhengen mellom estetikk og etikk. Har det vakre har noen funksjon utover å være næring for nytelse?
Professor i kunsthistorie og kurator for utstillingen Øystein Sjåstad gjør rede for hvordan Thaulow ofte blir omtalt som den norske kunstens «gourmand». På parfymespråket er en gourmand en duft karakterisert av sødmefylte og runde duftnoter – tenk karamell, vanilje, honning og bakverk. Det samme kan kanskje sies om Thaulows arbeider: De kan være så tilfredsstillende for sansene at de blir helt uten motstand.
I et tidlig verk, «Gammel herresete på Grünerløkken» (1882), ser vi en jente som ikledd hodesjal, brun kjole og rutete forkle, høster blomkål i frodige omgivelser. Armene hennes er lyse og tynne, håret er gyllent og ansiktet yndig. Det er ingenting som minner om noe strev i dette arbeidet, men en letthet som indikerer at alt er overflod og intet står på spill. Senere i Thaulows kunstnerskap kan vi igjen se denne friksjonsfrie lettheten ta form i enda større grad, som i arbeidet «Aften» (1893). Som betraktere av slike verk blir vi invitert til å ta del i en opplevelse som i all hovedsak er sanselig stimulerende. Å betrakte et verk blir en nytelsens aktivitet, som i hvert fall i Thaulows tid var forbeholdt dem som hadde tilgang og tid til kunsten.
Nytelsens etikk
I et essay i utstillingskatalogen ser Sjåstad Thaulows kunstnerskap i lys av stilretningen «art nouveau», som på 1890-tallet vokste frem som en reaksjon på tidens økende industrialisering. Art nouveau kan forstås som en lengsel etter kunsthåndverket, de dekorative organiske formene og det symbolske. Det vakre ble en estetisk virkelighetsflukt og en motsats til naturalismens harde virkelighet. Det tilbød en frigjørende effekt på menneskesinnet. Med andre ord var det en motstand og «funksjon» i skjønnheten.
Verkene som nå er utstilt på Kode, virker også i dag frigjørende, i hvert fall for meg. Thaulows fargerike palett, frie penselføring og lette tilnærming til samfunnet og verden gir en unektelig god følelse. Men hva innebærer det å søke tilflukt i det vakre i en tid der krisene står i kø? Kan det å drømme seg bort til en vakrere, mindre konfliktfylt verden forsvares, hva kan det gi utover en stund i harmoni? Idet jeg hviler blikket på «Aftenkonsert» (1896), et verk hvis idyll er gjennomtrengende, minnes jeg hvilken lykke som også finnes.
Støtte til kritikk
Tidsskriftet Museum har også i 2026 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt ord og Norges museumsforbund. Vi publiserer rundt en til tre anmeldelser i måneden. Se alle anmeldelser her.
Våre anmeldere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.
Justine Nguyen er utdannet kunsthistoriker med mastergrad fra Universitetet i Oslo, og har erfaring fra kunst- og scenekunstfeltet. For tiden er hun frilanskritiker for blant annet Morgenbladet og Museum.
Hold deg oppdatert på et viktig samfunnsfelt – bli fast leser av Museum, også på papir. Kjøp enkeltutgaver her, tegn abonnement her.
