I et praktfullt jugendbygg fra 1911 har Reitanfamilien åpnet den siste brikken i sitt kulturkvartal, et nytt museum for moderne kunst og samtidskunst. Det kryr av feststemte trøndere utenfor museet på åpningsdagen og alle får servert kaffe og boller av PoMotører i rosa luer.
Landets fineste?
– Dette bygget ble i sin tid omtalt som landets fineste posthus, og da må vi da kunne si at dette er landets fineste museum, sier ordfører Kent Ranum i sin tale, til jubel fra publikum. Store ord, men jo, det er virkelig et nydelig bygg og en smakfull oppussingsjobb som er gjort. Utvendig skinner fasaden i deilig limegrønn, og to drageformede lykter vokter over den knallrosa inngangsdøra. Jeg er spent på om dagens innhold kan måle seg med fortidens form.
Det gamle postkontoret, hvor jeg selv kom med mine første sparepenger da det fortsatt het postsparebanken, er nesten ikke til å kjenne igjen. Inngangshallen er forvandlet til et lyst og åpent visningsrom. Tross de kritthvite veggene, er inngangshallen på PoMo mer enn stille kulisser. Ornamenterte søyler med posten-symboler hvisker om byggets gamle funksjon, og bryter med assosiasjonen til tidløse white cubes som veggene ellers gir.
PoMo har et visningsareal på 4000 kvm fordelt over tre etasjer. Det er gode rom å være i. De hvite veggene følger med inn i utstillingsarealene, men trange ganger, små siderom, karnapper, og tårnrom som suger blikket oppover skaper variasjon og spenning. Jugendarkitekturen, med sine buede linjer snirklete dekor, er også godt balansert mot de enkle utstillingsrommene, og stjeler ikke for mye oppmerksomhet fra kunsten.
Men hva med kunsten?
På plakaten står navn som Andy Warhol, Simone Leigh og Louise Bourgeois, og 22 andre betydningsfulle kunstnere fra hovedsakelig 80-, 90- og 2000-tallet. Kulturbyen Trondheim mangler ikke visningssteder for kunst, men det er nytt for byen å ha et museum som skal huse store utstillinger med internasjonale navn. Det er en helt klart en berikelse for byen.
En av utstillingas stjerner er Frank-Amerikanske Louise Bourgeois. Den buede skulpturen fra den ikoniske serien «Arch of Hysteria», har fått et eget lite rom. Dessverre holdes publikum utenfor. De to sammensmeltede kroppene som svever under taket og kaster skygge på veggen bak skaper et spennende rom i rommet, og burde så absolutt oppleves i tre dimensjoner. Jeg håper avsperringen er midlertidig for den hektiske åpningshelgen.
Det eneste grunnlegger og styremedlem Monica Reitan trakk fram i sin åpningstale om selve kunsten var at Oslo har Munchmuseet, Bergen har Munch, og endelig har også Trondheim fått et eget Munchrom. Det kan fort bli mye Munch i monitor, men jeg er enig i at det er på tide at trønderne får være med på festen. Rommet er malt i en tradisjonell mørk blåtone og dunkelt belyst, og gir Munchs Livsfriser både den plassen og stemningen de fortjener. Samtidig er rommet tilforlatelig likt det man finner i Oslo og Bergen, og er sånn sett mer et postkort fra Nasjonalmuseet enn fra framtiden.
Tittelen på åpningsutstillinga, Postkort fra framtida, er et nikk til byggets fortid. «Med illustrerende bilder på den ene siden, og personlige utvekslinger på den andre, formidler postkort, akkurat som kunstverk, både offentlige og private historier», skriver PoMo på sine nettsider.
Tanken er god, men den havner i bakgrunnen i møte med rommene og kunsten. Opptil flere ganger sliter jeg med å forstå, eller rettere sagt oppleve, hvordan verkene i rommet snakker med hverandre og med postkorttematikken. Er de store navnene i utstillingen kjøpt eller lånt inn fordi de er store, eller fordi de tilfører noe viktig til akkurat dette tema? Hva ønsker PoMo å formidle om kunst, postkort og framtid?
Kunst uten støttehjul
Utstillingsrommene er så å si blottet for tekst og tilbyr få svar på mine spørsmål. Bortsett fra etikettene er det ingen veggtekster som kan gi kontekst eller oversikt, og rommene ligner sådan mer på de man finner i et galleri enn et museum. Jeg antar at valget handler om å la kunsten snakke for seg, og ikke legge føringer for hva publikum skal tenke. PoMo vil være «et inkluderende og tilgjengelig museum», og jeg lurer på om null tekst gjør kunsten mer eller mindre tilgjengelig for de som «aldri har besøkt et kunstmuseum før», som det heter på nettsiden.
All skepsis til side; hva skjer i de tekstløse rommene? Folk sprer seg naturlig rundt, i stedet for å hope seg opp ved inngangen for å lese. Jeg opplever at jeg fritt kan bestemme hvilken rute jeg vil gå, og hvilke verk jeg vil se på først. Her er det altså ikke noe riktig eller gal måte å gjøre PoMo på. Museets verter virker også å være godt sysselsatt i samtale med kunnskapstørste besøkende.
Praten i rommet sitter løst mellom både venner og fremmede, og det virker attpåtil som det er kunsten som starter samtalene. Det skal sies at publikum på åpningsdagen kanskje er hakket med utadvendte og ivrige enn ellers, men likevel. Kanskje undervurderer jeg publikums evne til å oppleve kunst uten de fortolkende veggtekstene som støttehjul?
Samtidig kan man jo slå opp i brosjyren, dersom tekstbehovet skulle melde seg. Her er språket enkelt, uten å virke fordummende. Men for min del blir brosjyren mer en forstyrrelse enn en berikelse. Å slå opp i den avbryter flyten jeg er i, og det er ikke før jeg sitter i sofaen hjemme at jeg riktig leser brosjyretekstene. Om samtlige kunstverk tenker jeg «dette skulle jeg visst da jeg var der». Som at Matthew Angelo Harrisons brune skulpturer fanget i gjennomsiktig resin faktisk er proveniensløse gjenstander fra det afrikanske kontinent som for Harrison handler om «vestlig kolonimakt, vold og utnyttelse». Hakket mer interessant enn mine assosiasjoner til en mumifisert E.T.
For en del av samtidskunsten vil nok en tydeligere formidling av det bakenforliggende konseptet bidra til en enda større kunstopplevelse.
Hva trengs for gode møter
Å møte og reflektere over kunst er en meditasjonsøvelse som mange av oss har godt av i vår hektiske hverdag. Spørsmålet er hva den gjengse publikummer trenger for å inngå i slike møter. Med tilgjengelighet som mandat har PoMo gjort et uventet valg om å stole på at sitt publikum finner fram til de gode kunstopplevelsene på egen hånd. Det virker som om dette slo til på åpningsdagen.
Med PoMo har Trondheim fått et nytt møtested mellom det lokale og det internasjonale, det private og det offentlige. Det skal bli spennende å følge med på hvordan PoMo utvikler seg som museum. Hvilke grep blir med videre, og hvilke blir fortid med «Postkort fra framtida».
Støtte til kritikk
Museumsnytt har også i 2024 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt Ord og Norges museumsforbund. Vi forsøker å publisere minst en anmeldelse i måneden. Se alle her.
Våre anmeldere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.
Solveig Myrstad Egeberg er museologistudent ved Universitetet i Oslo, og jobber som klimavert og barnehageformidler på Klimahuset på Naturhistorisk museum.
Flere av artiklene fra papirutgavene er digitalisert, og kan leses på nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
