Det er en utfordring Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i Trondheim har stått og delvis ennå står overfor. I 2021 ble museumsbygget stengt for publikum, da en tilstandsrapport fra høsten før sa at det ikke er godt nok, og at samlingen må ut. Samlingen er blitt bygd opp siden 1893, etter at det ble etablert et nasjonalt museum for kunstindustri også i Trondheim (foruten Oslo og Bergen).
I 1968 flyttet de inn i nåværende bygning, bygd spesielt for dette museet, og ifølge avisene den gang var det visstnok det mest fremtidsrettede museet i hele Nord-Europa. Men hvor lenge varer en fremtid?
Nordenfjeldske Transitt
Jeg er kommet til Trondheim for å være med på en verkstedvandring. Arrangementet er en versjon av omvisninger holdt mens museumsbygget var publikumsstengt. Prosjektet kalt Nordenfjeldske Transitt, som ble opprettet i 2021, handler om å gjøre seg synlige til tross for den spesielle utfordringen museet står i: å vise seg frem uten et ordentlig bygg.
Det første de fant på, var å utnytte de store vinduene i byggets første etasje, slik at fotgjengerne utenfor kunne gå på vindusutstilling. De lagde titteskap med gjenstander som ble byttet ut med jevne mellomrom. De satte også i gang andre typer miniutstillinger, som ble plassert i museer og biblioteker rundt omkring, og som tok utgangspunkt i stedet de ble vist. De har hatt cirka tjue av disse.
I fjor vår åpnet storsalen delvis, slik at man kan vise frem utstillinger igjen. Men huset er fortsatt i dårlig stand, og museet er fortsatt midt oppi en flytteprosess. Hvor det skal, vet foreløpig ingen, eller hva som skal skje med bygget – om det i det hele tatt kan bli godt nok for dagens bruk. Museets gjenstander skal uansett flyttes til eksterne magasin.
Vil synliggjøre museumsoppgavene
– Verkstedvandringen handler om å synliggjøre våre museumsoppgaver, forklarer Siri Frøseth. Hun er avdelingsleder for formidling og utstilling og har tatt seg tid til å fortelle meg om situasjonen ved museet. Jeg har bare lest på nettsiden, der det står at publikum inviteres til å ta en titt bak kulissene, der de jobber «med konservering, fotografering, pakking og registrering».
– Særlig nå, i denne spesielle situasjonen, er det viktig å vise frem hva vi gjør, sier Frøseth. Verkstedvandringen handler ikke bare om det som foregår bak kulissene i de fleste museum, den viktige forvaltningen av samlingen, men også om alt det en så stor flytteprosess krever. Og som jeg snart skal få lov til å se, til det trengs mye av museets arealer.
De har planlagt tre slike vandringer dette vårhalvåret, og flere til høsten. Det er begrenset plass, og alle har dukket opp. Av de femten deltakerne er det én mann, han kommer sammen med sin kone. Vi blir tatt imot av Hildegard Meese, avdelingsleder for samlingsforvaltning.
Hun begynner med å fortelle historien om museet, går så over til å si noen ord om samlingen. Vi får høre at den består av den største samlingen av Hannah Ryggens kunst, og at de siden museets oppstart har samlet glass, tekstiler, grafikk, malerier, sølvtøy, møbler, speil, metall og keramikk. I flytteprosessen må alt dette håndteres på forskjellig vis.
Kunst overalt
Håkon Viksmo Lie er vår omviser. – Ha øynene litt åpne, sier han før vi begynner å gå. – Det er kunst overalt, på vegger, gulv og hyller. Vi går opp en etasje, ankommer nok en vestibyle, og her er det trillebord og hyller fulle av mye fint, glass, porselen, lysestaker. Det står klart til å bli pakket inn.
Håkon viser frem gamle kartotekkort, som også brukes i dag, selv om alt også digitaliseres. De har et mål om at hele samlingen en dag skal ut på digitalt museum, tilgjengelig for publikum. Så peker han mot grafikksamlingen, hvor det blant annet er mange gamle plakater, og kan stolt fortelle at de kom over tre grafiske blad av Nikolai Astrup. – Man finner mye, sier han, og publikum ler. I samme rom er det også en stor glassportal fra museets forrige oppholdssted.
Så går vi inn i det som fungerer som pakkerom. Her står kunstteknikerne, forteller Håkon. De legger tingene i esker, til eskene er fulle nok og kan kjøres av gårde. Da er alt godt komprimert, og hver ting har fått på en strekkode og så en plasseringskode slik at museets folk hele tiden har oversikten og det senere vil være enkelt å finne frem. Rommet preges verken av lun stemning eller museal høytid. Det er glatt murvegg, hvite plater i taket og lys som i et tannlegekontor. Hyllene ligner på verkstedhyller.
550 stoler
Så er det opp en smal vindeltrapp. Den er laget av metall og skaper gjenlyd når vi tramper med kraftige vintersko. Det gjør også de tunge dørene. Vi går gjennom et rom fylt med bøker og protokoller før vi kommer til stol- og speilmagasinet. Her stod det 550 stoler. Nå er det bare et par stykker igjen. De fikk inn en lift, og så ble stolene heist ned en etter en. – En tidkrevende prosess, sier Håkon. Han forteller at de nå jobber med speilene, som på grunn av kvikksølv kan være en utfordring.
Håkon snakker med dempet stemme og er veldig rolig når han guider oss rundt, som om han er blitt påvirket av å arbeide i et museum. Selv om alle gjenstandene stort sett bor i magasinene og derfor ikke gjør mye ut av seg, vet vi alle at de har noe å komme med.
Neste rom inneholder glass og keramikk. – Her er mye allerede sendt, sier Håkon, og to fra publikum gisper nesten når de ser noe de gjenkjenner og synes er fint. Et kunstindustrimuseum består jo av gjenstander som ikke bare speiler tiden, men fordi de er knyttet til bruk, også godt kan inngå i folks historie. Glasstingene er foreløpig ikke kommet lenger enn ned i første etasje. Deretter skal de til eksterne magasiner, vel å merke som midlertidige løsninger, mens museet arbeider med å få til et felles bevaringssenter for hele Sør-Trøndelag.
Noen rom er fortsatt helt fullstappede. Det er ting på ting, og nå ser vi hvordan det noen steder nesten er umulig å bevege seg. Det er hyller med veggklokker, på gulvet et stort maleri, og i et av rommene lagres det særlig fajanse.
I smale trapper
Vi skal gå i en smal trapp igjen, denne er mørk og sjaktlignende. Nå skal vi ned en etasje. Folk småprater og ler mens de går. «Åh!» sier de som går først. Vi har ankommet det som tidligere var Hannah Ryggen-salen, nå tekstilkonservatorens verksted.
To fargerike tepper ligger på et stort bord, og vi stiller oss rundt det. Det ene tilhører Trondheim kunstmuseum og er her på konservering, forteller Håkon. Det andre er på deponi, skyter Hildegard Meese inn. Hun er også med på omvisningen og kommer av og til med supplerende informasjon. – Ja, teppet er snart på vei til New York, sier hun. – Ryggen er ettertraktet internasjonalt.
I samme rom henger det noen gamle, lange, svært forseggjorte og vakre kjoler. Hildegard snakker om bakgrunn for fotografering, og en fra publikum vil vite om dette skjer i forbindelse med katalogisering. Håkon forklarer at alt blir fotografert. Vi setter kurs mot rommet der bildene tas.
På veien går vi forbi et japansk maleri som ligger i et lite fuktkammer, for at malingen skal stoppe å sprekke. Vi ser en stabel med planker, hyller fulle av esker, plastruller og mye rart. Akkurat nå holder fotografen på med medaljer. Av alle slag, i sølv, gull og bronse, får vi vite.
Vi skal ned nok en trapp, og da er vi tilbake i første etasje og siste stoppested før alt sendes. Her står det trekasser på rekke og rad, alt glasset, antakelig, og godt innpakkede tekstilruller. Hildegard forteller at kassene som kommer fra Ringve musikkmuseum, er av beste kvalitet – polstret på innsiden. De er også godt merket, kan vi se.
I et bitte lite rom ved siden av ligger det noen lange pappesker vi også tar en titt på. Utenpå er det bilder av hva de inneholder, og vi kan se at det er klær. Flere plagg i hver eske. Sabine, en fra publikum, blir begeistret. – Jeg har sett denne utstillingen, sier hun og sier at hun får lyst til å åpne opp esken for å se plaggene en gang til. Det var slik de begynte flytteprosessen, forteller Hildegard. De pakket ned alle utstillingene. For godt denne gangen. Det skal skje med utstillingen som står nå også. Alt skal sendes av gårde til magasinene.
Lang prosess
Omvisningen er slutt, publikum forsvinner ut i Trondheimskvelden. Jeg får vite at Håkon jobber som registrar, med ansvar for logistikk og dokumentasjon, og at han ble hyret inn til denne flytteprosessen. Jeg spør om hvor mye man gjør i løpet av en dag, og hvor mye som er allerede gjort. Jo, fotografen kan ta for seg flere hundre gjenstander, mens katalogiseringen går langsommere. Ti til tjue per dag.
Det er ti personer som arbeider med selve flytteprosessen, og mye gjenstår. 7000 gjenstander er blitt flyttet, 12 000 digitalisert. Vi har vært innom cirka tjue rom på vår vandring. Ved neste omvisning vil de helt sikkert se annerledes ut. Jeg tipper det vil være like interessant da. Først om fem år skal flyttingen være ferdig.
I hver utgave av Museum kommer en ny «Se hva de ser»-artikkel, der Aasne Jordheim undersøker et formidlingstilbud ved et norsk museum. Les alle artiklene her.
Denne artikkelen står på trykk i Museum nr. 1 26. Flere av artiklene er digitalisert, og kan leses på nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
