Det finnes håp, tross alt

Den 12. desember åpnet fredsprisutstillingen 2022 på Nobels Fredssenter. Prisen deles mellom menneskerettsforkjemperen Ales Bjaljatski fra Belarus, den russiske menneskerettighetsorganisasjonen Memorial og den ukrainske menneskerettighetsorganisasjonen Center for Civil Liberties.

Dette er prisvinnere som på hver sin måte står opp for retten til maktkritikk, maktmisbruk og menneskerettigheter. Med eget liv som innsats dokumenterer de krigsforbrytelser og representerer sivilsamfunnet og de grunnleggende rettighetene i sine hjemland. Kort tid etter åpningen flyttet utstillingen inn i Rådhusgalleriet på grunn av ombygging på fredssenteret. Etter planen vil den være tilbake der i slutten av april 2023.

Annerledes på flere måter

Fredsprisutstillingen, som hvert år settes opp på Nobels fredssenter, har betingelser som skiller den radikalt fra de fleste andre museumsutstillinger: Den må produseres innenfor en satt tidsramme på syv – åtte uker. Utstillingsteamet har ingen spesielle forkunnskaper og får vite hvem prisvinnerne er samtidig som alle andre, når de blir offentliggjort i media.

Denne gangen belyser utstillingen enkeltmenneskets og sivilsamfunnets betydning for frihet og rettferdighet, gjennom å vise hvordan menneskerettighets organisasjonene arbeider under vanskelige forhold. Den viser brudd på menneskerettighetene og hvor avgjørende sivilsamfunnet er som motvekt mot autokratier og totalitære samfunn.

Bygge håp

Det var viktig for oss å skape en utstilling som ikke trekker publikum ned, men løfter dem, sa utstillingsleder Nina Frang Høyum i forbindelse med pressevisningen. Videre fortalte hun og det øvrige utstillingsteamet at grunnkonseptet er bygd opp rundt setningen «Keep shine the light». Den ble utviklet i samarbeid med designbyrået The design kollektiv i London. og fungerte som en slags visjon og rettesnor under utstillingsarbeidet.

Ambisjonen har vært å inspirere publikum, bygge håp og å vise at vi alle har et felles mål og kan bidra i arbeidet for fred og menneskerettigheter. Jeg synes de har fått det til, og opplever utstillingen som både lys, håpefull, inkluderende og tilgjengelig, uten at det går på bekostning av det alvorlige innholdet.

Krevende innsamlingsarbeid

Utstillingen er produsert i tett samarbeid med Memorial. Mye av innholdet er hentet fra deres arkiv, og kontakten har gått via deres nettverk. Med to land i krig og både mennesker og menneskerettigheter under press, har det vært et krevende innsamlingsarbeid. Forsendelser uteble, og materialet som kom på russisk måtte oversettes før man kunne vurdere om det kunne brukes.

Tekster, filmsnutter og fotografier i den første delen viser ganske konkret arbeidet de frivillige i menneskerettighetsorganisasjonene gjør. Tekstene er korte og publikumsvennlige og lette å orientere seg i, med et tydelig narrativ som i mine øyne er godt å lene seg til. Her er det få statistikker og annet tungt stoff, og det er befriende.

Fredshvit og solgul på kartong

Utstillingen er produsert på brun kartong; et materiale som er lett tilgjengelig for de fleste, og det materialet aktivister ofte bruker i demonstrasjoner påmalt sine budskap og slagord. Dette gir utstillingen et litt uthøytidelig preg, og knytter form og innhold sammen på en spennende måte. Det gir også et slags kortvarig tidsperspektiv som jeg synes er interessant.

Forrige fredsprisutstilling var tyngre og mørkere utformet, inspirert av russisk propaganda fra 1920 og -30-tallet; i revolusjonens farger rødt og sort, der assosiasjonene gikk til kamp. Årets utstillingsfarger er derimot lyse, det gjennomgående er hvitt, fredens «farge», med solgule detaljer. Dette er neppe tilfeldig, symbolikken er tydelig og lett å forstå for alle.

Stålsprinkler og fangenskap

Utstillingen har opprinnelig to fysisk installasjoner; en som fungerer som oppdeling av stoffet, og en mer interaktiv del. Bare en av dem er med til Rådhusgalleriet, noe jeg synes er synd. På Nobels fredssenter inneholder utstillingen en vegg av horisontale lysrør som skiller dokumentarfotografiene fra resten. Samspillet mellom lysveggen og de sterke motivene i fotografiene bak fungerer godt og gir en god helhetlig opplevelse av utstillingen. Installasjonen kan minne om fengselsvinduer dekket av stålsprinkler.

Assosiasjonene går til celler og fangenskap – en enkel og veldig effektiv måte å få publikum raskt inn i stemning og tematikk.

Lysinstallasjonens striper hentes opp i den grafiske utformingen gjennom gule striper som  viderefører lyset, dette er raffinert gjort. Det at denne installasjonen ikke er med i Rådhusgalleriet gjør utstillingen der noe fattigere og mer statisk.

Den interaktive installasjon er viet prisvinneren Ales Bjaljatski. Den består av en bord der man kan sette seg ned og skrive en hilsen på et postkort som blir videreformidlet til ham i fengselet. Det er fint for oss publikum å få være med på å bidra til holde moralen hans oppe og støtte hans menneskerettighetsarbeid i Belarus.

Du får noe større

Utstillingen befinner seg alså nå i Oslo Rådhus. Det er et bygg planlagt og bygget gjennom årene 1931 – 1950, en tid med store omskiftninger i Norge, Ikke så ulikt urolighetene vi opplever i Europa i dag. De nye omgivelsene kler utstillingen. Det gjør noe med meg å passere Alf Rolfsens «okkupasjonsfrise» med motiver fra krigens lidelser, og håpet i gjenoppbyggingen av landet i etterkrigstiden. Det er sterkt å se Henrik Sørensens fabrikkvinner uten rettigheter og Åge Storsteins «Menneskerettighetene» på vei inn i det store, vakre utstillingsrommet. Utstillingen får en større kontekst og viktigere stemme i disse mektige omgivelsene.

Kanskje er dette utstillingens egentlige hjem? Vi i Norge blir minnet på at vi har vært i det fotografiene og utstillingen skildrer. Det er ikke lengre siden enn at mange av dagens besøkende har foreldre som selv har erfart det.

Vanligvis sender Nobels Fredsenter fotografer til prisvinnernes hjemland for å fotografere prisvinnerne. De to siste årene har imidlertid forholdene vært for ustabile. Det er tankevekkende. Årets fotografidel har fått tittelen «Ordinary People» og er skapt i samarbeid med Magnum Photos. Fotografiene viser sivile protester i Europa, USA, Hong Kong og Iran. 12 fotografer er representert. Den fotografiske delen er mindre omfattende i antall enn i fjor, men ikke mindre sterk. Kvaliteten er enestående; fotografiene er store og imponerende, og du møter menneskene ansikt til ansikt, som om du var til stede i situasjonen.

Enkeltmennesket er deg

Fredsprisutstillingen i år er lys og håpefull, og den gir deg alvoret og perspektivet den bør gjennom flere rom og flere perspektiver. Den understreker at fredsprisvinnerne faktisk er enkeltmennesker, som deg og meg, at det faktisk er enkeltmennesker vi kan takke for at vi lever så godt i Norge i dag, og viser hvor utrolig viktig betydning enkeltmennesket er for å skape håp og motmakt i kampen mot autokratier og det totalitære.

Jeg anbefaler utstillingen, og også å se den begge steder. Det er en interessant øvelse som understreker hvordan kontekst alltid vil påvirke hvordan vi leser en utstillings innhold og budskap.

Støtte til utstillingskritikk

Tidsskriftet Museum har også i 2023 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt ord og Norges museumsforbund. Vi publiserer én til tre anmeldelser i måneden. Se alle anmeldelser her.

Våre anmeldere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.