Guovdageainnu Gilišillju og RiddoDuottarMuseat holder på med et dokumentasjonsprosjekt om demmingen av Alta–Kautokeino-vassdraget. Det var nærliggende for oss å tenke at dokumentasjonen skal gjøres fra det samiske perspektivet på Altasaken. Men historien begynner lenge før Altasaken ble aktuell, og mye høyere oppe i elveleiet, nemlig i bygda Máze.
Jeg, som er prosjektansatt, er født i Kautokeino i tiden da demninga i Čavžu var under oppbygging. Jeg har hørt om kampene mot demninga i hele mitt liv, og jeg har måttet sette meg grundig inn i tiden for å kunne forstå menneskenes historier fra den gang:
Året er 1970, det har vært fred i Norge i 25 år. Gjenoppbygginga av landet har tatt tid, og Finnmark skal bli moderne. Også Máze har blitt gjenoppbygget, men nå er det stopp. Stortinget vil legge husene og samfunnet som er bygget opp igjen, under vann.
Menneskene skal igjen måtte etterlate sine hjem, men nå er det ikke fremmed krigsmakt som er grunnen. Nå er trusselen norsk, samene i Máze skal flytte på seg for at det norske samfunnet skal moderniseres. Nordmenn trenger kraft. Dette er historien om forholdet mellom urfolket og staten. Det er den vi skal dokumentere.
Respekt for folks minner og beretninger
I prosjektets gang har både museet og referansegruppen som er knyttet opp mot prosjektet, dykket ned i dokumentasjon og formidling av historien. Vi har sett at den tidlige historien om demminga av Alta- og Kautokeinoelva er veldig dårlig representert. Derfor er det her vi har vårt utgangspunkt.
Dokumentasjonsprosjektet er bestilt av Sametinget og har flere deler, den første er å dokumentere folks minner om saken. Vi som i senere tid har jobbet med dokumentasjonen, er journalister i bunnen og oppvokst i Kautokeino kommune.
Grunnkunnskapen om samisk kultur, historie og språk har vært avgjørende i dokumentasjonsarbeidet, likeså vanen å la folks beretninger forbli deres egne.
For er det noe som har blitt veldig tydelig i arbeidet både for oss og for referansegruppen, så er det at formidlinga av denne historien har fokusert så mye på Altasaken at forhistorien har blitt dysset ned.
Og det er sårt å bli dysset ned
Det er et sårt punkt i folk at statlige myndigheter, Stortinget og Finnmark fylke gjorde beslutninger over hodet på befolkningen.
Máze skulle ofres for utviklingen av kyststrøkene, folkene skulle flyttes på, og deres hjem og levegrunnlag skulle legges under vann.
Og så snakker vi ikke lenger om det, vi snakker om Altaelva og laksefisket.
Derfor har vi i prosjektet prøvd å holde fokus på årene før 1973. Som at den første store samiske demonstrasjonen i august 1970 var en reaksjon fra et samfunn som allerede hadde levd i flere år med beskjeden om at bygda skulle legges under vann.
Det har vært viktig for prosjektet å ha backing av SANKS (Samisk nasjonal kompetansetjeneste – psykisk helsevern og rus). Det har gitt oss bedre verktøy for å gjennomføre intervjuer og ta imot reaksjoner som vekkes når man skraper på gamle sårskorper.
Vi spør om opplevelsen av å leve under trussel, en trussel som var helt konkret, men likevel ikke ble virkelighet. Samer er et folk som gjerne tier når noe er vanskelig, det å sette ord på følelsene av å skulle ofres til fordel for andre kan være vanskelig.
På samisk har vi et ordspråk som heter «den som tier, samtykker ikke».
Et ordspråk som går rett imot nordmenns «den som tier, samtykker».
Jeg begynte som Ole Giæver med en tanke om at jeg skulle dokumentere Altasaken, men ble så bevisst på at det er en helt annen historie som må få komme ut.
Bobler opp bare for å synke ned igjen?
Dokumentasjonsprosjektet er unikt, selv om mange av historiene vi samler inn, er fortalt tidligere. I Sápmi er historiene fortalt muntlig, i dokumentarer både på TV og radio, på teaterscenen og nå nylig på kino, veldig tilgjengelig også for den norske befolkningen. Men visningsperiodene er begrenset.
Sametinget har bedt museet å komme med forslag til en varig formidling av denne historien.
Målet er at de materielle og immaterielle sporene skal være lett tilgjengelig for ettertiden, både fysisk på museet og på nett. Det skal ikke lenger være formidling som skjer i en gitt periode og slik at mennesker skal trenge å være på rett plass til rett tid for å få ta del i den.
Prosjektet har prøvd å få stor bredde på dokumentasjonen; samiske politikere, elvereddere og demonstranter er intervjuet. Flere har også avstått å bli intervjuet.
Fra prosjektets begynnelse i 2019 har vi prøvd å få til et intervju med tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland.
Hun fikk denne saken i fanget da hun ble statsminister i 1981 og fikk besøk av samiske kvinner som ville at hun skulle stoppe utbygginga av elva.
Bare tre år etter at demninga sto ferdig, i 1990, sa Brundtland til Aftenposten at utbygginga var unødvendig. Dette har preget mennesker som lever av og ved elva, og flere vi har snakket med, har nevnt dette. Gro Harlem Brundtland vil ikke la seg intervjue om tidligere tider og henviser til sine bøker.
Vi forventer resultater i arbeidet med dokumentasjonen. Men vi kjenner også på en mistillit – en frykt for at historiene bare skal bli arkivert og glemt igjen.
Les også
Referansegruppen for dokumentasjonssenter i Máze´s kronikk Permanente norske perspektiver og samiske prosjekt.
Denne kronikken står på trykk i samisk versjon i Museum nr 1 23. Les flere artikler om museumsprosjekter og kronikker og debattartikler. Kontakt Tekstallmenningen for kjøp av enkeltnumre eller abonnement på Museum
