Annonser

I år var det markering av femtiårsjubileet for fjerningen av paragraf 213 i straffeloven. Med dette ble en åtte hundre år lang historie med straff for homoseksualitet i Norge avsluttet. Femti år er et halvt århundre, men samtidig også en parentes i verdenshistorien eller en håndfull stortingsperioder. Da jeg selv stod fram i 1997, var det bare 25 år siden lovparagrafen mot sånne som meg ble fjernet.

Jeg var den gangen tjue år, og i Oslo satt fremdeles stortingspolitikere og mente at mitt følelsesliv og eventuelle sexliv var noe staten skulle ha meninger om. Ikke lenge før jeg stod fram, demonstrerte tusenvis av folk i Oslo under bannere om at jeg og de som følte som meg, var fortrollet av djevler, lurt av Satan eller sjuke i hodet. Demonstrasjonen var mot at vi homofile skulle få gifte oss, eller inngå partnerskap, som det het. To uker etter at jeg stod fram, ble Siri Sunde suspendert halvannet år fra jobben sin. Årsaken? Hun var prest og hadde inngått partnerskap.

Dersom to menn eller to kvinner kunne gifte seg, så var det bare et tidsspørsmål før folk kunne gifte seg med dyr og samfunnets familiestrukturer gikk ad undas, tenkte de som demonstrerte mot oss. De så for seg ei framtid av enten ville anarkistkommunistiske sexkollektiv, eller kommersielle maskinmennesker uten forpliktende følelsesliv og en menneskehet uten framtid. Langt fra Gud.

Hva man feirer

Nå har jo samfunnets familiestrukturer endret seg de siste fire–fem tiårene. I konfirmasjonen til min niese var alle hennes seks besteforeldre. Hennes to onkler var der. Det var også en tante som en gang i tiden hadde vært sammen med hennes onkel, med hennes nye familie og bonusbarn. Niesa mi brøt en gang ut i et ektefølt lykkesukk: – Det er så mange som er glad i meg!

De mest dramatiske endringene av familiestrukturene er det altså ikke vi homofile som har stått bak. Skilsmisser, bonusbarn og de utvidede familiene er det primært heterofile som har innført.

Vi homofile har samtidig beveget oss fra offentlige toaletter og inn i ekteskapet. Om noen har bekreftet forestillinger om villa, Volvo og voff-voff, så er det oss. Og det er fint at vi nå kan få lov til å leve livene våre som vi ønsker. På kryss og tvers av tradisjonelle forventninger. Innenfor ekteskap eller utenfor.

Så lenge vi opplever at vi har trygge familier, der vi stoler på hverandre og kan gi hverandre gjensidig støtte, aksept og kjærlighet – så er kanskje ikke kjønnene på dem vi deler liv med, det viktigste? En ting er i hvert fall sikkert: Det var ikke noe mindre vold, omsorgssvikt og følelsesmessig kulde i familier i de århundrene der folk levde sammen av plikt, og av redsel for skam.

Det er alle disse tingene vi feirer med Skeivt kulturår 2022, slik jeg ser det. Retten, muligheten og friheten til å elske den man elsker, og rommet for å bygge sine familier og sine relasjoner på gjensidig tillit og varme.

Parallelle linjer

Homofiles rettigheter er et resultat av politisk, strategisk arbeid i partier og departementer. Rettighetene er barn av opprør på gateplan, gjennom til dels splittede organisasjoner og paroler. De er produkter av en rekke enkeltpersoners kamper.

Og ikke minst er våre rettigheter skapt av alle dem der ute som har levd sine skeive liv, mer eller mindre synlig.

Framveksten av homofile rettigheter går historisk sett hånd i hånd med likestillingskamp, kvinners (de facto gjen-)inntreden i arbeidslivet, framveksten av barnehager og bortfallet av tabu ved skilsmisser.

Andre viktige markører i den parallelle tidslinjen er det sakte mer blomstrende mediemangfoldet fra sent 1960-tall, med småforlag, tidsskrift og fanziner. Etterfulgt av den gradvise nedleggelsen av partipresse, frislipp av nærradioer og parabolantenner rundt 1982–83, kommersielle medieaktører som TV 2 og TVNorge fra tidlig 1990-tall og internett fra rundt 1995. Med friere medier ble det kortere vei til å vise sitt budskap for alle, også for oss.

Homofile har altså ikke levd i et vakuum, eller løsrevet fra den øvrige historien. Vi har vært aktører i en større historie. Våre liv eksisterte lenge før de ble lov å leve offentlig, eller synlige i en medieoffentlighet. Men, vi ble forsøkt tiet i hjel.

Moralsk panikk

Sett fra homokritiske kristnes redde øyne var det som om homofilien gikk pandemisk i samfunnet på 1990-tallet. Det viste seg etter hvert at den slags hadde levd selv i deres midte. Som da Anders Gåsland stod fram som leder av KrFU tidlig på 90-tallet. Selvsagt ble han kjeppjaget ut av partiet. Utover nittitallet dukket vi etter hvert opp i mange partier, organisasjoner og foreninger. Selv kjendiser viste seg å ha vært homofile hele tida. Uten at vi var blitt advart på forhånd. Ferdinand Finne og Per Aabel! Hvem ville ha trodd?

Hvorfor var det blitt så mange av oss på så kort tid? Utviklingen plaget mange. Diagnostiseringen av homofili hadde falt bort få år før, de fleste trodde ikke lenger på djevelen, og da ble det viktig å finne andre årsakssammenhenger. Det måtte være en sosial smitteeffekt! I USA pleide kristenkonservative å si at «homofile reproduserer seg ikke, de rekrutterer».

Man fikk en redsel for hvor homofilien ville slå til neste gang. Det ble en moralsk panikk over alle disse åpne homofile som likner den reaksjonen som transpersoner møter i dag:

Det var da ikke så mange av dere før? Dere pleide da ikke å kreve så mye rettigheter og respekt?

Noe må ha gått alvorlig galt med samfunnet den siste tiden!

Endelig synlige

Jo da, det er blitt mange flere av oss skeive som lever våre liv synlige de siste tiårene. Men det betyr ikke at vi ikke eksisterte tidligere. Gjennom Skeivt kulturår har vi fått se at arkiver, museer og biblioteker viser seg å sitte på mengder av kilder om alle disse livene som ikke ble synliggjort i egen samtid. Vi dukker opp i dagbøker, memoarer, romaner, kunstverk, filmer, på foto, gjennom brev og postkort, vitser og rykter, sakspapirer og dokumenter unntatt offentlighet.

Skeive liv har altså vært levd, men oftest i stillhet og unntatt en større offentlighet.

At vi nå lever i en friere tid, med mer åpenhet, der folk velger sine relasjoner ut fra frivillig kjærlighet og lever sine liv ut fra egne lyster og behov, gjør at vi lettere kan se disse gamle greiene med et helt annet blikk. Det gjør oss klokere, horisonten bredere og gir en følelse av at selv om fortida var svært annerledes, så var den bebodd av mennesker ikke helt ulike oss selv.

Les andre kronikker av Bjørn Hatterud i Museumsnytt: Anarki i Østerdalen, Tingenes tale i syndige Syden, Bak lukkede dører, Nær og fjern.

Fortsatt skeivt

Skeivt kulturår 2022 rommer en rekke utstillinger og andre museumsprosjekter, ulike i størrelse og uttrykk og også i tematikk, men med det skeive perspektivet til felles. Mange av prosjektene er avsluttet, ikke alle:

Fremtiden er …

Kan vi se for oss en fremtid hvor vi er helt frie for en binær forståelse, ikke bare av kjønn og seksualitet, men også hvordan vi opplever verden på? Med utstillingen The Future is _____ vil Trondheim kunstmuseum utfordre publikum til å fantasere om hvordan de neste femti årene kan bli, skriver museet i en pressemelding.

Utstillingen fremmer sanselighet som en vesentlig måte å tilegne seg kunnskap på, og vil bevisstgjøre publikum på hvordan vi alle forholder oss kroppslig til våre omgivelser. Kroppen er felles for alle mennesker, uansett kjønn og identitet, men blir ofte en kampsone i diskusjoner rundt kjønn, seksualitet og identitet. The Future is _____ viser et bredt spekter av kunstnere, både inviterte og fra museets egen samling. Den inneholder altomsluttende installasjoner og sanselige verk med planter, oppblåsbare skulpturer og rom som helt konkret snus på hodet, faktiske karuseller og performancer.  Visningsperiode er 24. september 2022 – 5. mars 2023.

Skakke folkedrakter

Folkedrakter er tradisjonsrike plagg som kan skape sterke følelser av tilhørighet, men også av utenforskap. Prosjektet Skakke folkedrakter ble lansert på slottsbakken 17. mai. Det er initiert av Nasjonalmuseet og jobber skakt med både tematikk og metodikk i utviklingen av en landsdekkende utstilling som åpner på Valdres Folkemuseum 23. juni 2023. Senere vil den bli vist ved Randsfjordmuseet, Bomuldsfabrikken, Stiklestad Nasjonale Kultursenter, Dáiddadállu kunstnerkollektiv, Nordlandsmuseet Bodø, Musea i Sogn og Fjordane og Hordaland kunstsenter, kanskje også andre steder.

Prosjektet er utviklet i samarbeid med blant andre Norsk institutt for bunad og folkedrakt, Valdresmusea, Randsfjordmuseet, Museum Stavanger og Bodø kulturhovedstad 2024. Involverte kunstnere er Márjá Karlsen, Christian Blandhoel, Harald Beharie, Håvard Kranstad, Nicole Rafiki og Lin Wang.

Skape(t)

I Oslo Museums Skape(t) møter vi undergrunnstemmer og frigjøringskamp i skeiv kunsthistorie, fortalt av de som skapte historien. Utstillingen viser f.eks. verk fra den nylig avdøde kunstneren Kari Rolfsen, som var med på de første skeive utstillingene på 1980-tallet, et utvalg av fotoene til Fin Serck-Hanssen, 70-tallskunst fra det lesbiske kunstnerverkstedet Sfinxa, kunst av Ahmed Umar, som har blitt en frontfigur i den skeive kunstens rolle når det kommer til dobbeltminoriteter, og den prisbelønte samiske kunstneren Gjert Rognli.

Utstillingen er laget av Pride Art i samarbeid med SKOKS og Sfinxa og vises på Bymuseet i Frognerparken i Oslo ut året.

Over regnbuen

Utstillingen Over regnbuen ved Preus museum er forankret i stemmerettsaktivistene og fotografene Marie Høeg (1866–1949) og Bolette Bergs (1872–1944) private fotografier fra museets samling. Utstillingen sammenstiller historisk og samtidig materiale på tvers av generasjoner og viser ulike sjangre, fra dokumentarfoto til portretter og videoverk.

«Når vi ser bildene av Marie og Bolette, er det nesten så en tror de er fotografert i nyere tid, men laget for å se gamle ut», skriver museet på sin nettside. «Mye av fotografienes tiltrekningskraft ligger nettopp i humoren og lekenheten, opponeringen mot det etablerte borgerskapet.» Utstillingen står til 8. januar 2023.

Les mer om Skeivt kulturår i Museumsnytt: – Det er museenes ansvar å formidle historien til alle folk.

Les Museumsnytt på papir ved å tegne abonnement eller kjøpe enkeltnummer. Kontakt Tekstallmenningen.