Folkeforskning er en oversettelse av det engelske begrepet citizen science, som vi ofte ser i utlysninger og policydokumenter innenfor EUs rammeprogram. Begrepet brukes for å «beskrive aktiviteter der publikum på ulike måter involveres i forskning og hvor sluttresultatet er ny kunnskap eller innsikt», kan vi lese på Forskningsrådets nettsider.
Som leder av forskningsvirksomheten i Østfoldmuseene er jeg nysgjerrig på hvordan vi kan inkludere en systematisk bruk av metodikken i museets forsknings- og utviklingsprosjekter.
What’s in it for us?
Mange av oss kjenner til folkeforskning fra prosjekter med fugleentusiaster, som hjelper forskerne med å telle, registrere og merke fugler for å følge med på befolkningsbestanden av ulike arter. Andre folkeforskere samler elektroniske data om sopp og planter eller plukker og registrerer plastavfall i naturen. Fellesnevneren for disse prosjektene er at frivillige amatører og profesjonelle aktører samarbeider om å utvikle vitenskapelig kunnskap om naturen. Men hva med kulturhistoriske museer som ikke har den samme naturvitenskapelige tilnærmingen til innsamling og formidling – og som først og fremst utvikler og formidler kunnskap om kultur og kulturhistorie? «What’s in it for us?»
I Østfoldmuseene har vi lang tradisjon for å involvere allmennheten i museets kunnskapsproduksjon. Vi har «beredskapsgrupper», det vil si egne dokumentasjonsgrupper som dokumenterer industrihistorie i forbindelse med nedleggelse av lokale hjørnestensbedrifter – og vi inviterer allmennheten til å bidra med gjenstander, fortellinger og kunnskap når vi planlegger nye utstillinger. I skrivende stund er Østfoldmuseene i gang med et prosjekt om det å være ung i en mellomstor norsk by med store sosioøkonomiske forskjeller. I samarbeid med Ungdommens Kulturhus i Sarpsborg kommune skal vi undersøke og formidle framtidsdrømmer før og nå – og det er ungdommen selv som sitter ved roret. Det er de som samler inn all informasjon; de intervjuer, filmer og dokumenterer prosessen underveis.
Som profesjonell part vil museet bruke materialet til å få mer kunnskap om ungdommens framtidsvisjoner, utdanningsaspirasjoner – og hva de tenker og mener om byen sin.
Denne innsikten vil vi bruke til å stille nye spørsmål og finne hypoteser som vi kan jobbe videre med i museets forsknings- og formidlingsarbeid. Er dette også en form for folkeforskning? Jeg tenker det er det – og at folkeforskning med en samfunnsvitenskapelig tilnærming egner seg godt for museer som ønsker å bidra til aktiv stedsutvikling gjennom innbyggermedvirkning.
Resultatet av samarbeidet med Ungdommens Kulturhus skal vises for byens politikere, byråkrater, interesseorganisasjoner, organisert frivillighet og byens innbyggere denne våren. Slik kan sluttresultatet bidra til å påvirke lokal og regional politikkutforming i forbindelse med en større områdesatsing i bydelen filmen tas opp i – og som museet ligger i.
Etiske problemstillinger, utfordringer og museumsprofesjonalitet
Det er ingen tvil om at folkeforskning er en metodikk som særlig egner seg til datainnsamling og registrering av kvantitative funn og observasjoner. Med digitale verktøy og databanker blir jobben enklere og mulighetene flere. Kanskje har metodikken i mindre grad blitt benyttet innenfor humaniora- og samfunnsvitenskapelig forskning i Norge. Eksemplene og prosjektene som dukker opp ved enkle søk tilsier det.
Det er heller ingen tvil om at folkeforskning kan åpne opp for og bidra til kunnskapsproduksjon gjennom dialog, som er et viktig demokratisk prinsipp i museene – og i samfunnet for øvrig.
Men folkeforskning som metode setter også krav til etisk refleksjon i et demokrati- og maktperspektiv.
Hvem inviteres til å bidra, og hvem holdes utenfor? Hvordan kan digitale muligheter også framstå som barrierer for deltakelse? Har museene den teknologien og kunnskapen som kreves av en profesjonell part? Hvilke forventninger har folkeforskerne til museene? På hvilket tidspunkt bør folk involveres, og hvordan tar vi vare på dem underveis i prosessene?
Dette er noen av spørsmålene jeg håper blir gjenstand for diskusjon i Nasjonalt nettverk for folkeforskning. Slik jeg har forstått det, har nettverket en ambisjon om å utrede etiske retningslinjer for folkeforskning. En viktig referanse blir EU-prosjektet PRO-Ethics, som skal utvikle et etisk rammeverk for innbyggermedvirkning i forskning og innovasjon.
Avslutningsvis vil jeg nevne en annen relevant problemstilling for nettverket som tar opp i seg implikasjoner ved brukerinvolvering; nemlig hvordan folkeforskning kan utfordre institusjonenes kapasitet og integritet. Hvordan kan museene utforske ulikheter i våre og brukernes perspektiver og slik skape rom for produktiv samproduksjon, uten at dette tærer på begrensede ressurser og/eller går på bekostning av museenes kvalitetskrav?
Når Østfoldmuseene sier vi har ambisjoner om å ta i bruk praksisnære forskningstilnærminger for å generere ny kunnskap, er vi samtidig klar over at vi kontinuerlig må vurdere hvilke krav som stilles til egen kompetanse, rekrutteringsutfordringer, forventninger til kvalitet og til utøvelse av autoritet. Som levende kunnskapsinstitusjoner bør vi likevel ha rom for å eksperimentere med kollektiv og demokratiserende meningsskaping. Forhåpentligvis vil nettverkets intensjoner om å dele erfaringer og utvikle praksisnære metoder for folkeforskning gi oss nyttige verktøy som kan bidra til å styrke museenes profesjonalitet som involverende og samfunnsengasjerte kunnskapsinstitusjoner.
Er du blitt nysgjerrig på hva ditt museum kan hente ut av nettverket, kan du melde deg på nettverksmøtet i april. Følg med på Forskningsrådets hjemmeside for nettverket.
Denne kronikken stod på trykk i Museum nr 1 23. Les flere ytringer fra og om museumsfeltet her. For å kjøpe abonnement eller enkeltnumre av tidsskriftet Museum, ta kontakt med Tekstallmenningen.
