Dette er historien om et tilfeldig museumsbesøk, som ennå ikke er helt over. Det ga meg svaret på noe jeg ikke hadde lurt på, og førte til at jeg flere måneder senere bladde i en grønnspraglete liten lærebok fra 1947.
Den bestilte jeg fra det jeg ser for meg er Deichmans dypeste arkiver, sammen med en rekke andre tilårskomne bøker.
Hvordan i alle dager skjedde dette?
Et tilfeldig møte
Spol tilbake til juli 2022. En hetebølge legger sin klamme hånd over store deler av Europa. Vi har parkert bilen utenfor et lite hotell i landsbyen Arbois, som ligger i vindistriktet Jura i Øst-Frankrike.
På andre siden av gata er det en stor statue av en mann som sitter på en stol og titter utover de grå murhusene. Under står det inngravert Pasteur med store bokstaver, og vi kan lese at statuen ble satt opp i 1901.
Mannens fulle navn er Louis Pasteur, og Google forteller at barndomshjemmet og ferieboligen hans like i nærheten har blitt til et museum.
Senere blir jeg litt flau over at navnet ikke umiddelbart sa meg noe. For som Olav Drivenes skriver i den nær 80 år gamle læreboka: «Straks vi høyrar navnet, tenkjer vi på pasteurisering og vaksinering, på gjæring og bakteriaer og farlege smittesjukdomar.»
Pasteur var revolusjonær i sin samtid da han hevdet at liv ikke kan oppstå av ingenting og at bakterier driver rundt i luften. Det var også Pasteur som for alvor utviklet vaksinasjonsteknikken.
Han og Espen Rostrup Nakstad ville utvilsomt hatt mye å snakke om.
Historien hvisker til oss
Ingenting av dette er jeg klar over denne varme sommerdagen i Arbois, når vi rusler bort til et murhus rett ved siden av elven Cuisance.
Huset var egentlig et garveri, hvor faren til Pasteur bearbeidet dyrehuder, pels og skinn. Nå er fasaden prydet med et banner som forteller at det er 200 år siden Louis Pasteur ble født, nærmere bestemt den 27.12.1822.
Her bodde han fra han var åtte år og til han flyttet for å studere i 1839. Siden elsket han å tilbringe feriene sine her.
Eller, ferier og ferier. Pasteur fikk ordnet seg et skikkelig laboratorium, slik at han kunne drive med eksperimentene sine her også.
I huset i Arbois fylles jeg av den ærbødige følelsen man får av å vandre rundt i andres liv. Det er noe eget med et museum som også har vært et hjem. I en verden hvor vi blir bombardert med budskap i store bokstaver, kjennes det beroligende å være omgitt av gjenstander som hviskende bringer historien nærmere.
Da faren døde i 1865 kjøpte Pasteur gradvis eiendommen, ifølge et laminert informasjonsskriv vi får låne mens vi utforsker etasjene.
Interiøret er det samme som da Pasteur bodde her, og det er ikke lov til å ta bilder. Gulvet knirker når vi går fra soverommet hans til laboratoriet rett ved siden av. Motiver av blomster og frukt pryder noen skapdører, og det står kolber og annet vitenskapelig utstyr i alle hyllene.
Sakte begynner jeg å forstå hvilke enorme fotspor vi går rundt i.
En liten barnestol er plassert foran peisen i stua, i nærheten av et biljardbord som Pasteur kjøpte i Paris. I ettertid gjør minnet om den tomme stolen ekstra inntrykk: Tre av de fem barna hans døde før de ble voksne. Disse tragediene var en viktig årsak til at han ville finne ut hvordan man kunne bekjempe sykdommer.
Ferien fortsetter
Når jeg kommer hjem til Norge, er nysgjerrigheten min blitt igjen på den franske landsbygda. På Deichman.no søker jeg på Louis Pasteur, og bestiller en rekke bøker til levering på mitt lokale bibliotek på Tøyen.
Få dager senere henter jeg et assortert utvalg lektyre, som viser seg å stamme fra diverse tiår.
Jeg synes det er vanskelig å forstå alt Pasteur drev med, og derfor blir jeg glad når jeg ser at flere av bøkene er beregnet for barn.
Blant dem er en rød og gul bok fra «Historien om»-serien, utgitt i 1961. Når jeg blar gjennom sidene, blir jeg ti år igjen. Jeg hadde helt glemt hvordan disse bøkene dikter opp dialoger og anekdoter som kunne ha skjedd, for å gjøre historien levende for unge lesere.
Pasteurs «Historien om» forteller at hans første viktige oppdagelse kom i 1848, og omhandlet forskjellen på krystaller i vinsyre. Dette er komplisert stoff for en som ikke kan kjemi.
På hjemmesidene til Pasteur-museet i Paris finner jeg en audioguide som blant annet forklarer denne prosessen. Det er godt å høre den mannlige fortellerstemmen medgi at dette er litt teknisk, og han oppfordrer oss til å trekke pusten før vi lytter videre.
En viktig teknikk
På 1850-tallet forsket Pasteur dessuten mye på hvordan ulike mikrober påvirket gjæringsprosesser. Tiåret etter fikk han et viktig oppdrag fra keiser Napoleon III: Hvordan kunne man forhindre at vinen ble sur etter at den hadde gjæret?
Gleden var stor da Pasteur oppdaget at man kunne drepe bakterier i væske om man varmet den opp.
Snakk om game-changer for matindustrien!
Pasteur patenterte denne teknikken, som fikk navnet pasteurisering. I dag dukker ordet ofte opp på meieriproduktene våre, og det er her melkekartongen kommer inn i bildet. Melka vi kjøper må nemlig være pasteurisert før den kan settes i butikkhyllene.
Mitt bibliotekraid inkluderer også «Louis Pasteur og den moderne vitenskap» fra 1965, som er en del av serien Cappelens realbøker. Det blå omslaget er slitt, og det ruglete mønsteret kiler under fingertuppene. Noen har tegna et svakt blyanthjerte rundt tittelen på en av bokens første sider, og i innholdsfortegnelsen er ordene «vaksinasjonens opprinnelse» streket under med blå penn.
For vaksinasjon og Pasteur er uløselig knyttet sammen.
Vaksinehistorie i pandemiens tid
Ordet vaksinering stammer fra det latinske navnet for kukopper, vaccinia. Vi kan nok takke Pasteur for at vi i dag bruker vaksinering om å få injeksjoner som skal styrke immuniteten vår mot lumske sykdommer.
Ifølge «Louis Pasteur og bakteriene» (1993) insisterte Pasteur på begrepet vaksinering for å hylle den engelske legen Edvard Jenner, som omtales som mannen bak historiens første vaksine. Jenner brukte nettopp kukopper for å gjøre folk motstandsdyktige mot den fryktede sykdommen kopper.
Både Jenner og Pasteur er selvskrevne navn i «Contagion – Plagues, pandemics and cures from the black death to Covid-19 and beyond» fra 2020. Det samme er tyske Robert Koch, som ifølge forfatter Richard Gunderman er et kjent som et av «tvillingtårnene» når det kommer til mikrobiologi i det 19. århundre.
Det andre tårnet er Pasteur. Gjennom en rekke eksperimenter utviklet han vitenskapen om mikrober – disse ørsmå levende vesenene som kan forårsake alt fra gjæring i vin til sykdommer hos mennesker.
For Pasteur kom nok et gjennombrudd da han forsto at det var forskjell på mikrobene. Hvis man injiserte noen med en svak type av en bakterie, så bidro det til å beskytte dem mot de sterkere mikrobene. Kroppen ville bli immun mot sykdommen.
I 1881 injiserte Pasteur 25 sauer med svekkede miltbrann-bakterier, og deretter fikk de en dose med mer potente utgaver av disse bakteriene. Alle overlevde, i motsetning til en gruppe sauer som ikke hadde fått i seg de svakere bakteriene.
En redningsmann mot rabies
Nå nærmer vi oss Pasteurs virkelig store oppdagelse i sin samtid. Helt siden han var liten gutt hadde han sett de grusomme konsekvensene av å bli smittet med rabies, også kalt hundegalskap.
Først forsøkte man kanskje å brenne ut giften fra såret, noe som påførte folk enorme smerter. Ofte bandt man rabies-ofre fast til senga, og ventet til de døde.
Det store spørsmålet Pasteur og kollegene strevde med, var hva slags mikrobe som forårsaket sykdommen, og hvordan man kunne stoppe den. Etter hvert utviklet Pasteur en vaksine som virket godt på hunder. Men ville dette fungere på mennesker?
Her var det åpenbare etiske dilemmaer, og Pasteurs eksperimenter har blitt kritisert.
Den 6. juli 1985 skjer det som for alvor gjorde Pasteur verdensberømt og ga ham nærmest legendestatus i hjemlandet. Ni år gamle Joseph Meister hadde blitt bitt av en rabiessmittet hund, og Pasteur sto ovenfor sitt livs kanskje største valg:
Skulle han ta sjansen på å gi Joseph samme behandling som hadde reddet mange hunder fra den sikre død?
Totalt får den vesle gutten 12 sprøyter med svekkede rabies-bakterier – og han overlever, heldigvis.
Universell hjelp
Hvordan hadde Pasteur blitt omtalt om vesle Joseph hadde omkommet etter injiseringen?
Det er ikke godt å vite.
Etter sigende var han ikke redd for å si hva han mente, og det hendte han kom i krangel med kolleger. I dag ville han garantert blitt omtalt som en samfunnsdebattant.
Den berømte flua på veggen skal visst ofte ha vært vitne til at kona Marie kjeftet på ham fordi han stadig glemte tiden, der han holdt på med kolbene og reagensrørene sine.
Samtidig beskrives han som varm og følsom, og det står i biografiene at han hadde et nært forhold til familien sin. Etter å ha bladd gjennom alle disse bøkene, sitter jeg igjen med inntrykket av en mann som virkelig ville folk vel.
Det gjør meg glad å lese hvordan han argumenterte hardt for at alle skulle ha tilgang til helsehjelp: «Man spør ikke en som lider: Hva er landet ditt og hva er religionen din? Man sier bare: Du lider, og det er nok for meg.»
Etter et slag i 40-årene ble han sterkt redusert, men jobbet like iherdig videre. Til slutt døde han av slag i 1895, 73 år gammel.
Begravelsen fant sted i selveste Notre Dame-katedralen. Han ville visst egentlig bli begravet i Arbois, staten insisterte på Pantheon. Det ble ingen av delene. Sammen med kona Marie hviler han i en krypt under Pasteur-instituttet i Paris.
Men minnene om ham levere videre nærmest overalt. Når du nipper til et glass vin eller glugger nedpå en halvliter, kan du tenke på hvordan han forsket på gjæringsprosesser. Han fortjener også et vennlig nikk når du får den ørtende koronavaksinen.
For meg er det melkekartongen som gjelder. Den vil for alltid ta meg tilbake til Arbois, og huset til en av verdens fremste vitenskapsfolk.
En bibliotekstilpasset versjon av denne artikkelen er tidligere publisert i tidsskriftet Bok & bibliotek. Artikkelen kom på andreplass i kategorien sjarmørprisen da språkprisene ble utdelt på Fagpressens PUFF-dager 2023.
Les andre reportasjer og bakgrunnsartikler fra museumsfeltet her. For abonnement eller enkeltnumre av Museum, ta kontakt med Tekstallmenningen.
