De fleste tingene på et museum er ikke stilt ut, men er i samlingen. I det tverrfaglige prosjektet Collecting Norden som nettopp er ferdig, har vi vært særlig opptatt av objekter og samling og hva det sier oss om Norden og det nordlige. I en forskningsartikkel som jeg publiserte 26. januar, bruker jeg data fra naturhistoriske museer i Oslo, Bergen og København og ser på en spesiell type objekter: Hvaler.
Ingen er uberørte av hvaler
Folk har samlet hvaler til museene i minst to hundre år, men hvordan ser denne prosessen ut, hvem har makten, og hvilke skjevheter fører det til i samlingene? Det er spørsmål jeg stilte meg ved starten av prosjektet. 2500 hvaler seinere kan jeg fortelle at svært mange av dem som fortsatt finnes i museumssamlingene, er samlet inn i siste halvdel av 1800-tallet. Hvalobjektene finnes i dag i form av hele eller deler av skjeletter, fostre eller organer på sprit eller formalin, tørkede organer og barder. Noen av dem har bidratt til forskning, andre til utstillinger, et ukjent antall har blitt kastet underveis, og noen har alltid vært i samlingen.
Ingen er uberørte av hvaler. Særlig her til lands har det en helt egen klang, som følge av den massive hvalfangsten Norge har bidratt til. Først gjennom siste del av 1800-tallet langs kysten av Nord-Norge og Svalbard, da Svend Foyn gjorde en rekke oppfinnelser som gjorde fangsten mer effektiv og omfattende. Og seinere, da det var tomt hav her, på den sørlig halvkule, der metodene ble ytterligere effektivisert og resulterte i flytende fabrikkskip som ikke trengte landanlegg. Dette ble katastrofalt for hvalbestandene, og mange av dem ble redusert med opp mot 95 % før internasjonale reguleringer satte en stopper i aller siste liten før utryddelse.
Hvalfangsten er usynlig
Det jeg fant i min forskning, er at denne siste, storskala og industrielle delen av hvalfangsten interessant nok ikke er reflektert i museumssamlingene. Man skulle kanskje tro at det er mange skjeletter i skapet fra Sørishavet, med den gang ei, man kan telle dem på tre-fire hender. Antakelig ligger årsaken på både avsender- og mottakersiden: Midt på 1900-tallet var ikke anatomi og innsamling av dyreeksemplarer lenger forskningsmote ved museene, slik at de ikke etterspurte slike objekter. Samtidig var hvalfangsten i sør en ren industriell affære, med full bearbeiding av hvalkroppene der og lang avstand hjem, og i den grad den hadde forskningsfokus, var det rettet mot forståelse av bestandsendringer.
I dag ser stadig flere forskere igjen mot samlingene i naturhistoriske museer på jakt etter svar som kan hjelpe oss å forstå evolusjon og økologi bedre i en tid med en kritisk situasjon for det biologiske mangfoldet.
I den sammenhengen er det viktig å løfte fram også de nordiske samlingene og peke på viktigheten av å ta vare på museumssamlinger, både fordi det er unike objekter med en historie, og fordi det kan svare på spørsmål som ingen for to hundre år siden visste at vi trengte å stille oss.
Museumssamlingene som kilde til kunnskap om Norden
Collecting Norden er et tverrfaglig forsknings- og formidlingsprosjekt, ledet av Ulrikke Spring ved Institutt for arkeologi, konservering og historie (IAKH) ved UiO. Deltakere er forskere og museumsansatte i Norge, Sverige og Danmark. De tar utgangspunkt i museumssamlinger ved natur- og kulturhistoriske museer og undersøker hvilken kunnskap om Norden gjenstandene kan gi oss.
Les forskningsartikkelen: Collecting whales: Processes and biases in Nordic museum collections
Kjenner du til et museumsforskningsprosjekt som kan egne seg i spalten Forskningsrapport? Ta kontakt med redaksjonen.
Denne saken står på trykk i Museum nr 1 24. Flere av artiklene er digitalisert, og kan leses på nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
