Nobels Fredssenter lar høstens nye utstilling stille et forferdelig spørsmål. Det spiller på George Orwells nyspråk, hvordan dette språket utfordrer tillit og skaper forvirring i forståelsen – for så til slutt å true våre forestillinger om håp. Finnes i det hele tatt håp?
Nato-sjefens ord
War is peace? er tittelen på utstillingen. Den slår det altså ikke fast, men lar oss få muligheten til å reflektere over om det muligens kan stemme. Vi vet jo at det kanskje kan det, det er for eksempel ikke lenge siden vi fra vår tidligere Nato-sjef ble introdusert for utsagnet om at «krig er veien til fred» – og vi måtte rote rundt i hodet for å finne ut hvordan det kunne være riktig å si.
Det viser seg at et slikt utsagn står i en lang tradisjon. På en stor skjerm sentralt i utstillingslokalet opptrer en mengde flakkende bokstaver. De blir til ord og setninger, som alle handler om famlende forsøk på å fastholde fred gjennom språket. Eller mer nedslående, og i tråd med utstillingstittelen, at de tvinger oss til å skulle akseptere at i freden ligger det også ufred. Fordi fred er fordekt krig?
«Structural peace», står det. Med et årstall etter. «Military Peace» har et annet årstall, likedan med «Negative Peace», «Just Peace», «Cultural Peace» og «Conflict Transformation». Tallet viser når ordene dukket opp. «Positive Peace» kom i 1964. «Durable Peace» i 2000. Det er Nobels Fredssenter selv, i samarbeid med NODE, som har laget dette.
Dette som vi ikke orker å ta innover oss
Hvis krig er fred, finnes da fred? Utgangspunktet for denne utstillingen er ifølge artikkel som ligger på museets nettside, at kuratoren, Asle Olsen, i 2019 ble introdusert for Francisco Goyas The Disasters of War – en bok i Nobelinstituttets eie og som er full av verdifulle kunstverk. Boka inneholder etsninger som viser scener fra den spanske selvstendighetskrigen (1808-1814). Kuratoren har plukket ut ni av dem.
Goya er kjent for å fremstille lidelse og grusomheter i sine bilder. Her må man gå tett innpå for å se detaljene. «Dette er ille», er teksten som ledsager det første bildet vi ser. «Dette er verre», står det ved det neste. Og ved det tredje: «Og det finnes ingen kur». Nei, man ønsker ikke å se dette, bildene er fulle av mishandlede kropper. «Det er ikke til å se på», heter et annet.
Dette som vi ikke orker å ta innover oss, vedvarer og vedvarer, over hele verden. Vi kan bla i boka The war against War av Ernst Friedrich, utgitt etter første verdenskrig, og som i både ord og bilder viser prisen for krig. Forfatteren viser hvordan opphøyde ord skjuler det grusomme. Boka ligger på et høyt, smalt bord, slik at vi kan stå og bla, eller sette oss på krakken og bla – og når vi løfter på hodet, ser vi rett mot en billedcollage vi aner skjuler mye lidelse, men som fra denne avstanden ennå bare mest er kvadratiske figurer med ulike farger og mønstre. Bildet heter «Theorem», som innenfor matematikken betyr at noe er sant basert på noe som tidligere har vist seg å være sant. Altså at det dreier seg om en struktur som gjentar seg.
Også kjærlighet
Det vi ser når vi kommer nærmere, er bilder av lidende og ydmykede asiater i fangenskap, vi ser hoder av drepte, bilder av utbombede hus og forlatte hus, vi ser bombemål. Det er den franske fotografen Antoine d’Agata som slik prøver å si noe om USAs intervensjoner i Asia. Rett ved siden av henger det et lerret med et utsagn fra Bertha von Suttner, nobelprisvinner fra 1905: «How can justice be attained when, in the expiation of an old wrong, another wrong is to be committed?»
Kunstverkene snakker til hverandre, og til sammen gir de et stort og mektig inntrykk. Ordene til Suttner henger rett foran de vakre og buede vinduene som utgjør den ene veggen i rommet, og som gjør at rommet, ja, hele utstillingen er gjennomstrålt av dagslys. Det er altså ikke bare mørkt alt sammen. Nei, vi blir utfordret tankemessig. På et annet lerret nevnes kjærlighet. Det er fredsprisvinneren Martin Luther King jr. som hevder at den er svaret på det vonde. Men kan kjærlighet overgå et teorem?
Blottet for tvil
Kunstverket som gjør sterkest inntrykk, kommer med en advarsel. Machinery of War av den amerikanske fotografen Nanna Heitmann består av to videoskjermer, der den ene viser klipp hvor språket er det sentrale, mens den andre viser brutale bilder. Vi er i Russland–Ukraina-krigen. De sier mye fælt fra den ene skjermen. Fiendens barn må drepes, sier de blant annet, ikke ut fra hat, men «out of love for our children». På den andre ser vi mye fælt, unge menn som kanonføde, redselen før de blir skutt. «Why do you need this fucking war», spør en (ennå) overlevende.
Kraften i dette kunstverket, som er inspirert av Friedrichs bok, er at det viser hvordan vi godt kan bruke språket for å sikre oss selv. Alt er sagt så bombastisk, blottet for tvil. Her er det ingen løse bokstaver som viser det tilfeldige og usikre. Her trenger vi ikke gå nærmere for å oppfatte hva som foregår. Folkene som snakker, hevder styrke, liksom, uten snev av forsiktighet. Men kan man gi barn trygghet på den måten?
Noe tynt og forsiktig
Jeg må korrigere meg selv. Verket som gjør mest inntrykk, er lagd av Yoko Ono. Hun har to verker her, men jeg tenker ikke på de innrammede ordene «I love you earth», som er fint nok. Men ikke like gripende som «Remember Love». Dette verket finner man på en sitteplass inni veggen, og er noe å lytte til. Jeg valgte å gjøre det ikke helt i begynnelsen, slik man inviteres til, men etter å ha gått litt rundt, som vil si etter å ha sett mye fælt.
Alt vi hører, er en tynn og mild stemme som synger noe vi gjenkjenner som en vuggesang, at det er en mor som synger, og hun synger fast og forsiktig for barnet sitt, slik at barnet kan finne fred og gi seg hen til søvnen. Høyt oppe i halsen synger hun, og ordene hun synger, og som gjentas om og om igjen, er «remember love». Det er svært effektfullt. Her får vi presentert noe tynt og forsiktig midt oppi all den veldige handlekraften og selvsikkerheten.
Helhetlig
Kjærligheten er svaret, sa King jr, og det er vel fordi den er i stand til å røre oss. Den snakker til oss på en annen måte, og det er hva utstillingen får frem så fint. Man merker at den er godt tenkt – og at den gjennom det utfordrer oss til å tenke. Den er variert, men fordi den henger så godt sammen, får vi en helhetlig opplevelse og ledes inn i tanker og spørsmål som står i forhold til hverandre. Bortsett fra når det gjelder ett verk, som jeg ikke skjønner hvorfor er der. Det befinner seg i et eget lite rom der det vises to filmer parallelt.
Filmene handler om våre overgrep mot og inngrep i naturen. Det er viktig nok og i et stort perspektiv del av det samme, men likevel oppleves det forstyrrende her, og jeg ser folk gå ut fra rommet ganske kjapt. Utstillingen inviterer til å sette tanker sammen, men i dette rommet føler jeg at jeg må konstruere noe for å skjønne hvorfor filmene passer inn. Jeg går ut derfra jeg også.
Nei, krig er ikke det samme som fred. Kanskje er det et godt trekk å plassere «Remember Love» nær inngangen, for så kan vi ta verket med oss inn i resten av utstillingen. Slik barnet gjennom sin videre ferd gjennom livet kan ta med seg det forsiktige og milde som det jo også vet om. Mens det trer inn i verden, ligger mildheten der som noe å kunne hente opp, som en kilde til håp. Som noe å kunne snakke og handle ut fra.
Støtte til kritikk
Museum har også i 2025 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt Ord og Norges museumsforbund. Vi forsøker å publisere minst en anmeldelse i måneden. Se alle her.
Våre kritikere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.
Aasne Jordheim er filosof og kritiker. Hun skriver også spalten Se hva de ser.
Flere av artiklene fra papirutgavene er digitalisert, og kan leses på nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
