Illustrasjon: Copyright Tommy Sydsæter
Vinteren er kald. Kulde kommer av at molekyler beveger seg saktere, og i dette ligger metaforen. Vinteren er stagnasjon. Alt er tungt og fælt, og det mest provoserende av alt er at det meste som er morsomt, er utelukket. Spontane besøk på bygdemuseer? Uaktuelt. Lesing utendørs til lyden av klukkende vann? Glem det! Lange blikk etter lettkledde, kjekke menn, mens jeg er lett beruset av en fortauspils? Like fjernt som en milliard kroner på kontoen eller en drøm fra et annet liv.
Kunstnerisk perversjon for viderekomne
Derfor pleier jeg å reise bort på vinterstid. Jeg kaller meg klimaflyktning, at vinen er billig og maten god der lenger sør er en ren bonus. I vinter skulle jeg til Alicante og Nice, som så mange ganger før. Der er det ikke sommerklamt, men passe vær til å flanere småfull, mens urinnvånerne driver med sitt. Opplegget var lagt ned til minste kalori, og jeg gledet meg hele høsten. Jeg liker godt å tusle rundt alene på museer i utlandet. Pandemien kom i veien.
Jeg skulle skrive en spalte til dette bladet, påvirket av Sydens snydens, sydende synd. Blant annet skulle jeg skrive om Anatole Jakovskys museum for naiv kunst i Nice. Naiv kunst er kunst laget av selvlærte, gjerne sosiale outsidere. Om man skal lage et skille mellom den naive kunsten og Art brut, så er den naive kunsten påtatt søtere. Her er bilder av fargerike landsbyer, blomstrende frukttrær, gamle koner og stolte haner. Alt smekket med floral koloritt. Sjangeren er en kunstnerisk perversjon for de viderekommende, og jeg elsker den.
Uvelkommen og utilgjengelig
Det nevnte museet i Nice er vanskelig å finne inngangen til, det er et museum der ingen snakker annet enn fransk, der ingen informasjon er på annet enn fransk, og der de ansatte viser samme hjertelige imøtekommenhet som vakthunder som har fått snusen i noe skummelt. Jeg kan ikke fransk, derfor føler jeg meg generelt lite velkommen i Frankrike. Selv mitt norske kroppsspråk var gresk for de to bak museumsskranken. Men, jeg lyktes å få betalt meg inn, etter mye om og men. Verdien føles desto større da jeg kom meg inn i utstillingssalene.
Den museale konteksten av utilgjengelighet gjør at gjenstandene på veggen og sokler, oppleves sterkere når man først ser dem. Det er dette som er magien med museer. Kontekstene vi bygger, rommet, språket, reglene og fortellingene former lesningen av gjenstandene.
Museet opphøyer
Mange i museumsverdenen ler seg skakke over hva folk ønsker å donere til museer. Det kan være ting som er ødelagt, uten formidlings- eller historisk verdi. Men det er en nyttig lærdom i dette. Når folk vil gi en gjenstand til et museum, er det nettopp fordi museet opphøyer verdien av gjenstanden til noe mer. Rommene, språket og kulturen vi bygger rundt gjenstandene gir tingene en merverdi. Tingene blir mer enn ting, de kommer til liv.
La oss vende tilbake til Middelhavsområdet. Jeg nevnte Alicante. På det moderne kunstmuseet der, MACA, kan man se samlinger med blankpolert kinetisk kunst av den lokale helten Eusebio Sempere (1923-1985), verk som i beste fall blir sett på som rariteter for oss utenfra. Men jeg elsker disse verkene. De setter spørsmålstegn ved hva resten av verden har kanonisert fra den sene modernistiske kunsten fra 1960- og 70-tallet. Lokalt løftes det fram gjenstander som kun gis mening i akkurat denne konteksten. Jeg tror ikke at den norske kunstkanon fra samme perioden ser noe mindre rar ut for en spanjol, for å si det sånn.
Julekrybber i mengder
Vi kan se et mønster i dette. Museumsarbeid er arbeidet der man kobler en gjenstand med tekst og kontekst. Det er dette møtet som er museets arbeid, enten man samler, konserverer, forsker eller formidler. Gjennom aktiv innsamling blir man bevisst på hvor sjelden gjenstanden er, og man får grunnleggende kunnskap om proveniens. Gjennom konservering og forskning får man mer kunnskap om gjenstandene, materielt og historisk. I formidlingsarbeidet spres kunnskapen, i en stadig feedbackloop der tilbakemeldinger på kunnskapen om gjenstanden endrer museets forståelse av gjenstanden.
Det museale arbeidet er altså halve museumsmagien. Den andre halvdelen er gjenstandene. En museumsfavoritt i Alicante er Museo de Belenes, der det stilles ut julekrybber i mengder, fra digre til de knapt synlige. Jesu fødselsscene gjengis figurativt og abstrahert i alle slags materialer. I konteksten av andre julekrybber blir jeg klar over hvor meningsfylte slike er for mange. Denne utstillingsbruken var neppe julekrybbene ment for, men jeg kan ikke tenke meg en bedre plass å se slike enn her.
Fylt opp av sosiale møteplasser
Museumsarbeid er kunsten å gjenbruke. Museumsarbeid er å gi nytt liv til døde objekter. Gjenstander er, og skal være, fokus for museers arbeid. Gjenstander kan være ting i utvidet forstand, videointervjuer, tekster, dokumentasjon på handlinger eller masseproduserte varer. Men gjenstandenes rolle som kjerne for museer bør være urokkelig. Det er tingene folk kommer for å se. Det er tingene vi skal jobbe for og med.
Uten solid konsentrasjon rundt gjenstander, er jeg redd museer lett kan bli til enda en av disse sosiale møteplassene som samfunnet er totalt fylt opp av. Museer er de siste stedene, ut over bøker, som man kan nærme seg helt alene, og delta i dannende samtaler, uten å måtte forholde seg til folk. For i museene er det tingene som taler.
Denne artikkelen stod på trykk i Museumsnytt nr 1 22, og ble skrevet under Omikroms verste herjinger. Forhåpentligvis kommer Hatterud seg på tur til Syden snart.
Se også Hatterud på tur i Østerdalen og blant stengte museer på Sunnmøre
