Kort fortalt handler den nye utstillingen Tidsrom 1600-1914 om hvordan embetsmenn og borgerskap – den urbane eliten her til lands – hadde bakgrunn fra omkringliggende land og levde på måter som lignet elitene i andre land. Videre hvordan de også bidro til nasjonsbygging og utviklingen av Norge til en selvstendig, moderne, demokratisk nasjonalstat.
Eller enda kortere oppsummert: disse 300 årene løp uten friksjon, sosial urett og konflikter frem mot hvem vi er i dag, framstår det som i denne utstillingen som åpnet i sommer. Den synes slik å være underlagt en offisielt frembåret glad-versjon av hvordan nasjonsbyggingen i Norge har foregått. Sett opp mot vår diskusjonsglade tid hvor enhver kan publisere sine meninger på sosiale medier, synes Tidsrom da å mangle noe nødvendig dynamikk i form og i innhold. I overkant av 1500 gjenstander er hentet fra magasinene til denne utstillingen som går over to etasjer og er inndelt i ni avsnitt. Det er med andre ord mye å «ta inn», bare visuelt.
Appen Tidsrom
Jeg skor meg for utstillingsbesøket ved først å laste ned og bruke en egen app museet har fått laget. I apps form viser Tidsrom seg å være spekket med bilder av ting som det gis korte og klare beskrivelser av. Organiseringen av disse bildene følger slavisk utstillingens inndeling, helt ned til noen filmer og tema-tekster som dukker opp i utstillingen.
Som forberedelse til utstillingen fremkaller erfaringen ingen entusiasme for min del. En utstillingsapp som tok formatet mobilskjerm og interaktivitet på alvor, kunne vært spennende, men klart mer ressurskrevende å lage innhold til.
En kort film som museet tilbyr på egne websider, tjener bedre som introduksjonen til utstillingen. Den viser på få minutter flere av utstillingens perioderom og saler, der to frittgående og imøtekommende gjenstandskonservatorer gir en kjapp «omvisning». Bildene av utstillingsrommene tjener som kulisse for konservatorenes tekstfremføring, og de skaper en forventning om en veldig sanselig utstillingsopplevelse.
Bygningen utstillingen vises i, ble stengt for 30 år siden. I dag fremstår denne innvendig som et totalrenovert museumsbygg skapt for det 21. århundre: naturlig lys og naturmaterialer preger foajeen, som har en atriumsfunksjon for grupper og omvisere som i samlet flokk besøker utstillingssalene i de to etasjene over. Her vil mange kommende generasjoner kunne få del i kunnskapens lys.
Godt grep for gjenstandstekster
Forholdene inne i utstillingssalene, som ligger i andre og tredje etasje, skaper en markant overgang fra det lyse inngangspartiet. For utstillingssalene preges av et fravær av lys, mørke veggflater og store montre bak tykt glass fra gulv til tak.
Salenes innredning dikterer en fastlagt rute, og arter seg nokså likt et stort rør man må ta seg gjennom. Bak glass står tablå på tablå med gjenstander, ulike ting som var vitne til elitenes velmaktsdager. Tekster om disse gjenstandene – hva de er, hvor de kommer fra og litt om hvordan de kan betraktes – har museet samlet på egne beøringsskjermer (det samme innholdet er lagt inn i appen). Grepet er velbegrunnet, men skjemmes av at bildeoppløsningen ikke innfrir ved bruk av forstørrelsesfunksjonen. Både i appen og på museets skjermer blir bildene da kornete, og gir ikke bedre info enn den utstilte gjenstanden selv (eller de stedene der de skjøre gjenstandene suges litt opp av tusmørket som hersker inne i montrene).
Når en må oppsøke tekstene selv, er det også fordelaktig for de mange som på et enkelt besøk til Bygdøy vil se hele museumsanlegget og må holde høyt tempo, har man derimot tid og anledning til å se seg godt omkring, fungerer skjermtekstene og -bildene som en viss fordypning.
Nærkontakt oppnås
Et uheldig optisk moment oppstår av at lysforholdene i de fleste av salene skaper refleksjoner i glassmontrene, og de yter da ikke gjenstandene rettferdighet, men fremstår opake og som om de «mumifiserer» tingene bak glasset. Epokerommene er på sin side hermetisk lukket, slik at de bare kan ses gjennom glassbokser på terskelen til rommet eller «vinduer» med glass. Slike sperrer vises ikke i introduksjonsvideoen med konservatorene. Utstillingen innfrir da ikke forventningen videofilmen skaper.
Et grep som derimot gir en solid fornemmelse av å komme nær innpå gjenstandene og fortiden er visningen av noen objekter i skuffer man selv må trekke ut. Her får jeg et overrumplende tett møte med en rød, strikket skjorte, som uten forvarsel sklir frem under nesen på meg. Det rykker meg nærmere inn i tematikken enn noen tekst, og entusiastisk lar jeg meg gripe av denne ene gjenstanden som «tidsmaskin». Slikt pirrer.
Læring
Utstillingen forsøker selv å bygge bro mellom før og nå, og stiller spørsmål omkring «verdier som er gjenkjennelige på tvers av århundrene?» Dette spørsmålet utgjør selve anslaget til utstillingen, og kunne vært en bærende idé. Merkelig nok holdes den ikke opp videre i utstillingen, men blir løsrevet, uforløst som formidlingsgrep av 1600-tallets idealer og dyder.
Tekstene som rammer inn hver av de ni stasjonene i utstillingen, holder et enkelt og klart språk og fungerer utmerket som korte introduksjoner. De fremstår konsekvent som ryddige og pedagogiske, og vil være egnet til å bekrefte skolekunnskap og til videre læring for mange elever.
Imøtekommende tekster
Tidsrom viser flere historiske himlinger, men omtaler disse konsekvent som «tak», trolig som et didaktiske grep. (Andre helt sentrale begrep er gjennomgående presentert og forklart for uinnvidde – hvilket bidrar til et totalinntrykk av imøtekommenhet).
Et tema som kunne vært viet plass er hva for slags skolering eliten som utstillingen handler om, fikk. At datidens pikebarn lekte med dukkestuer som forberedelse til å drive en husholdning, speiler dårlig elitens vei til makten, som var noe mer innfløkt. For sønnene omfattet det gjerne «vandreår» i virke for bedrifter gjennom flere land og år, for slik fikk borgerskapets guttebarn opplæring i de fagfelt og markeder deres familier betjente. Og de fikk dermed også del i viktige nettverk – kulturelt og økonomisk.
Kudos
Tidsrom gir en oversiktlig introduksjon til Norgeshistorien fortalt gjennom elitens livsformer, og viser en omtanke for et ungt eller lite innvidd publikum. Kudos for det, men – for å møte elevene på hjemmebane, og -skjerm – skulle nok appen vært tenkt som en egen formidlingsform med et innhold tilpasset dette formatet. Et historieinteressert publikum burde òg kunne møtes med noe mer utdyping og analyse i en bedre app, eller helst i en egen publikasjon. For salene klarer ikke i og for seg å gå særlig riktig i dybden på elitens ve og vel i det historiske Norge. Også kunne man her òg fått på plass et vesentlig perspektiv på denne eliten, nemlig hvordan de ble betraktet utenifra. Eller egentlig, nedenifra – altså fått inn et perspektiv på hva de mange som jobbet under dem tenkte og følte.
TIDSROM 1600-1914
- Sted: Norsk Folkemuseum, Oslo
- Tid: Åpnet 12. juni 2021. Basisutstilling.
- Hvem: Prosjektansvarlig: Cecilie Thue (NF)
- Prosjektleder innhold: Erika Ravne Scott (NF)
- Forskningsansvarlig: Kari Telste (NF)
- Produsent og lys: Mette Opsal (NF)
- Arkitekt: Askim Lantto arkitekter MNAL AS
- Prosjektleder rehabilitering: Metier OEC AS
