Spørsmålet har vist seg å være brennbart. ICOM (International Council of Museums) er inne i en overraskende lang og krevende prosess med å finne en ny definisjon på vesenet sitt. Enn så lenge er den fra 2007 gjeldende. Den er kortere, mindre politisk og vanskeligere å være uenig enn den som ble foreslått i 2019. Det er problemet med den, mener mange. Og sånn holder vi på, vi museumsfolk.
«Vanlige folk» later på sin side til å være nokså sikre på hva et museum er. «Tenk at jeg allerede skal havne på museum», har jeg ofte hørt fra mennesker vi har samarbeidet med i innsamlings- eller dokumentasjonsprosjekter på Teknisk museum (der jeg kommer fra). Det har ikke vært negativt ment, slik betegnelsen «museumsvokter» gjerne er. Men utsagnene kan sies å uttrykke noe av samme forståelse: Museum handler om det gamle, de forståelsene som skal stå igjen etter oss og som vi ikke trenger å tenke mer på. På museum havner kunst og viktige men utdaterte ting fra kultur- eller naturhistorien.
Dette er forventningen vi møtes med. Litt slitsomt til tider, men ikke veldig overraskende eller opprørende. Derimot skvetter jeg når jeg leser om forskjellene mellom de ulike typene museene i Store norske leksikon. De kulturhistoriske museene er ifølge leksikonet karakterisert «ved et historisk materiale og ved at de vil vise det typiske – det vanligste». Disse museene samler etter representative prinsipper, får vi vite. Mens kunst- og kunstindustrimuseene samler selektivt. Dette utdypes: «det vil si at de gjør et utvalg, gjerne etter kvalitetskriterier» (min uthevn.).
Her er det mye vi må vi snakke om. For eksempel måter å kategorisere på, forskjellene på museer med og uten kunst i navnet, hva representativitet er og om det er mulig.
Inntil jeg blir overbevist om noe annet, er det også noe i dette jeg ikke diskuterer, bare motsier: Alle museer og museumsansatte jobber selektivt. Alle gjør utvalg, etter kvalitetskriterier. Vi tar inn få gjenstander, bare de vi virkelig fester oss ved og opplever at institusjonens samling trenger. Vi jobber for å skrive rågode, presise tekster, vi velger ut få, helt spesielle gjenstander å stille ut, på helt spesielle måter, og bare de aller beste ideene å forfølge i utstillinger, formidlings- og forskningsprosjekter. Og så videre. Det skulle virkelig bare mangle.
Alle de små (og store) valgene er med på å bestemme museet vårt. Det er nesten litt skremmende. Men det virker av og til bekymringsfullt lite skummelt: Mye av det som gjøres og lages ved norske museer er på veldig trygg grunn. Kanskje for trygg.
Ikke sånn å forstå at man skal sette penger over styr i utide, eller provosere for provokasjonens skyld. Men vi må tørre å vedkjenne oss at vi velger og slik utøver makt, og vi må velge ut og gå for det vi liker, på bekostning av noe annet.
De valgene vi gjør kan jo andre finne på å være uenige i. Da får vi anledning til å begrunne dem, diskutere, reflektere, kanskje endre mening, utvide horisonten og fornye praksisen. Denne utgaven av Museumsnytt viser fram initiativ og prosjekter preget av tydelig holdning og vilje, og spennende ideer og perspektiv på museenes mandat og muligheter.
Det er ikke publikum som skal fylle museumsbegrepet med nytt innhold. Erfaring viser at besøkende dukker opp, og liker seg, om de bys noe som vi som har laget det tror på, mener noe med og gløder for. Og da er det det som blir og er museum.
