Slik begynner e-posten vi sendte til et tyvetalls personer som jobber på eller med norske museer og utvalg av vår felles kunst- og kulturskatt. Vi ba her om svar på noen eller alle av åtte spørsmål. Svarprosenten var lavere enn ventet, godt under femti prosent. Til gjengjeld var svarene vi fikk inn riktig interessante. Tusen takk til de som svarte: Katja Fjeld, Maja Musum, Geir Thomas Risåsen, Margrete Stang, Thea Aarbakke.
Dette er spørsmålene vi stilte:
- Kan du nevne noen kunstverk eller gjenstander ved norske museer som du opplever som kanonisert?
- Kan du nevne noen kunstverk eller gjenstander ved norske museer ved norske museum som du opplever som viktigst? Begrunn gjerne svaret. Om du svarer på både 1 og 2 og det er store forskjeller mellom svarene, må du også gjerne kommentere det.
- Er det et/en (eller flere) kunstverk/gjenstander vist ved et norske museer du kunne tenke deg å sette på magasin?
- Er det et/en (eller flere) kunstverk/gjenstander utstilt eller på magasin ved norske museer du kunne tenke deg å fjerne helt fra samlingen (altså avhende)?
- Er det et/en (eller flere) kunstverk/gjenstander du vet oppbevares på magasin ved et norsk museum, og som du kunne tenke deg å vise i en utstilling?
- Er det kunstverk, gjenstander eller annet som du kjenner til ute i det norske samfunnet, og som du opplever at burde tas inn i norske museumssamlinger?
- Kan du fortelle om en utvelgelse fra samlingen som du/ institusjonen du jobber ved, har tatt, og som har gjort inntrykk? Det kan være noe du opplever som kontroversielt, angrer på, er stolt av eller annet.
- Kan du fortelle om en utvelgelse som er foretatt ved et annet museum (i Norge eller utlandet) som har gjort inntrykk? (Det kan naturligvis godt være Christian Krohg-hendelsen ved Nasjonalmuseet, men veldig gøy om du har et annet eksempel).
Katja Fjeld
Jeg har brukt de to første spørsmålene som utgangspunkt, for de vekker flere tanker og følelser i meg. En ting jeg synes fikk for lite fokus under Christian Krohg-debatten, er hvordan museer og kuratorer forholder seg til objekter og verk som kan være støtende for et publikum. Hvordan kommer de frem til beslutninger om verkets fremstilling i utstillingen? I hvilken kontekst blir verket fremstilt, og på hvem sine premisser?
Jeg tenker umiddelbart på Karl Werners tegning «Kranium av same» (1842–1856). Verket er tegnet i forbindelse med en fransk ekspedisjon til Nord-Norge, og kan det leses i sammenheng med tidens rasebiologi og skallemålinger av den samiske befolkningen som rangerte samer som primitive og mindre verdt.
Verket står plassert i en monter på Nasjonalmuseet, i rom 76, som har fått tittelen «På barrikadene». Temaet for rommet er protest og kampen for politiske, sosiale og kulturelle rettigheter.
Men for meg er ikke «Kranium av same» et uttrykk for samisk motstand eller rettighetskamp, det representerer heller overgrep og vold mot samer.
Da er også maktstrukturene i rommet endret. Det som skulle være de undertrykkedes historier om protest, har plutselig beveget seg over til å bli en grafisk gjenfortelling av vold hvor noen i publikum kanskje ikke har mulighet til å distansere seg fra den volden.
Jeg forstår at bildet er ment å belyse den historiske volden samer ble utsatt for av den norske stat, og det er på høy tid at de store institusjonene også tar ansvar og ikke legger skjul på egen involvering i fornorskningspolitikken. Men det gir et guffent flashback til etnografiske utstillinger (les menneske-zoo) å se illustrasjoner av hodeskaller knyttet til rasebiologi i et museum finansiert av den norske stat. Verket ligger side om side med fotografier fra Alta-saken på 1970- og 80-tallet og skal tilsynelatende bidra til å informere majoritetsbefolkningen og den internasjonale befolkningen om det historiske forholdet mellom Norge og Sápmi. Men når minoritetsbefolkningens emosjoner må gå på bekostning av kunnskapshullet i majoritetsbefolkningen, bør man tenke nytt.
Jeg har opplevd at venner og bekjente har måttet forlate rommet, fordi de følte seg objektifisert og fremmedgjort i møte med bildet. Mens majoriteten av publikum kunne se på bildet og lese verksbeskrivelsen uten å bli personlig berørt av volden, var det umulig for dem å separere seg selv fra den voldsomme historien bak bildet.
Tegningen gir også et inntrykk av at samers kamp fortelles gjennom volden påført mot samer, heller enn å dreie fokuset over på den motstanden det samiske folket faktisk har utøvd i årevis. Det finnes samisk kunst som tar for seg kampen for samers rettigheter, men som da fortelles fra et samisk perspektiv og på samiske premisser bl.a. Britta Marakatt-Labbas broderier, eller verkene til Máret Ánne Sárá. Sistnevntes verk «Pile o’ Sápmi», som henger på Nasjonalmuseet, er en direkte motstand mot den norske stats pågående behandling av samiske reindriftsutøvere og territorier. Det er et sterkt verk som vekker mange følelser, men det er også en kraft i motstanden, i motsetning til «Kranium av same».
Over monteren av tegningen henger det ikoniske «Utkast til samisk flagg» av Synnøve Persen fra 1972. Dette er et verk som viser samisk motstand fra et samisk perspektiv. Flagget greier å formidle dette helt på egen hånd, uten at publikum behøver å bli henvist til Kranium av same for å forstå konteksten. Uten at jeg bastant skal si at bildet burde fjernes, ønsker jeg å se museer fortsette å fokusere på representasjon og historier fortalt på minoriteters egne premisser.
Maja Musum
Spørsmål 1
Innen kunstfeltet tenker man automatisk på de verkene som man kjenner. De man får kjøpt i gift shop-en som puslespill og nøkkelringer. Men det er interessant å anvende kanonbegrepet også på kulturhistoriske samlinger. I så fall står norsk bondekultur fra 1800-tallet i en særstilling.
Spørsmål 2
Det er vel ikke så mye et brennende ønske om å sette ting på magasin som det handler om en refleksjon over hva enkelte utvalgte verk og gjenstander står i veien for i kampen om noen få kvadratmeter.
Spørsmål 3
Veldig masse, egentlig. På bygdetunene er jo magasinkapasiteten ofte sprengt fordi vi i for lang tid tok inn altfor mye.
Og når det først har fått samlingsstatus, er det veldig tidkrevende å få det ut.
Så en skikkelig avhendingsrunde på antikvariske bygg og andre landbruksredskaper hadde vært fint.
Spørsmål 4
På Hadeland tenker jeg det hadde vært viktig å samle inn mer fra de nasjonale minoritetene. Det er mye historikk vi i altfor liten grad kjenner, og som hadde vært en viktig del av samlingen og fortellingen om denne regionen. I tillegg har vi en innsamlingsplan som jobber med innsamling knyttet til uorganisert fritid. Det tenker jeg også er et spennende og viktig supplement til vår intime forståelse av folk og livene deres.
Spørsmål 6
Museene i Akershus har et veldig spennende prosjekt under ledelsen av Kirsten Linde som handler som sirkushistorie og et arkiv de har kommet over. Jeg gir en dårlig gjengivelse av dette, men etter hva jeg skjønner fra Lindes presentasjoner er dette et veldig spennende prosjekt som også stiller noen spørsmål om vår innsamlingspraksis: –Populærkulturen har aldri vært særlig populær på museum, som Linde sier. Det tenker jeg er et viktig og gøy utgangspunkt.
Geir Thomas Risåsen
Spørsmål 1
Vikingskipene og våre stavkirker må betraktes som en kanonisert del av norsk kulturarv. Det samme gjelder ikoniske malerier som Edvard Munchs Skrik, Harald Sohlbergs Vinternatt i Rondane og Tidemand og Gudes Brudeferden i Hardanger. Felles for disse er at de er urørlige objekter, som ingen vil drømme om å avhende.
Spørsmål 2
Kongekronen fra 1818 er en symboltung gjenstand som er lett å glemme. Den er stilt ut i Erkebispegården i Trondheim sammen med de øvrige riksregalier. Det spesielle med kongekronen er at selv om den ikke er i bruk, så representerer den Norges styreform som konstitusjonelt monarki. Derfor er det kongekronen i stilisert form som møter oss over riksvåpenet i en rekke offentlige sammenhenger og på alle norske ambassader i utlandet. Av den grunn opplever jeg den som en av landets viktigste og mest symboltunge gjenstander.
Spørsmål 3
Det er ingen spesielle ting jeg kunne tenke meg å sette på magasin. Et generelt problem med norske museer er at brorparten av samlingene er vanskelig tilgjengelig på magasin, og at vi rent generelt er flinkere til å stenge ned eldre utstillinger enn til å åpne nye. Det siste har selvsagt sammenheng med blant annet museenes økonomiske situasjon.
Spørsmål 4
De fleste magasiner ved norske museer inneholder en rekke ødelagte og svært defekte gjenstander der istandsettelse ikke prioriteres. Fremfor å bli tatt vare på møter enkelte gjenstander av den grunn sin død på magasin.
I noen tilfeller kan det være gjenstander som selges i bedre stand på et loppemarked.
Et viktig spørsmål blir derfor om disse gjenstandene forsvarer sin plass på magasin.
Spørsmål 6
Rundt om i landet finnes arkivmateriale av ulik karakter, som faller mellom flere stoler og derfor ikke tas vare på. Det er synd, siden arkivverket ved siden av museene er en del av vår felles hukommelse.
Spørsmål 8
Om ikke det har gjort inntrykk, så har Nasjonalmuseets kobling av samisk kunst- og kunsthåndverk mot eldre klassisk kunst overrasket meg, ettersom det ikke alltid er like lett å forstå koblingen utover det politisk korrekte. Videre har presentasjonen av Tidemand og Gudes Brudeferden i Hardanger overrasket, ettersom bildet som nasjonalt ikon er tonet ned rent presentasjonsmessig. Maleriet forsvinner litt blant de øvrige nasjonalromantiske malerier, og Brudeferden presenteres ved siden av en bunad.
Margrethe C. Stang
Spørsmål 1
Den første stortingssalen (som er flyttet til Norsk Folkemuseum). Munchs maleri «Skrik». Osebergskipet, så klart. Sohlbergs «Vinternatt i Rondane» og «Gate i Røros». Det såkalte «Trondheimsfrontalet» eller «Olavsfrontalet» i Museet i Erkebispegården – på en vandreutstilling i Nederland i 2019 ble det kalt «The Nightwatch of the North», med referanse til Rembrandts mest kjente verk.
Spørsmål 2
Runebommen til Anders Paulsen, som ble gitt fra Danmarks Nationalmuseum til De Samiske Samlinger i Karasjok i fjor, er et eksempel på en viktig gjenstand. Den er på full fart inn i kanon nå. Skjelettet til «Plasthvalen» hos Universitetsmuseet i Bergen er en annen slik gjenstand – men jeg er usikker på om den vil være like viktig om ti år. Generelt har naturhistoriske museer færre slike kanoniserte objekter, og Plasthvalens status henger tett sammen med rollen den spilte i nyhetsbildet for noen år siden. Dessverre tror jeg det vil komme nye «plasthvaler» som vil ta dens plass i årene som kommer.
Spørsmål 3
Det er fristende å si at alle gjenstander bør stå på magasin, sånn innimellom. Vi trenger en pause, så vi kan oppdage dem på nytt. Men jeg synes Krohgs «Albertine i Politilægens Venteværelse» er et ganske dårlig og sentimentalt maleri, som kanskje først og fremst rettferdiggjør sin plass i kanon på grunn av Krohgs politiske ståsted, og at bildet, sammen med den enda dårligere romanen, i sin tid skapte debatt og ble sensurert. Samtidig er det kanskje nettopp derfor vanskelig å sette det på magasin.
Spørsmål 4
Såkalte abortskrin mener jeg man bør diskutere om bør avhendes. Når man undersøker grunnmuren under gamle kirker, hender det at man finner små skrin der man har lagt foster, altså resultat av spontanabort. Man kan lett forestille seg at foreldrene har hatt et veldig klart ønske om at barnet skulle hvile i vigslet jord, selv om det ikke rakk å bli født.
At disse små byltene, svøpt i tekstil og lagt i en eske, skal ligge i et museumsmagasin i all fremtid, synes jeg er etisk problematisk.
Det ligger sikkert et forskningspotensial i disse objektene, men jeg synes ikke det er åpenbart at det oppveier de negative sidene.
Spørsmål 5
Her er det mye å ta av, men jeg tror jeg velger statuen av erkeengelen Mikael fra Mosvik kirke i Trøndelag (ja, der brødrene Northug er fra). Den er datert til midten av 1200-tallet og er et av de aller fremste eksemplene på middelalderkunst i Norge. Kvaliteten er eksepsjonell, selv om englevingene mangler. Statuen er en del av den fine samlingen kirkekunst som NTNU Vitenskapsmuseet eier, men som i sin helhet er plassert i magasin på ubestemt tid. Nå er også samlingen kirkekunst i Universitetsmuseet i Bergen stengt i en tiårsperiode, minst. Som spesialist på dette feltet er jeg ganske fortvilet over at så mye av materialet vårt er utilgjengelig, ikke minst for publikum.
Dette er kunst som er i ferd med å falle helt ut av kanon, og det bekymrer meg.
Spørsmål 6
Da jeg jobbet i Museumsforbundet, husker jeg en direktør beklaget seg i media over at museene har så få gjenstander fra fattige personer. Der og da syntes jeg at det var litt tåpelig – fattige folk har jo færre ting enn rike folk. Men nå ser jeg at hun pekte på en grunnleggende utfordring for de kulturhistoriske museene. I iveren etter å sikre oss de flotteste og mest velbevarte eksemplarene går vi glipp av mye interessant og viktig historie. I utstillingen Impulser på Maihaugen viser de klesplagg som er funnet gjenbrukt som isolasjonsmateriale i hus, etter først å ha vært brukt, sydd om, stoppet og lappet til det knapt hang sammen. Denne typen gjenstander har en stor fortellerkraft som jeg gjerne hadde sett mer av i norske museumsutstillinger.
Thea Aarbakke
Da Kvinnemuseet jobbet med et prosjekt om kjønnsrepresentasjon i norske museers samlinger, saumfarte vi internett for å lære mer om hva andre hadde gjort før oss. Et grep som gjorde stort inntrykk på meg, var gjort av Pennsylvania Academy of Fine Arts (PAFA). I 2013 solgte museet et maleri i samlingen av Edward Hopper, som kanskje er aller mest kjent for verket Nighthawks (1942).
For de 36 millionene USD museet tjente på salget, kjøpte de inn en rekke verk av kunstnere som historisk sett har vært marginalisert, som kvinner og melaninrike personer. Dette var et strategisk salg i et forsøk på å fortelle en mer sannferdig historie om amerikansk kunst, forklarte museets direktør.
Jeg har stort sett hørt om strategier for mangfold og representasjon som handler om å legge til.
Det som gjorde så sterkt inntrykk på meg, var at dette museet var villig til å selge et verk av en kanonisert og populær kunstner for å oppnå varig endring.
Kunstmuseene Kvinnemuseet har snakket med, ønsker å bli bedre på kvinnelig representasjon i sine samlinger, men med stramme budsjetter kan det være vanskelig å konkurrere i et internasjonalt kunstmarked. PAFAs strategi vil nok oppfattes av mange som kontroversiell, og mange norske museer har per i dag heller ikke lov til å selge verk i samlingen sin. Men for meg framstår det først og fremst som et modig, effektivt og inspirerende grep for å påvirke noen av de seige strukturene vi i museene arbeider innenfor.
Les mer om prosjektet og andre som har latt seg inspirere her.
Espen Hauglid
Spørsmål 1
Foto: Camilla Alexandra Lie / Morgenbladet
– I kunstfeltet er det for tiden en ganske sterk kanonkritisk tradisjon, som synes så legge til grunn at dekanonisering er bra, men som ikke har reflektert nok rundt hva man skal ha i stedet. Et godt eksempel på dette er åpningsutstillingen til Nasjonalmuseet; «Jeg kaller det kunst». Holdningen der var litt sånn «vi bare spør, liksom, vi har ingen egne svar».
– Syns du en slik holdning er ansvarsløs?
– Ja, det vitner i hvert fall om en slags ansvarsfraskrivelse. Det syns jeg det er riktig å kalle det.
– De kunne løst det så mye bedre med enkle grep. De kunne hatt samme utstilling, men en annen tittel og en annen inngang. «Se her, vi har kjøpt noen spennende, nye kunstnerskap», kunne de sagt. Sånn som det var, ble det litt leit både for dem som ble stilt ut, uten at det automatisk førte til innkjøp, og dem som nylig var kjøpt inn, men ikke ble valgt ut til utstillingen.
– For å snakke litt mer generelt: På en måte tenker jeg at som vanlig publikum så vil man gå ut ifra at alt som er på museum, i hvert fall et kunstmuseum, er kanonisert. Det ligger litt i definisjonen.
– Men jeg hadde en litt interessant og forvirrende opplevelse i Tokyo for noen år siden, på et museum med masse vaser og skåler i keramikk. Noen av dem var utstyrt med skilt med teksten «spesielt viktig kulturhistorie». Forskjellen på dem med og uten skilt var ikke åpenbar for meg, og jeg ble gående og grunne på hva som skilte dem fra hverandre.
– Noen verk er jo også kanonisert på den måten at man har sett det mange ganger. I Norge er jo opplagte eksempler på det Skrik, Madonna og Vinternatt i Rondane, blant annet. Og Osebergskipet, Urnes stavkirke og Nidarosdomen. Den funksjonelle definisjonen på kanon er jo at du ikke kommer utenom.
– Interessant. Fellestrekk for det du har sagt nå, er 1) at det er knyttet til nasjonen, og 2) at det er litt gammelt. Så mitt oppfølgingsspørsmål blir: Hva blir de neste kanoniserte verkene?
– Når det gjelder det første, så er jo en kanon opplagt en avgrensning, og nasjonen er jo et eksempel på en ganske åpenbar grense, vil jeg si. Samtidig er det naturligvis en fare for at en slik liste blir ladet med spesielle verdier, for eksempel verdikonservative, eller til og med noe fremmedfiendtlig.
– Videre blir jo kanoniseringen vanskeligere og vanskeligere jo nærmere samtiden man kommer. En del av historien Nasjonalmuseet forteller fra omtrent 1975, er jeg rett og slett ganske uenig i. Om man tar det siste rommet, som dekker 2004–2018, skulle man tro at det som har vært gjeldende i Norge i denne tiden, er nykonseptualismen. Og det er ikke det man ser i galleriene.
– Hva er det, da?
– Det er en sterk tendens til retur til håndverket, og til ekspresjonistisk maleri, blant annet.
– Kan det tenkes at de har valgt ut det de opplever har best kvalitet, ikke hva som er mest representativt?
– Ja, og det er greit, men da må de jo si det. Dette er en diskusjon som ligger på straffemerket, som Nasjonalmuseet rett og slett må ta.
– Og så later de som om de ikke ser den?
Ja, samlingsdirektøren Stina Høgkvist har jo til og med sagt at de ikke forholder seg til kanonbegrepet. Det vitner om en merkelig rolleforståelse. De er Norges nasjonalmuseum for kunst, så det å velge ut hva som skal vises, begrunne valgene og stå for det, er jobben deres.
– Men et nytt verk som Nasjonalmuseet faktisk har kanonisert, er Máret Ánne Saras veggteppe av reinskaller, «Pile o’Sápmi Supreme». Med plasseringen i resepsjonen er det ingen tvil om at dette er et verk som museet anser som sentralt i vår tid.
Spørsmål 2
– Nja, jeg tror ikke jeg har noe godt svar på det på stående fot. Derimot har jeg tenkt en del på at det finnes verk som er veldig viktige for andre kunstnere – selv om de kanskje ikke selv hører hjemme på museum. At noen opplevde den pinnen som var satt i den kroken på den måten, som utrolig frigjørende eller avklarende, liksom. Slike verk er jo veldig betydningsfulle, siden de gir inspirasjon og bidrar til at noe skapes.
– Documenta i Kassel i fjor sommer er et eksempel på noe sånt. Fra et publikumsperspektiv var det en skikkelig nedtur. Det var ikke et verk verdt å se. Men det var veldig mye å tenke på og snakke om! Folk i kunstfeltet kommer til å snakke om det i årevis.
Spørsmål 4
– Her er det tre verk jeg vil trekke fram. De er alle relativt nye og står godt synlig i det offentlige rom i hovedstaden. De plager og irriterer meg, fordi jeg syns de får denne byen til å virke så lettlurt. La meg ta det fra vest til øst:
– Nummer en: She Lies av Monica Bonvicini. Dette har jeg gang beskrevet som «en kollaps i en vindusfabrikk». Altså, jeg tar den kunsthistoriske referansen, til Das Eismeer av Caspar David Friedrich (1823–24). Det maleriet er midt i kanon, så det leker jo She Lies med. Det spiller også med Operaen og ideen med å gå opp på en isbre, som man kan mene er tydelig i Operaen. Så tankearbeidet er i orden, og ganske sympatisk. Men det fungerer bare ikke som verk. Jeg kan for eksempel ikke skjønne annet enn at det var meningen at den betongen skulle være under vann.
– Og så, nummer to: Tracy Emins The Mother utenfor Munchmuseet. Jeg syns det er en skandaløs svak skulptur. Det er ikke på noen måte en estetisk dom over selve den kvinnekroppen, ikke i det hele tatt. Men den holder bare ikke mål som en skulptur. Den er opprinnelig laget i et lite format, på størrelse med en hånd, og så blåst opp uten noen justering. Man kan jo være uenig, men jeg tenker at en skulptur ofte har én riktig størrelse. Og denne har feil størrelse. Det er noe hjelpeløst over den.
– Nummer tre er kunstneren Paul McCarthys «butt plug-nisse» i rundkjøringen ved Oslo hospital. Ifølge McCarthy selv lagde han den for å se om han kunne lure ordføreren i Rotterdam. Han foreslo først en husbåt som bare han selv pluss den til enhver tid sittende ordføreren hadde nøkkel til. Når ordføreren ikke gikk med på det, tok McCarthy visstnok en dildo han hadde, pluss nissen og blåste det opp til noe kjempestort. Og så kjøpte jammen Christian Ringnes det. Det er j litt artig, men en one liner. En billig vits – billig for kunstneren, men dyr for Christian Ringnes, og irriterende for befolkningen, som har dette som felles visuelt eie.
Spørsmål 6
– Det er sikkert mange. Alle kunstmuseer vil jo alltid mene at innkjøpsbudsjettet er for lite, men jeg syns likevel det er interessant å snakke mer om hva de bruker det på.
– Men, noe positivt: Jeg tror kanskje både Nasjonalmuseet og andre kunstmuseer er blitt litt flinkere til å kjøpe ting fra folk som er litt tidlig i karrieren. Og da får man jo mer for pengene.
Denne artikkelen står på trykk i Museum nr 2 23, der temaet er politikk og museum. Les også om museum under press i Polen og Om å stille ut nasjonens traumer. Kjøp bladet eller tegn abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
