En av Norges fremste kultureksportartikler de siste tiårene har vært såkalt svartmetall, eller mer presist: True Norwegian Black Metal. Denne retningen innen metallsjangeren ble utviklet på slutten av 80-tallet og ble et globalt fenomen etter lovbrudd fra sentrale aktører og et påfølgende og forutsigbart mediesirkus på tidlig 1990-tall. Kirkebrenningene, drapet på Øystein Aarseth og de påfølgende rettsprosessen mot Varg Vikernes satte bokstavelig talt fyr på en underernært og utrent norsk presse, som igjen bidro sterkt til massesuggesjonsanslag av typen «korsfest, korsfest» i norsk offentlighet.
Men dette endret seg radikalt med en kommersialiserings- og ufarliggjøringsprosess på 2000-tallet, og i dag er svartmetallen absolutt anerkjent som kunstform i Kultur-Norge. Gjennom inkludering av svartmetallband i Rockheim Hall of Fame, utstillingen Satyricon & Munch i Munchmuseet og svartmetall i MGP er sjangeren tatt inn i varmen. Alt dette er tema for utstillingen Dårlig stemning. Lyden av følelser i norsk svartmetall, som åpnet rett før påske på Nasjonalbiblioteket. I etasjen under denne utstillingen kan man oppleve Darkthrones album A blaze in the Northern Sky (1992) midt blant Magnus Lagabøtes landslov, Griegs partiturer, grunnlovsplakater og Roald Amundsens sydpolbrev i Nasjonalbibliotekets «kulturuttrykk-kanon-utstilling» Opplyst (åpnet 2020). Det sier det meste om hvilken utvikling sjangeren har hatt fram til i dag, og institusjonen Nasjonalbiblioteket støtter selv opp om sjangerens iscenesettelse.
Forente utskudd
Ekstremmusikk anført av skremmende uttrykk og voldshandlinger bidro til ramaskrik i naivitetens tiår 90-tallet, hvor den norske fredsnasjonen lot seg stimulere av prosessene rundt Lillehammer-OL med mottoet «det er typisk norsk å være god».
Svartmetallen brøyt totalt med dette selvbildet, og selv om mange av musikerne søkte det urnorske, ble den nok av andre betraktet som det «unorske». Og noen fås fæle handlinger gikk på bekostning av det store flertallets positive søken etter et fellesskap: Dette var og er en musikkretning som forente mange på tvers av undergrunnens landegrenser. Gjennom brevveksling og fanzine- og kassettutveksling ble vennskapsbånd etablert i svartmetallens ånd og musikk. Som fanzinegeneralen Jon «Metalion» Kristiansen skriver i en spesialkomponert handout i utstillingen: «Det viste seg snart at det fantes utskudd som meg over hele verden.»
Musikken i samtida
Musikken stod i sentrum for alle, i en innpakning som ikke akkurat innbød til kos. Men estetikken var, og er, sentral i en sjanger som siden 90-tallet har utviklet seg videre i mange ulike retninger, og som har nådd ut til et atskillig større publikum. Selv om det mildt sagt var mye rusk i tidlige utgivelser, har sjangeren utviklet seg i mange undersjangre og typer av uttrykk. Og med utbredelsen kom også det kommersielle potensialet, med alle de utfordringer en subkultur har med å godta å bli allemannseie. Som Mayhems tidligere vokalist Maniac uttaler i NRK-dokumentaren Helvete (episode 4): «Satyricon på VG-lista. Hva faen skjedde nå?»
Selve musikken, impulsene, uttrykkene og utviklingen fra undergrunn til mainstream og responsen i samfunnet for øvrig er utgangspunktet for utstillingen. Den er kuratert av Thomas Alkärr med utstillingsdesign fra det nordisk-britiske byrået Nissen Richards Studio og med logodesign utført av tatovør Jannicke Wiese-Hansen. Utstillingstittelen på engelsk, «Bad Vibes», treffer kanskje tonen bedre enn den norske tittelen. Det er helt klart en annerledes stemning som skapes i møtet mellom tekster, bilder, lyd, gjenstander og gjenskapte tablåer. Den norske tittelen kan likevel forsvares: Sjangeren skapte helt klart dårlig stemning i norsk offentlighet på midten av 90-tallet.
Gjennom skog, musikk og mørke
Utstillingen åpner med en tur inn i den mørke skogen, et mye brukt virkemiddel i svartmetallens musikk og coverdesign. Så ledes vi videre til det som er det viktigste for de involverte: selve musikken. Svartmetallens mest kjente kjennetegn presenteres til gagns: suggererende gitarriff, intense basstrommer, guttural «growl», svart lær og liksminke. Etter en reise gjennom svartmetallens utvikling og dens kulturelle impulser fra litteratur, religion og okkultisme kommer man til brevskrivingen og gutterommet.
Derfra loses man gjennom selve lydproduksjonen til et multimedierom som gjennom avisoppslag-collage og tv-program-loop viser sjangerens seiersgang fra kirkebranner og satanistbøker til spellemannpriser og MGP-opptredener. Dette er dessverre utstillingens svakeste rom i mine øyne, i hvert fall ved første øyekast: Det rotes inn for mye på for liten plass, og utstillingen tas til fange av den mediehysteriske massesuggesjonen som ble skapt på 90-tallet. Flere elementer kunne vært luket ut eller sortert på en annen måte for å gi bedre og flere perspektiver i opplevelsen.
Mister en interessant diskusjon
Er det slik at plassøkonomiseringen her skaper kuraterte kortslutninger, eller demonstrerer denne delen et bevisst behov for å få fram også den faktiske faenskapen enkelte av frontmennene i bevegelsen skapte? Hatbudskapet i mye av musikken la grunnlag for kjip grenseoverskridelse i langt større omfang enn det som nådde rettslokalene og avisforsidene. Kokes dermed en interessant diskusjon bort ved å gjenskape deler av forestillingene fra den nærsynte (typisk) norske mediepsykosen? Jeg mener det, for her er vi ved den kontroversielle og vanskelige delen ved sjangeren: Ja, noen få ødela for mange, men budskap og handlinger hos det store flertall påførte også ubehag og lidelse.
Kanskje var ubehaget nødvendig for å rykke opp norsk selvtilfredshet på 90-tallet, men var all faenskapen verdt det?
Svartmetallernes eget svar er ubetinget ja, men utstillingen gir bare kristenfundamentalister og mediehysteriets profeter rom til å si nei.
Svartmetallere er, i likhet med andre kulturpersonligheter, gode til iscenesetting og på å gjenskape stemninger som om det var slik alt skjedde. Innimellom kan et godt narrativ utfordre sannheten, også her. Den musikalske kvaliteten kunne dessuten bli satt i et kritisk lys, og her kunne for eksempel en bredt anlagt musikkritiker bidratt og satt sjangeren i perspektiv på godt og vondt. Det kunne kanskje ha skapt dårlig stemning i svartmetallauget, for det er vanskelig å komme unna at langt fra all norsk svartmetall er stor kunst (og særlig ikke mye av det som ble skapt på 90-tallet).
Gjennomført stilig og tankevekkende
Nissen Richards Studio, som også har designet den meget flotte utstillingen Opplyst i samme bygg, benytter seg av kjente og gode grep. Kuratorer, designere og produsenter har laget en gjennomført stilig og tankevekkende utstilling på en plasseffektiv og stemningsfull måte. Innimellom lener den seg vel mye på NRK-dokumentaren Helvete – historien om norsk black metal fra 2020, som ekstern kurator Thomas Alkärr også har laget.
Likevel skaper mørket og en gjennomført (og velkjent) svarthvit designfargepalett, i kombinasjon med smarte detaljer (pentagram-trykknappsystemene er veldig stilige!), et konsistent formuttrykk. Det kunne vært gitt en mer inngående presentasjon av noen av bandenes historie og utvikling, og her kan Harald Fossbergs solide bok Nyanser i svart. Historien om norsk Black Metal fra 2015 tjene som et nødvendig supplement for både noviser og mer trente publikummere. (Fossberg brukes for øvrig flittig i Helvete-dokumentaren fra NRK, og har også bidratt med råd til utstillingen.)
Potensial som øyeåpner
Men denne utstillingen er ikke først og fremst for meg eller andre norske, hvite menn med rimelig god forhåndskunnskap om sjangeren. Den bør tjene som øyeåpner for de som vil vite mer om et pussig kulturfenomen som fortsatt fenger, selger og utvikler seg. Tre høydepunkter skal nevnes: Døra til butikken Helvete er flyttet inn i utstillingen med ramme og det hele. Med et gulaktig lys skaper det en spenstig film-noir-stemning midt i utstillingen. En gjenskapt miksepult fra Grieghallen kan la deg dekonstruere låtene på egen hånd, instrument for instrument, et av få taktile publikumsaktiviteter utover trykknappsystemet. Og til sist: Lydstripeveggene inn til multimedierommet helt sist i utstillingen er stor kunst!
Etter min mening er Dårlig stemning en utstilling som lykkes med å skape gode opplevelser og grunnlag for læring for flere publikumslag.
Her vil den helt utrente få innblikk i en undergrunnskultur som skapte en unik musikksjanger, de mest kulturkonservative vil nok få sine fordommer bekreftet, og de mer lærde i sjangeren kan samtidig gi sine gjenkjennende nikk. Det vil nok fortsatt være utfordrende for «barnefamiliefaren» eller «kulturkjerringa» å høre den høyverdige musikalske marmoren langt inn i (den svarte) steinblokka, men foruten den litt «enigmatiske» avslutningen skaper utstillingen både god stemning og «bad vibes». I hvert fall for en metallelskende museumsmann som både ser musikalske kvaliteter i Burzum og samtidig har en sterk pasjon for stavkirker …
Støtte til utstillingskritikk
Tidsskriftet Museum har også i 2023 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt ord og Norges museumsforbund. Vi publiserer én til tre anmeldelser i måneden. Se alle anmeldelser her.
Våre anmeldere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media. Bård Frydenlund er historiker, direktør ved Eidsvoll 1814 og metall-fan.
