Den britiske forfatteren Virginia Woolf er mest kjent for sin skjønnlitteratur, men hun publiserte også sakprosa og var opptatt av forholdet mellom det dokumenterte og det oppdiktede. Et sted skriver hun: «Let it be fact, one feels, or let it be fiction; the imagination will not serve under two masters simultaneously.» Altså – vår forestillingsevne tjener ikke to herrer samtidig. Men som Woolf åpner for, er fakta og fiksjon to størrelser som er i stadig kommunikasjon og forhandlinger med hverandre når det gjelder å forstå det vi kaller virkeligheten.
Bakgrunn for prosjektet
Der faktakunnskap er en forutsetning for å gjengi historiske begivenheter, kan fiksjonen være med på å forsterke inntrykket av menneskelige erfaringer. Dette var utgangspunktet for Stiftelsen Narviksenterets arbeid med utstillingen knyttet til filmen «Kampen om Narvik», som hadde premiere i desember 2022. Filmen følger den lille familien Tofte (det unge ekteparet «Gunnar» og «Ingrid», deres lille sønn «Ole» og farfar «Aslak»), som både sammen og hver for seg stilles overfor vanskelige valg i møte med krigens konsekvenser for folk og samfunn.
Produsentene i Nordisk Film uttalte tidlig i prosessen at målsetningen med «Kampen om Narvik» var å skape oppmerksomhet rundt det som skjedde i og rundt byen våren 1940, fra den tyske invasjonen 9. april og gjennom det to måneder lange felttoget som fulgte. De var samtidig tydelige på at filmen var inspirert av virkelige hendelser og ikke var ment som en historisk rekonstruksjon.
De fleste historisk anlagte filmer har en slik gjenkjennelig rammefortelling, men en kjernehandling som helt eller delvis ligger utenfor fakta. Blant publikum lå det likevel en uunngåelig forventning til at «Kampen om Narvik» i det minste var representativ for den virkelige historien.
Stiftelsen Narviksenteret, som er ett av syv norske freds- og menneskerettighetssentre og driver Narvik Krigsmuseum, hadde en konsulentrolle i forbindelse med filmproduksjonen. Som den viktigste forsknings- og formidlingsinstitusjonen for regionens krigshistorie, fant Narviksenteret det også naturlig å tilby lokalsamfunnet og øvrige museumsbesøkende en historisk veiledning gjennom filmens vel 1 time og 45 minutter lange handling. Samme helg som filmpremieren, åpnet derfor utstillingen «Kampen om Narvik: fakta vs fiksjon» i krigsmuseets lokaler i Narvik sentrum.
Historisk veiledning
Utstillingen påpeker avvikene fra den faktiske historien, samtidig som den anerkjenner spillefilmens frihet til å utforske dilemmaer, situasjoner og personer på. Målet med utstillingsprosjektet var å se om og hvordan nettopp vekselvirkningen mellom fakta og fiksjon i «Kampen om Narvik» kunne anvendes til å øke historiebevisstheten og belyse relasjonene mellom fortid og nåtid. Til prosjektet har det hørt et frittstående undervisningsopplegg, som også har fungert som et supplement til Nordisk Films egen digitale, interaktive læringspakke («Kampen om Narvik: Demokrati og medborgerskap», utformet i samarbeid med Narviksenteret og Educational Storytelling).
Etter å ha sett filmen enten som skolekino eller klassevis, og eventuelt gjennomført den digitale innføringen, kom det gjennom hele fjoråret 479 elever fra ungdomsskole og videregående trinn i Ofoten-regionen til krigsmuseet for å gjennomføre opplegget (mens totalt 3135 elever var innom utstillingen i samme periode). Erfaringene og observasjonene fra denne undervisningen gir et grunnlag for å si noe om både utstillingens pedagogiske effekt og den museale kunnskapsproduksjonen.
Publikum mellom filmen og den faktiske historien
Utstillingen har tre hoveddeler; bygget rundt kronologi, persongalleri og krigens dilemmaer. Det gjennomgående grepet er et gjenkjennbart signalsystem: noe i filmen er historisk korrekt gjengitt (og er merket med et grønt symbol), noe er ren diktning (merket med et rødt symbol), og noe befinner seg et sted midt imellom (har et gult symbol).
Den første seksjonen har to tidslinjer, «Fiksjonstidslinje» og «Faktatidslinje», som setter filmens forløp og scener opp mot den faktiske historien. Tidslinjene illustrerer hvor filmens handling tar snarveier og kombinerer historiske hendelser. Noen ganger snur den også på rekkefølgen, og uten at det i seg selv undergraver den overordnede historiske utviklingen, legger det et klart press på den historiske rammefortellingen. Denne delen av utstillingen er konstruert slik at de to veggene står parallelt og løper sammen ved filmens avslutning og felttogets historiske sluttpunkt. Det gjør at publikum befinner seg fysisk et sted mellom filmen og den faktiske historien og aktivt må forholde seg til de kronologiske forskjellene og de fiktive elementenes plassering.
Elevene ble oppfordret til å diskutere spørsmål som hvorfor filmskaperne har tatt de valgene de har gjort, hva vi faktisk kan vite om fortida, og hva innblandingen av fiksjon gjør med vår oppfatning av historiske hendelser. Det aktiverte deres egne forkunnskaper om både historie og fortellinger, og initierte samtaler om hva filmens «feil» gjør med publikums forståelse av krigen i og rundt Narvik i 1940. Varierende kunnskapsnivå og/eller begrenset personlig interesse for det historiske temaet sto ikke i veien for diskusjoner om ulike måter historien generelt fremstilles på. Elevene koblet raskt utstillingens innfallsvinkel til sin egen hverdag, og hvordan vi alle til stadighet blir utsatt for ulike versjoner av virkeligheten, spesielt i sosiale medier.
Det fiktive også ekte
Utstillingens andre del presenterer et utvalg av karakterene i filmen, og viser hvem som er helt oppdiktede karakterer og hvem som nokså direkte tilsvarer historiske enkeltpersoner eller en klart definert gruppe av historiske personer (som for eksempel «majoren», som er en sammensmelting av flere offiserer fra de norske styrkene i 1940).
Komprimering av både steder, hendelser og personer er legitime og nødvendige filmatiske virkemidler, men «Kampen om Narvik» har fått kritikk for at noen historiske enkeltpersoner framstilles som veldig annerledes enn fakta tilsier. Utstillingen tematiserer dette. For eksempel viser den hvordan filmens nokså umodne og oppfarende ordfører – som riktignok ikke gis noe navn – i alder, utseende og til og med sin østlandsdialekt, peker klart i retning av virkelighetens ordfører Theodor Broch. Men Broch fremstår i alle historiske kilder derimot som sindig og handlekraftig. Denne karakteren står igjen som et eksempel på hvordan produsentenes ambisjoner om historisk samsvar kan finne på å stå i veien for seg selv. Her synes det også å ligge en generell utfordring til skaperne av historiske filmer til å leve seg inn i fortida ut fra det vi faktisk vet om den, i stedet for å – som Virginia Woolf skriver – forsøke å tjene to herrer samtidig.
Elevene diskuterte persongalleriet, men bare sjelden hvilke historiske aktører som mangler eller fremstår annerledes enn forventet i filmen. Elevene responderte primært på de fiktive hovedrollene, «Gunnar», «Ingrid» og «Ole». Den naturlige begrensningen på elevenes detaljkunnskap sto nok delvis i veien for å mene noe om framstillingen av de historiske individene. Derimot aktiverte elevene historisk empati for mennesker som opplevde fortidens faktiske hendelser gjennom de oppdiktede karakterene og den fiktive kjernehandlingen. At mange av scenene i filmen er spilt inn i elevenes eget nærområde forsterket nok denne effekten, men det støtter også en av våre hypoteser: De fiktive karakterene er ikke nødvendigvis uten historisk relevans.
De fiktive karakterene representerer også noen og noe, og får gjerne en større intensitet ved seg, fordi de skaper en genuin uvisshet hos publikum, noe som gjenspeiler virkelighetens konstante usikkerhet. Slik appellerer disse fiktive filmkarakterene i noen tilfeller til det menneskelige i enda større grad enn karakterer som er direkte basert på historiske personer, som gjerne fremstår som mer styrte og forutbestemte skjebner. Med andre ord: Av og til kan filmer som dette være på sitt mest ekte når de er på sitt mest fiktive.
Krigens dilemmaer
Mellom de to første hoveddelene består utstillingen av en vegg med sitater fra skuespillerne i «Kampen om Narvik», og et hjørne med autentiske gjenstander fra 1940, samt en del kostymer og objekter som ble brukt i filmen. Slik ble utstillingen også en anledning til å vise fram noe av innholdet i krigsmuseets samlinger og formidle dem i en spesifikk kontekst. Disse elementene utfyller og balanserer dessuten utstillingens overordnende motsetninger: på den ene siden det direkte historiske innblikket og på den andre siden prosessen med å sette seg inn i fortidas virkelighet via et mellomledd.
Utstillingens tredje hoveddel forener deretter disse vinklingene ved å løfte blikket til krigens tidløse dilemmaer, som behandlingen av krigsfanger, folkeretten og soldater og siviles opplevelser i møte med krefter utenfor deres kontroll. Disse temaene går igjen i filmen, noe som er blant dens fremste kvaliteter. Utstillingen tilrettelegger for refleksjon rundt sammenhengen mellom datidens og dagens konflikter, noe som ligger i kjernen av Narviksenterets virksomhet som krigsmuseum og freds- og menneskerettighetssenter. Krigen i Ukraina fra februar 2022 gjorde filmen «Kampen om Narvik» til en noe ubehagelig, men også viktig påminnelse om alle krigers brutalitet og følger. Med både den og den dramatiske utviklingen i Midtøsten mot slutten av fjoråret som bakteppe, viste utstillingen seg som et nyttig supplement og verktøy for museet til å sette den aktuelle situasjonen i historisk perspektiv og fortiden i dagens.
Elevenes iver økte betraktelig i denne delen av utstillingen. De sammenlignet uoppfordret dilemmaene filmens karakterer opplever med pågående kriger og konflikter i verden i dag. Et komplekst spørsmål som mange elever selv tok tak i var hvorfor det finnes internasjonale regler for krigføring når de til stadighet brytes. På denne måten bidro utstillingen til å skape undring og bevisstgjøring.
Helt til slutt i utstillingen kan publikum velge blant ulike svar på spørsmålet: «Hva ville du gjort dersom det brøt ut krig?» Det mest populære alternativet samsvarer også med filmens løsning og det valget som hovedkarakteren «Gunnar» til syvende og sist ender med å ta. Det mest presise svaret er likevel at ingen av oss kan vite med sikkerhet hva vi ville gjort. Imidlertid viser erfaringene at spørsmålet skaper stort engasjement og refleksjon hos elevene.
Avslutning
Det er klare utfordringer ved å spille på fiksjonselementet i museums- og undervisningssammenheng, men med en tydelig intensjon med opplegget og oppsettet, har prosjektet vist at historiske filmer både kan danne utgangspunktet for nyskapende utstillingskonsepter og gi utbytte for det pedagogiske potensialet som ligger i spenningen mellom fakta og fiksjon. Gjennom utstillingen om «Kampen om Narvik» har Stiftelsen Narviksenteret/Narvik Krigsmuseum både fått presentert historiske forhold og trukket tråder til spørsmål som utfordrer vår samtid.
Det finnes et kanskje forslitt, men fremdeles treffende sitat tillagt Mark Twain: «Historien gjentar seg aldri, men ofte rimer den». Dette kan være en fornuftig måte å tilnærme seg også historiske filmer på. «Kampen om Narvik» er ikke det som skjedde i 1940, men den ligner på det som skjedde mellom 9. april og 10. juni for nå 84 år siden. Den ligner også på noe som kan skje igjen.
Utstillingen er i dag tatt ned, men tekst og bilder er tilgjengelig digitalt i engelskspråklig versjon på Narvik Krigsmuseums nettsider.
Takk til Joakim Arnøy, Stian Bones og Hanne Krystad for kommentarer og innspill til teksten.
En kortere versjon av denne saken står på trykk i Museum nr 3 24. Flere av artiklene er digitalisert, se våre nettsider. Les også flere prosjektpresentasjoner her. Vil du lese hele bladet, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstalmenningens nettbutikk.