Grønland i Oslo en vanlig augustdag i 2014: Høyt oppi lufta, over bygårdene, alle menneskene og bilene, henger en campingvogn! Det må ha vært et fascinerende syn. Campingvogna skulle inn i bakgården til IKM (Interkulturelt museum), en del av Oslo Museum. Der skulle den utgjøre en del av utstillingen «Norvegiska romá – norske sigøynere» som åpnet i september samme år.
Bak utstillingen lå mange års arbeid. I 2009 startet museet opp med å dokumentere romsk kultur og hverdagsliv i Norge. Gazi Øzcan, avdelingsleder ved IKM og fagansvarlig for Norvegiska romá, forteller at de har flere hundre timer med lydopptak.
– Målet var å møte en representativ gruppe som kunne fortelle oss hvordan det var og er å være en rom i Norge, og om fremtidsutsiktene. Vi snakket med veldig mange og drakk litervis med kaffe, sier han.
Jaget i generasjoner
Øzcan beskriver dette dokumentasjons- og formidlingsprosjektet som noe av det han er mest stolt av å ha vært med på som museumsansatt.
– Det var en jobb som måtte gjøres. Denne gruppa var utrolig langt nede på denne tiden, preget som de var av å ha blitt jaget, stigmatisert og diskriminert i generasjoner. De fleste har også nære slektninger som ble drept i holocaust.
Kort oppsummert:
De første romer innvandret til Norge rundt midten av 1800-tallet. Barna deres ble født som norske statsborgere. Men vilkårene ble stadig vanskeligere. På begynnelsen av 1900-tallet ble de systematisk registrert, fratatt statsborgerskapet og i flere omganger kastet ut av landet. Den såkalte «sigøynerparagrafen» fra 1927 lovfestet at «Sigøynere og andre omstreifere som ikke godtgjør å ha norsk statsborgerrett, skal nektes adgang til riket».
I 1934 ble sju norske romfamilier nektet innreise fra Danmark til Norge. Dette skjedde til tross for at de hadde pass eller fødselsattest som viste at de var norske borgere. De fikk slik status som statsløse, ble tvangsendt tilbake til kontinentet, og var blant de første som havnet i Hitlers konsentrasjonsleirer. 66 norske romer ble sendt Auschwitz-Birkenau, fire av dem overlevde. Disse fire og andre norske romer forsøkte å komme tilbake til Norge etter krigen, men det var vanskelig – både å komme inn og å være i landet.
I 1998 ble rom anerkjent som en nasjonal minoritet i Norge, uten at det betydde at diskrimineringen opphørte. Så sent som mars i år kom det frem at politiet i Oslo har hatt praksis med å kartlegge de norsk romske
miljøene – sånn i tilfelle.
En lang prosess
Men mye har blitt bedre i de siste femten årene.
– Utstillingen vår var med på å starte en lang prosess med å gi økt kunnskap til storsamfunnet, sier Øzcan. Han forteller at innholdet i stor grad var basert på romers fortellinger – og laget på deres premisser.
– Fra starten var det romske miljøet av historiske grunner sterkt skeptiske til oss på museet og prosjektet. Det tok tid å etablere kontakt og tillit. Jeg opplever at vi klarte å lage et likeverdig samarbeidsgrunnlag. Det var veldig fint å se hvordan de tok eierskap til utstillingen.
Daværende statsminister Erna Solberg åpnet utstillingen Norvegiska romá på IKM i 2014. Øzcan husker at hun ble oppfordret til å komme med en offisiell beklagelse fra talerstolen. Det skjedde ikke før ca. et halvt år senere, på et annet Oslo-basert museum.
Det hører med til historien at flere andre museer har vært tungt inne i arbeidet med å dokumentere romsk historie i Norge og bekjempe fordommer og stigmatisering. Ikke minst gjelder det Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret), som har dokumentert norske romers historie, særlig i holocaust, og Kulturhistorisk museum. De pleier bl.a. å markere den romske nasjonaldagen 8. april.
Staten beklager – omsider
Og det var på denne dagen i 2015 at statsminister Erna Solberg på vegne av den norske regjeringen beklaget den rasistiske ekskluderingspolitikken som ble ført overfor norske romer både i tiårene før andre verdenskrig og i tiden etterpå.
Med den offisielle beklagelsen kom penger og politisk vilje til kollektiv oppreisning. Hvordan denne skulle foregå, skulle bestemmes i tett dialog med norske romer. De hadde et sterkt ønske om å lage et kultur- og ressurssenter, og Kirkens bymisjon fikk i oppdrag å lede et forprosjekt som skulle muliggjøre et slikt senter.
Prosjektgruppa leverte sine anbefalinger på vinteren 2016. Knappe to år senere, i januar 2018, så «Romano Kher – romsk kultur og ressurssenter» dagens lys. Det åpnet på midlertidig adresse i Gamlebyen kirke/Oslo hospital. Høsten 2021 flyttet de endelig inn i faste lokaler på Ryen i Oslo.
Rådgiver ved senteret Balder Hasvoll forteller at det var vanskelig å finne en egnet tomt.
– Vi fikk inntrykk av at vi ikke var særlig populære naboer.
Les også Hasvolls innlegg i Aftenposten: «Rom – fortsatt et uønsket folk«.
– Fantastisk at det finnes et slikt sted
Men nå har Romano Kher holdt til på Ryen i tre år og har suksess å vise til:
På senteret er det systue, et film- og podkaststudio, et musikkstudio som romske ungdommer har bygd på dugnad, en storsal hvor den romske pinsemenigheten leier, og som ellers brukes til folkemøter, foredrag o.l., et rom for «kris» (konfliktråd), det store lekerommet «Khelasame» (som betyr «vi leker» eller «vi danser»), kafé og kjøkken. Og, fra oktober 2023 har de også utstillingen Norvegiska romá. Den ble tatt ned fra IKM i 2016, og har blitt omarbeidet og oppdatert og fått nytt, varig liv ved «det romske huset», som Romano Kher betyr.
Hasvoll sier at det er viktig og bra å ha fått utstillingen i hus. Før sommeren søkte senteret etter romske ungdommer som ville være omvisere. Responsen var over all forventning. Egentlig hadde de tenkt at åtte personer var maksantall, men på kurset som de startet opp i midten av september, er det fjorten.
– Det er veldig gøy at ungdommene er så interessert i å formidle egen historie og kultur. Jeg har vært litt misunnelig på de samiske og jødiske miljøene som har egne veivisere. Men nå er vi med, vi også.
Ungdommene tilknyttet senteret har gjort seg bemerket også på andre måter. For eksempel lager Palermo Hoff og Amorina Lund Norges eneste romske podkast, «A Roma Perspective». Senteret søker nå etter to ungdommer til som kan jobbe med studioproduksjoner. Videre arrangerer de leksehjelp i samarbeid med skolelostjenesten ved Oslo Vo Skullerud. De har også vært med på å lage Norges første lærebok for romanés, ABC Romani shib.
– Ikke bare gjest
– Ja, vi har fått til mye som det er all grunn til å være stolt av, sier Hasvoll.
– Bare det at det finnes et sånt sted, er fantastisk. Norske romer har alltid ønsket seg sin egen arena, et sted der de kan levere premissene og ikke bare være gjest.
Senteret har også et et husråd med representanter for de norske romske storfamiliene. Rådet er et sentralt organ på senteret.
Hasvoll forklarer at det i Norge finnes romer med forskjellige opphav. På Vestlandet bor det for eksempel mange fra eks-Jugoslavia. Ved Romano Kher har de best oversikt over de romske miljøene som er knyttet til de gamle familiene som kom til Norge på 1800-tallet, siden det ble laget som en oppreisning for det som skjedde med disse familiene under 2. verdenskrig.
– Romano Kher er kanskje mest relevant for norske romer. Men det er absolutt ikke stengt for andre, understreker Hasvoll.
«Dom frös»
– Men hvor er campingvogna, den som svevde over hustakene på Grønland?
– Vi har nok ikke plass, sier Hasvoll.
– Kanskje blir det også litt rart på et kultursenter som dette. Det er veldig forskjellige meninger blant romer om det å være på reise er en flott tradisjon eller en konsekvens av at man har blitt jaget fra sted til sted. Mange av stereotypiene er misvisende. Som svenske Angelina Taikon har sagt det:
«Zigenarna stod framfor elden. Lågorna lyste i deres ögon. Kvinnornas akslor skakade. Men dom dansade inte. Dom frös.»
FAKTA // Norske romer
Norske romer er etterkommerne etter de romske familiene som kom til Norge på 1800-tallet. De utgjør mellom 500 og 700 personer. I 1989 ratifiserte Norge Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter og Minoritetsspråkpakten. Romer fikk da status som nasjonal minoritet, sammen med jøder, kvener, skogfinner og romanifolk/tatere. Utgangspunktet for konvensjonen var at disse minoritetene har blitt diskriminert og forfulgt, og at man ønsket å styrke menneskerettighetene deres.
Kilde: Store Norske Leksikon og regjeringen.no
Denne saken står på trykk i Museum nr 3 24, der hovedtemaet er hvordan museer blir til. Flere av artiklene er digitalisert, se våre nettsider. Vil du lese hele bladet, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstalmenningens nettbutikk.
