«Botanisk illustrasjon trumfar digitalfoto» er overskriften på en artikkel publisert på forskning.no av Høgskulen på Vestlandet. Artikkelen forteller hvordan tegnekunsten fortsatt er et viktig redskap for den botaniske vitenskapen, til tross for at man nå har fått digitale fotoapparat og moderne DNA-analyser.
Fremhever detaljer
Tegning og akvarell brukes aktivt i dokumentasjonen av Gamle Hvam museums plantesamling. En tegning kan framheve og beskrive detaljer slik at de umiddelbart oppfattes av øyet og hjernen. Dessuten kan en ved hjelp av tegning samle informasjon fra hele vekstsesongen på ett ark, helt fra knopper om våren til modne frøkapsler på høsten.
Gamle Hvams plantesamling består av ca. 230 stauder fra private hager på Østlandet. I tillegg til å gi vakre omgivelser på museet og å framkalle minner hos de besøkende, er dette en bevaringssamling for Norsk genressurssenter, som forvalter de genetiske ressursene i Norge i henhold til internasjonale avtaler. Aktiv inn samling i regi av Norsk genressurssenter foregikk i årene mellom 2003 og 2008.
Bevarer gjennom dyrking
Disse plantene må dyrkes i jord for å holdes levende. Mange museer erfarer dessuten at publikum elsker disse plantene, som de husker fra egen barndom og opp vekst, og som minner dem om steder og mennesker de har vært glad i. Plantene må dyrkes i jord for å bevares, og kun ved aktiv dyrking blir de tilgjengelig for framtida. Dette er planter som for en stor del ikke finnes i handel lenger, og de må formeres ved deling av røttene for å bevares intakt. Genene i disse gamle plantene er tilpasset det klimaet de vokser i, og de er derfor mer hardføre. De vil overleve lenger her hos oss enn moderne planter som er importert fra Danmark, Nederland eller Belgia.
Plantene viser en variasjon og et mangfold som overrasket oss i innsamlingsfasen. I løpet av 1800- og 1900-tallet foredlet mange planteskoler fram krysninger som de introduserte for handelsmarkedet med egne sortsnavn, eller kultivarnavn, som det også kalles. Står det et navn og et årstall bak et slikt sortsnavn, forteller det hvem som har foredlet den fram og i hvilket år den ble introdusert for salg.
Flere detaljer på ett ark
I samlingen på Gamle Hvam har vi for eksempel fem ulike gule dagliljer – Hemerocallis lilioasphodelus, og jeg har brukt tegning og akvarellfarger for å bli kjent med hver enkelt av dem. Når de tegnes, går det informasjon fra øyet, via hjernen og ned til fingrene. Øynene registrerer detaljene og fingrene gjengir dem riktig på papiret. Dessuten fester plantens form seg bedre i hukommelsen.

Farge og bredde på kronbladene, hvordan de bøyer seg, frøkapslenes overflate og form og høyden på plantens blad i forhold til blomsterstilken, alt dette er eksempler på det vi kaller plantemorfologi, det vil si læren om plantenes oppbygning og form. Ved å samle tegninger av alle rele vante detaljer på ett ark, er det lett å sammenligne og å få et overblikk over likheter og forskjeller. En kan dessuten notere mål, detaljer og annen relevant informasjon på en tegning, noe en ikke kan gjøre på et fotografi.

Tydeliggjør egenskaper
Også innen planteslekten Primula har tegning vært et nyttig redskap. Detaljer som blomstens beger kan det være vanskelig å fange med et foto. I en tegning eller akvarell kan begeret åpnes og brettes ut før det tegnes. Da er det lettere å sammenligne og å oppdageforskjellene.

En plantes typiske vekstform kan gjøres tydeligere i en akvarell enn ved et foto. Karakteren kan framheves på en bedre måte. En tegning framhever motivet og eliminerer bakgrunnen. Dermed kommer informasjonen tydeligere fram..
En viktig del av forskningen rundt disse innsamlede plantene, er å finne ut hvilke arter og sorter som var vanlige i Norge. Hvor gammel den enkelte sorten er, hvilken utenlandsk planteskole som har foredlet den fram og hvilke norske planteskoler som har solgt den og hvordan den har blitt delt videre blant venner og kjente. Alt dette hører med til fortellingen om plantens historie. Folk syns for eksempel at det er spennende å få vite at den gamle pionen som de kjenner igjen fra bestemors hage, ble krysset fram i omegnen av Paris for snart to hundre år siden, og at den var i salg i Norge allerede ved midten av 1800-tallet.
Sortsnavn er detektivarbeid
Sortsnavnet følger sjelden med planten når den kommer til museet. Giveren kjenner som regel til slektsnavnet, for eksempel Paeonia med det norske navnet pion, og ofte har de et privat eller lokalt navn som forteller hvem eller hvor de har fått planten fra. Vi fagfolk må deretter prøve å knytte navn fra planteskolekataloger eller bøker til den aktuelle planten. Dette gjør vi ved å studere og sammenligne mangelfulle beskrivelser fra bøker og kataloger med levende planter. Slikt tidkrevende detektivarbeid gjør jobben ekstra spennende. Ofte går det flere år før vi kommer i mål, hvis vi i det hele tatt klarer det. Men plutselig kommer vi over en beskrivelse som nevner en detalj som vi gjenkjenner. Da er det nyttig å ha en tegning å konferere med, og som kanskje gir akkurat den bekreftelsen som trengs for å bestemme planten.

Sammen med foto, pressede planter, studium og håndtering av levende planter, pålitelige nettsider, gamle planteskolekataloger og hagebøker, er botaniske illustrasjoner et av de nyttige redskapene vi har i studiet av tradisjonelle hageplanter. Stadig flere museer forstår at slike lokale planter hører med ved et friluftsmuseum. Plantene forankrer bygningene i omgivelsene og de gir publikum en rikere museumsopplevelse.
Mari Marstein
Artikkelforfatteren er konservator ved MiA – Museene i Akershus
Artikkelen er hentet fra papirutgaven av Museumsnytt (nr. 2-2020). Kontakt redaksjonen for abonnement (kr. 300,- pr år)