
En omvisning kan også foregå ute. Til og med i vill natur, på lavfjellet, blant vierkratt og fjellbjørk. Vi er 24 deltakere på denne omvisningen, inklusive meg, som har begynt å traske sammen med ham som skal vise seg å være en eminent guide, Gunnar Tveito.
Han går med kjepp, vi andre går stille, det er kun skritt på grus det første stykket. Vi går oppover en stund, inntil vi stopper i en sving. Her får vi litt lokalhistorie, vi får høre om hvordan de la vann i en fire kilometer lang tunnel, som ble banket ut for hånd av tusenvis av rallarer. I 1911 sto tunnelen ferdig, og målet var å kunne lage gjødsel. På grunn av alt regnet denne sommeren er elva sluppet fri, og det er en sensasjon. Det er mulig å beskue fossen senere, får vi høre.

«Sånn var’e»
Fjellbjørka står der skakk og krokete, storkenebben, og noen steder tyrihjelm, vokser innimellom og bidrar med farge. Vi stopper igjen for å se et bombekrater. Det er mengder av dem, sier Tveito. Han forteller om en mislykket aksjon, om 1099 bomber, og så følger kortversjonen av den historien vi snart skal få høre mye om, det tar et par minutter, og så går vi igjen.
Nå er det litt småprat å høre, «det er fint oppi her». Vi er på rundt 900 meter, høyeste punkt vil være 980. Plutselig dukker det opp et felt med myrull, og snart står vi foran et stativ som viser seg å skjule et kart over området. Tveito peker på viktige steder, blant annet der hvor glideflyene i den britiske operasjon Freshman skulle ha landet, men ikke gjorde det, siden også det var en mislykket aksjon. Den endte i havari og henrettelser. «Sånn var’e», sier Tveito. Foreløpig er det ingen spørsmål.
En måned før denne aksjonen ble fire lokalkjente unge menn sluppet ut med fallskjerm, de skulle ta imot engelskmennene, klargjøre for dem, men så ender det i stedet med at de blir fortroppen til og viktige aktører i en ny og denne gang endelig vellykket aksjon, nemlig den berømte sabotasjen av tungtvannskjelleren på Vemork i Rjukan.
Dette var tøffe gutter, og «de gutta var så kjent».
Ja, for både lokalkunnskap og vågemot var viktige ingredienser i det som gjør at hele kampen om tungtvannet også ble en heltehistorie, berettet om flere ganger både på film og i bokform – og altså også av guiden Gunnar Tveito. Vi som blir guidet, går i sabotørenes fotspor, på den såkalte Sabotørstien.

«Det va’kke no’ trivelig»
Langs stien er det satt opp noen få skilt, av Tinn kommune på 1990-tallet. De gir naturlige stoppunkt, og både på skilt og fra guidingen bygges det opp til det som skal komme, nemlig selve aksjonen. Av Tveito får vi bilder i hodet. Mens vi i strålende sommersol kjenner den deilige, krydrede fjellufta og opplever alt det naturskjønne – ser en liten bekk her, en myr der, ja, og der dukker sannelig Gaustatoppen opp! –– lever vi oss inn i snø og uvær og å være kringsatt av fiender.
Tveito vet å bygge spenning. Han kommer med forvarsler, «dette kommer vi tilbake til». Eller han bygger opp poeng, gjerne ved å gjøre oss kjent med «gutta», «de fikk seg jo litt av et slit», og ved å understreke at de ikke nødvendigvis var alene, men sto i fare for å støte på hytte- og skifolk (som de også gjorde). Han farger fortellingen med små ord, «de derre glideflya», og ved å ta parti, «det ville ikke engelskmenna høre på. De bare dro av gårde». Og han får frem uhyggen på en lun måte:
«Det va’kke no’ trivelig å være her 16. november, da smalt det bomber overalt.»
I tillegg til å være en god forteller sitter han på lokalkunnskap og en nærhet til stedene og menneskene. Han gjør storyen levende slik. Tveito er faktisk grunneier i området vi går i, og faren hans eide hytta som sabotørene overnattet i. Den er blitt flyttet, men Tveito har bygd den opp igjen (den sto ferdig i 2018). Tveito har holdt på med guiding i 15–20 år. Først med grupper på bestilling, men fra sommeren 2019 gikk han hver dag, slik som nå.
De siste tre årene har han samarbeidet med museet på Vemork. Han ble hanket inn da de skjønte at han kunne mye om forholdene der også; i et par år arbeidet han nemlig som læregutt på fabrikken. De har knyttet til seg en virkelig ressurs.
Greie folk på tur
Vi ankommer sabotørhytta. Det var altså hit de lokale unge mennene kom den 26. februar 1943, sammen med den seks mann store og sprengningskyndige Gunnerside-gjengen som hadde kommet fra England kort tid før. Det er kvelden etter de skal i ilden. Vi går inn i hytta. Der sitter liksom telegrafisten (Knut Haugland) i britisk uniform. Innvendig ser hytta ut som den gjorde den gang da. Utenfor er det bygd opp benker å sitte på, så vi setter oss, tar frem nistepakke og begynner å småprate.
Jeg snakker med Rasmus, som kommer ens ærend fra Dalarne i Sverige. Han er interessert i historie, sier han. Det er også en tenåringssønn i følge med sin mor, akkurat nok til at han lot seg lokke vekk fra datamaskinen. Han angrer ikke på det. Turen passer for folk mellom to og åtti år, står det i informasjonen, det står at den er enkel, men det er ikke helt sant. Denne dagen bruker vi en time lenger enn vanlig – for alle er ikke like spreke, og da må resten av følget tilpasse seg. Løypa er ganske bratt oppover et lite stykke, og nedover er det urete og lurete, som vi snart skal erfare. Sabotørstien er 8,5 kilometer lang, og Tveito forteller at han går der med greie folk hver dag. «Det er hyggelig», sier han.
I sola foran hytta får vi høydepunktene nok en gang, supplert med ny info. «Sånn var’e», avslutter Tveito ofte fortellingene med. Mye informasjon har han fått fra Claus Helberg, som ifølge Tveito var «en veldig spessiel kar». Kald og rolig må han ha vært, og vi får høre om flukten etter sabotasjen, om skudd, knekt skulder, tyskere hakk i hæl, en løgn dratt opp av hatten, flukt på vei mot Grini. Alle synes det er spennende, vi blir revet med, og innimellom sitter jeg også og humrer. Det er noe med måten han forteller på.

Fremme ved Vemork
Etter pausen gjenstår den bratte veien ned til Vemork. Tyskerne visste ikke om denne løypa, fordi terrenget her er så ulendt. «Gutta» tok etter hvert av seg skiene, stappet cyanid i lomma, mens vi bare balanserer nedover på steinene. Siste del er en nybygd sherpatrapp, og etter den er stillheten over, nå går vi videre på en trafikkert vei og blir deretter busset en ørliten strekning over til det som i dag er et travelt museum.
Vi går inn på Vemork og begynner i maskinhallen, hvor det er turbiner, generatorer, kjølig luft og høyt under taket. Kontrasten til rislende bekker og fjellblomster er stor.
Alt vi ser rundt oss, er bygd for å temme naturen.
Tveito er god her også, nå mikser han industrihistorie med levd liv og gjør at det blir personlig. Han kan dette, han kjenner folk og har et perspektiv som gjør at vi kan føle med og likevel humre litt. «Det va’kke no’ HMS den gangen», sier han etter å ha fortalt om kullstøv og at ingen av arbeiderne i «kølagjengen» ble over 70 år. «Sånn var’e. Det var ingen som snakka om at en kunne bli dårlig.» Industrien gir, industrien tar.
Sprek som en sabotør
Siste post i dette omvisningsopplegget er tungtvannskjelleren, selve kilden til all engstelsen hos de allierte og viljen til å ofre liv. Bygget over kjelleren ble i 1977 jevnet med jorda (hydrogenproduksjonen endte i 1971), men i 2017 fant arkeologer ut at historien likevel ikke var fullstendig utradert, for kjelleren var intakt. Den ble gravd frem, og deretter bygde man et moderne senter. Her lærer vi blant annet om prosessen med å lage tungtvann.
Etter det går vi inn i et trangt rom, og da er vi tilbake der vi slapp, til operasjon Gunnerside. På turen fra fjellet og ned hit gikk vi med bilder i hodet av det som ble fortalt oss.
Nå ser vi levende bilder på veggen, og vi er liksom med der det skjedde.
«Gå der heltene gikk. Stå der heltene sto», kan vi lese i informasjonen. I oppbyggingen av dette museet har de ikke spart på noe, heller ikke på svulstigheter. Over 90 millioner kostet alt sammen, og det sto klart for to år siden.
Men jeg får ikke helt med meg dramatikken som vises på veggene og i døråpningen, selv om jeg kan se at det liksom kommer en sabotør inn døra. Vi er for mange i dette lille rommet, det er trangt om plassen. Derfor er det greit å komme seg ut igjen, og for oss som også har kjørt et stykke, har det vært en lang dag. En morsom og interessant dag.
Nå gjenstår bare å bli fraktet tilbake til bilene og der vi startet. Gunnar Tveito, som er like avslappet, mottar en klappsalve. Han er 74 år og sprek som en sabotør. «Super guiding», sier en av deltakerne, en 80-åring, faktisk. «Det var kjempeartig. Veldig moro å ha vært her», sier en annen. Så drar vi hver til vårt. Da er vi blitt forsikret om at alle sabotørene kom seg unna, og at ingen skudd hadde blitt avfyrt.

FAKTA // Sabotørstien fra Vemork
Sabotørstien er en 8 kilometer lang sti som starter ved Rjukan Fjellstue og ender på Vemork kraftstasjon, en av de åtte enhetene som utgjør Norsk Industri-Arbeidermuseum (NiA) på Rjukan. Her følger man den samme veien som sabotørene gikk natt til 28. februar 1943. Fra juni til august arrangerer NiA daglig guidede turer langs stien.
Denne artikkelen står på trykk i Museum nr 3 24. Flere av artiklene er digitalisert, og kan leses på nettsidene våre. Les mer:
Se hva de ser: En god følelse i kroppen
Se hva de ser: Gøy med angstfylt kunst
Se hva de ser: Et inspirerende trekantdrama
Andre kronikker og debattartikler
Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.