Er det dette som er Mosselukta? Jeg har trådt inn i et lite og mørkt rom, bak tunge fløyelsgardiner, i Moss by- og industrimuseums nye faste utstilling De som var, vi som er. Utstillinga forteller over to etasjer historien om Moss og Rygge fra 1600-tallet og frem til i dag. Første etasjen, som tar for seg 1720 til 1920, hadde på grunn av pandemien en forsinket åpning i juni 2022 etter Moss 300-årsjubileum i 2020. Andre etasje strekker seg fra 1920 og inn i fremtiden tar for seg industri, produksjon og teknologi, og åpnet for publikum juni 2024.
Utstillinga balanserer fint mellom tekstlig formidling og det de selv kaller invitasjoner til å «gjøre» mossehistorien gjennom lek og konkurranser. I det mørke rommet jeg befinner meg i går historieformidling og interaktivitet opp i en høyere enhet.
Halm og silkeduk
Før jeg ankom museet denne morgenen tenkte jeg på at den eneste assosiasjon jeg egentlig har til Moss er den berykta Mosselukta. Sivende ut fra den gamle cellulosefabrikken, har den utrivelige svovellukta nådd langt utenfor byens grenser i form av rykter og fortellinger. Mosselukta ble historie etter at fabrikken la ned i 2012, men uansett må denne lukta jeg nå kjenner være en annen historisk lukt. Det lukter halm, og ganske riktig; innerst i hjørnet til venstre ligger en haug med tørt gress.
Ved siden av gresset står et slitent lite trebord dekket til enkel middag bestående av grøt og fisk. En liten mus står på bordet og skuler begjærlig bort på matfatet. Utenfor vinduet over bordet uler vinden, og høststormen blåser hardt gjennom trærne. Inntil veggen står et slags skap med to køyesenger i.
Det er mørkt, det er rått, og scenografien gjør at jeg kjenner meg kald, selv om rommet sikkert holder stabile tjue grader.
Hva er det som beveger seg? Jeg snur meg mot høyre og ser inn i et gullinnrammet (skjerm)bilde. En adelig kledd kvinne, med høy parykk, og pudret nese og malte lepper gjesper mot meg. Hun klør seg lett på nesen før hun legger hånden pent ned i fanget og stryker opp et Mona Lisa-aktig smil. Ved siden av henne står et kabinett i mahogni-imitasjon, med porselen, snusdåser, sølvtøy og andre attråverdige gjenstander på utstilling bak glassdører. I nederste hylle ligger to pistoler med dekorerte treskaft anlagt på en blå silkeduk. På veggen på andre siden av skapet henger enda et gullinnrammet bilde: et stilleben av frukt og vinglass og flakkende stearinlys. Kontrastene mellom den ene og den andre siden av rommet, og i 1700-tallets samfunn, er mildt sagt store.
Opplevelser med nesa
Jeg legger merke til en rekke glassbeholdere plassert i hoftehøyde i kabinettet, og til forskjell fra de andre gjenstandene er ikke disse bak glass. Jeg drister meg til å løfte ut et av glassene, stadig litt nervøs for at jeg gjør noe ulovlig. Glasset ser tomt ut, men utenpå står det svart på hvitt: bæsj.
Jeg løfter av den lille korken og lukter, som for å undersøke om kuratorene virkelig har ment alvor med dette. Og det har de. En intens stank iler gjennom neseborene mine. Inni meg brer det om seg følelser av kvalme, nysgjerrighet, vantro og fascinasjon. Alt på en gang.
Jeg famler meg gjennom resten av flaskene og lukter på rose, kanel, tobakk og tjære. Både av interesse og i desperasjon etter å utjevne den første luktbomben.
Denne sanselige opplevelsen har vekket noe i meg. Jeg har fått ferten av noe og vil ha mer. Jeg snuser meg tilbake rundt i rommet, og det er som jeg opplever utstillinga på nytt: Første gang opplevde jeg med øynene, denne gangen med nesa. Jeg oppdager en hyssing som henger mellom veggene i «fattigkroken» hvor det henger mange små jutesekker. Jeg lukter og leser på lappene: tørrfisk, saueull, og, igjen, tjære og kloakk. Noen av luktene er nye, andre har jeg allerede vært borti i overklassekvinnens kabinett. Men det gir det et ganske annet inntrykk å ta på den ru jutesekken enn de glatte glasskrukkene.
Endelig: Undring
Denne utstillingen gir meg det jeg alltid ønsker meg av historiske utstillinger, nemlig å bli omsluttet av en atmosfære av undring. Jeg vil at utstillingen skal pirre min nysgjerrighet og få meg til å oppsøke mer informasjon, med sanselige opplevelser og stemninger som utgangspunkt. Dette rommet oppfyller drømmene til fulle, og det uten forklarende tekster. De eneste orda jeg finner her inne er etikettene på luktkrukkene/posene, samt små plaketter med navn, alder og eierskap ved siden av gjenstandene i kabinettet.
Her er ingen romtekster jeg kan lite på når behovet for forklaring melder seg. Fraværet av tekst øker styrken av den sanselige opplevelsen, og jeg lurer på om rommet kunne fungert vel så bra, om ikke enda litt bedre, om det var fullstendig strippet for ord. Her er det rommets utforming, samt luktestasjonene, som både er og formidler innholdet.
Det er den kroppslige opplevelsen av luktene som forteller om 1700-tallets klasseskiller, hverdagsliv og mattradisjoner.
Selv om rommet kommuniserer en kontrast mellom overklassen og samfunnets vanskeligstilte, så er det noe åpent og demokratisk ved det hele. Luktene diskriminerer ikke. De borer seg inn i nesa di, uansett om du er rik eller fattig, lever nå eller da. Noen av luktene som presenteres i rommet er attpåtil de samme for fattig og rik. Tjære fra båter og bæsjelukt kom man visst ikke unna, selv om man hadde gamle penger med seg. Jeg tenker på Jørgen Hattemaker og Kong Salomon: Graset er ikke bare grønt for alle – det lukter også alltid gras.
Sanselig kunnskap
De siste tiårene har forskere vendt seg mot sansene som både studieobjekt og metode i møte med utstillinger. Sanseantropologen David Howe har vært en pioner på feltet og går så langt som å kalle det som skjer i kunst og humanistisk forskning for en sanserevolusjon. Han har særlig pekt på museologi som et felt hvor sansenes inntog har bidratt til å utvide forskningen. Sansemuseologien har brutt med en lang vestlig tradisjon for å verdsette syn og hørsel høyere i estetiske og intellektuelle kontekster og gitt de mer «kroppslige» sansene smak, lukt og berøring en verdig plass i utstillingsdesignet.
En slik «sansemuseologisk vending» er gjennomført på forbilledlig vis på Moss by- og industrimuseum.
I De som var, vi som er får publikum lov til å både ta og lukte på – løfte opp krukker og røre poser så de dingler på snora. Vi inviteres inn til å bruke våre egne sanser, og til å sette utstillinga i bevegelse. Jeg ble så fortryllet av det jeg vil kalle “luktrommet” at jeg ble værende der lenge, og jeg måtte innom det for andre gang før jeg skulle gå.
Å bøye seg i støvet
Luktrommet har et skrått tak, og det tar en stund før det går opp for meg at jeg befinner meg under en trapp. Areal under en trapp kan være en kuratorisk nøtt, men her bidrar skråtaket til den sanselige formidlinga av klasseforskjeller. I den adelige delen av rommet er det høyt under taket og mye luft i rommet, mens taket skrår seg nedover mot den fattiges krypinn, slik at jeg må bøye meg ned for å komme til.
Korsryggen sier ifra, og jeg får kjenne på kroppen hvilken type hverdag som leves her. Utstillinga tilfredsstiller nok ikke helt krava til universell utforming, men til gjengjeld appellerer den til utforskende og sansende barn i alle aldre. Samtidig kunne ikke skråarealet under trappa unngås i det gamle industribygget som utstillingslokale, og museet skal ha honnør for å ha utnyttet den vanskelige plassen.
Alle som er
Rommet under trappa i utstillinga «De som var, vi som er» gir en sanselig inngang til hvordan 1700-tallets Moss kan ha vært. Her er det er luktene som får være hovedforfattere av fortellingen om 1700-tallets klassesamfunn, i stedet for tekst, glassmonter og digitale skjermer.
Den lekne formidlinga i rommet er en behagelig kontrast til den ellers ganske tekstdrevne utstillinga, og en gave til nysgjerrige barn i alle aldre. Luktene i poser og glasskrukker minner meg på de levde liv, og hvordan de på de fleste områder ligner på mitt. Roser lukt godt, og bæsj lukter vondt, både for Kong Salomon, Mosseborgere og meg.
Støtte til kritikk
Museumsnytt har også i 2024 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt Ord og Norges museumsforbund. Vi forsøker å publisere minst en anmeldelse i måneden. Se alle her.
Våre anmeldere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.
Solveig Myrstad Egeberg er museologistudent ved Universitetet i Oslo, og jobber som klimavert og barnehageformidler på Klimahuset på Naturhistorisk museum.
Flere av artiklene fra papirutgavene er digitalisert, og kan leses på nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
