Ikke bare er den liten og hendig, den er også ytterst leservennlig. Snekkestad vil engasjere leseren, gjerne provosere, og pakker ikke inn budskapet i papp og bomull.
Ukritisk kritikk
Snekkestad har flere høner å plukke i boken. Innledningsvis er dette en ramsalt kritikk av museenes mest høylytte kritikere her på berget. Folk som Tian Sørhaug, Anders Johansen, Dag Østerberg, Geir Vestheim og Thomas Hylland Eriksen hadde på det sene 1900-tallet lest ymse samfunnsvitenskapelig teori, gjerne fransk, som de nokså kritikkløst rettet mot norske museer. Problemet med det, er at de fleste norske museer har nokså lite til felles med de hegemoniske og kolonialistiske megamuseene i verdensbyene. Når de nevnte herrer gikk løs på norske bygdetun med verktøy ment for Louvre og British Museum, ble resultatet deretter.
Museums-Norge ble rystet i sine grunnvoller, og gjennom meldinger utover på 2000-tallet ble det lovet bot og bedring. Museene skulle mer eller mindre slutte å være seg selv. De skulle ikke lengre være «veike instrumenter for makten», og narre de besøkende til å tro på eventyrene om den mektige nasjonalstatens dype historiske og kulturelle røtter.
Museene skulle snarere stille spørsmål ved alt vi har holdt for rett og riktig, og for god smak.
Museene skulle også sette de besøkende i sentrum, ikke gjenstander, historie og kunnskap. Siden folk ikke lengre burde – eller gadd – gå på museum for å bli bedre kjent med tidligere tider og store bragder, måtte de lokkes med fortellinger om det eneste som interesser dem, nemlig seg selv.
En selvsikker folkeopplyser
I stedet for å skyte spurv med franske kanoner, vil Snekkestad ha de gammeldagse museene tilbake, de vi trodde var plassert på museum for lengst: «Mitt hovedanliggende har vært å forsvare rollen som faglig selvsikker folkeopplyser mot statlige krav om samtidsrelevans og samfunnsdialog.» Det Snekkestad savner, er de leksikalske museene. De som ikke skammer seg over at folk som har jobbet lenge med en utstilling kan mye mer om utstillingstemaet enn det gjestene som kommer for å se kan. Han antyder også at mange av dem som kommer på besøk, setter stor pris på å bli litt klokere enn de var da de kom, og vil gjerne «forbløffes av fortiden». Folk er ikke så interessert i å studere innholdet i sin egen navle som kulturpolitikere og museumsbyråkrater later til å tro.
I iveren etter å bli moderne og relevante, står museene i fare for å bli fullstendig irrelevante, eller som Snekkestad beskriver sin egen oppfatning om saken: «[J]eg stiller meg tvilende til at institusjonen så vel som samfunnet vil forbedres ved at dens makt, som lyssky “instruktør”, forvises gjennom folks deltakelse og gjennom dialog. Sagt på en annen måte forsvares vektleggingen av tingenes plass ved museene og en selvsikker formidling tuftet på emnekyndighet.»
Søppelkasse for kulturkritisk venstrehåndsarbeid
Snekkestad peker også på et betydelig paradoks. Den franskinspirerte dekonstruksjonen av museene startet med at museene ble beskyldt for å være hegemoniske, og innsnevre rommet for hva som er god smak.
Men det museale rommet er minst like trangt nå, selv om innholdet har skiftet. Nå er museer stedet for dem som er opptatt av mangfold.
Dette altoverskyggende mangfoldsarbeidet har ifølge Snekkestad ført til enfold. For egen regning vil jeg legge til avkolonisering og bærekraft i det evig gjentagende refrenget ved norske museer. Er du opptatt av annet enn mangfold, avkolonisering og bærekraft, får du finne deg en serie på Netflix. Museer er ingenting for deg. Eller som Snekkestad nokså spissformulert skriver: «Strengere formulert har museumsidéen blitt en søppelkasse for alskens kulturkritisk venstrehåndsarbeid.»
ICOM: mangfold, avkolonialisering og bærekraft?
Som førstereisgutt til ICOMs generalkonferanse burde jeg kanskje hatt noe mer oppbyggelig enn Snekkestads bok i reisevesken. Jeg forventet en uke fullpakket med mangfold, avkolonisering og bærekraft, og forsvinnende lite om leksikalske og instruerende museer. Vi fikk også flere «Greta Thunberg-moments», hvor unge innbitte mennesker med stor retorisk kraft forteller foreldregenerasjonen at de er lite imponert over den arven de er stilt i utsikt. Både den kloden og det samfunnet vi gamle etterlater, er ikke mye å skryte av.
Til tross for at deler av evangeliet var lett gjenkjennelig på konferansen, oppdaget jeg imidlertid raskt at jeg hadde bommet en smule med forventningskontrollen. Det var slett ikke bare mangfold, bærekraft og woke-tematikk på konferansen. På ingen måte.
Sannferdigheten er under press
For meg var det sterkeste på konferansen å høre ukrainere snakke om krigen som herjer deres land. Krigen utkjempes ikke bare i nåtid over retten til å bestemme Ukrainas fremtid, men også over fortiden. Museer, monumenter og historiske steder angripes også, og svekker med det kommende generasjoners mulighet til å fortelle historien om et fritt og uavhengig Ukraina. I et bredt perspektiv handler denne krigen også om verdien av sannferdighet.
Det ble også tindrende klart for meg under konferansen at det ikke bare er land i krig hvor sannferdighet er under press, eller aldri har blitt oppfattet som spesielt relevant for et museum.
Mange museer i verden i dag er basert på politikk, ikke på forskning.
For mange av de kollegaene jeg møtte rundt kaffebordene, har partiprogrammet til den sittende regjering langt mer å si for hva de setter i museets montre eller henger på veggene, enn hva de finner under arkeologiske utgravinger eller i de historiske arkivene. I slike museer er det også sjeldent at det er mangfold, avkolonisering og bærekraft som står i fokus, vil jeg tro.
Etter en uke i Praha er jeg enda sikrere enn før på at kjernen i alle museer må være sannferdighet. Museer kan inneholde mye forskjellig og uttrykke seg på mange ulike måter, men til grunn for alt må det ligge en dyp respekt for verdien av fakta. Selv om vi kan slåss intenst om hva som er sannheten, og selv om vi alle bør ha evne til å endre oppfatning, må alle som er involvert i museumsdrift legge til grunn at sannheten finnes, selv om den kan være vanskelig å finne. Uavhengig av hva du mener, bør et genuint sannhetsønske ligge til grunn for alt du gjør på et museum.
Sannhetsgehalten i en barnetegning
I adskillige museumsutstillinger vil det virke rart å jakte på sannhet. Hva er for eksempel sannhetsgehalten i en barnetegning eller i en folkedans? Mange ytringer på et museum har ikke sannhetspretensjoner, men er uttrykk for følelser, for kreativ fantasi og for personlige anskuelser. Slikt bør ikke ut av museene. På ingen måte, men alt kan ikke kokes ned til subjektive oppfatninger. Det er når den subjektive sannheten, som det finnes mye av på museer, ubemerket glir over til å bli oppfattet som den objektive sannheten, at vi må være på vakt.
Både Snekkestads bok og mine opplevelser under ICOMs generalkonferanse i Praha, forteller meg at om museene skal fungere godt som et «rom der meninger kan møtes og brytes», og som en trygg arena for den periodevis tøffe interne kampen i ulike identiteter, om hva akkurat den identiteten betyr og innebærer, må museene insistere på at deltakerne holder seg innenfor denne arenaens grunnleggende regler. Museer har en helt sentral oppgave knyttet til i å holde verdien av åpenhet, sannferdighet og nøyaktighet i hevd. At det i mange land i verden ikke er slik, gjør det desto viktigere at vi ikke firer på det kravet.
Superforce of trust
Det gamle museet, som satte kunnskap i sentrum, hadde stor troverdighet. Med stor tilfredstillelse konstaterte jeg også at ‘kunnskap’ inngår i den nye museumsdefinisjonen som ble vedtatt på kongressen. Museenes superforce of trust tok det mange generasjoner å bygge opp, og den kan ikke tas for gitt. Misbruker vi den, mister vi den. En institusjon som ikke tilbyr kunnskap som folk har tillitt til er intet museum, men et kulturhus, et debattstudio eller et tivoli. Fine ting, men intet museum. Jeg følger derfor den solide museumsmannen James Cunos credo: «The museum’s call is objectivity». Museer kan være med på mye, men aldri på bekostning av sannferdighet.
Hva er et museum, og hva bør det være? Debatten fortsetter i Museumsnytt! Ta gjerne kontakt med redaksjonen om du har en kronikk i magen.
Les også:
Petter Snekkestad: 25 år med dialog
Hanna Mellemsether: «Vore museumsmænd er et meget trettekjært folkefærd»
Maja Museum: De hvite hanskenes opprør
Alle debattinnlegg og kronikker
