Konflikt mellom nasjonalstat og urfolk handler i høyeste grad om kampen om naturressurser og synet på verdien av disse. Dette er grunnlaget for dagens konflikter mellom samer og stat, og for den såkalte Alta-saken. Skal alle lære noe av historien er det viktig å samle dokumentasjonen og formidle den.
Få hendelser i Sápmi har hatt så stor påvirkningskraft på både den norske og samiske selvforståelsen som demmingen av Máze (Masi) og den samiske motstanden, på norsk kalt Alta-saken. I to år har en referansegruppe oppnevnt av Sametinget jobbet med å undersøke forholdene rundt beslutningene om å demme elva og legge Máze under vann, og den samiske motstanden mot demmingen.
De fortellingene som lever videre, og fremstillingen av hendelsene og beslutningsprosessene, viser at det norske perspektivet overskygger det samiske i den faste formidlingen.
Gjennom besøk på bevaringsinstitusjoner og NVEs fysiske formidling på selve demningen, i møter med lokalbefolkningen og gjennom funn i selve dokumentasjonsprosjektet, har referansegruppen vår analysert hvilke perspektiv som fremmes.
Permanente norske perspektiver og samiske prosjekter
Vi har sammen med prosjektorganisasjon har gjort viktige funn:
* Samisk formidling om motstanden mot demmingen av Máze har fått plass, men det samiske perspektivet i denne tosidige fortellingen har vært prosjektbasert, temporær og ufullstendig formidling.
* Interessen for de samiske formidlingsprosjektene har vært stor og de er godt besøkt og likt, men referansegruppen finner at det samiske perspektivet ikke formidles i permanente utstillinger, som Alta museum og NVEs fysiske formidling.
Funnene kan forstås som kritikk av de eksisterende permanente formidlinger om denne nasjonale hendelsen. Ståstedet er norsk, noe som bidrar til usynliggjøring og nedtoning av den samiske kampen. I kartene på demningen finnes ikke engang Máze.
Denne formidlingen bidrar til en fortsatt samisk mistillit til norske institusjoners fortellinger, og dette hindrer forsoning.
Vi er glade for å se at Alta museum har gjort justeringer i den nye permanente utstillingen etter at de ble gjort oppmerksom på dette.
Vi forstår at ikke-samiske bevaringsinstitusjoner sliter med å formidle de samiske sidene i aksjonen. Vi vet også at det samiske samfunnet på mange måter har lagt lokk på de vanskelige sidene og effektene dette hadde på eget samfunn.
Samisk indremedisin
Selv om vi minner om statens plikt til å huske, har forslaget også et samisk indremedisinsk formål. Det samiske samfunnet anerkjente sent den kampen de sultestreikende og demonstrantene tok for Máze og samiske rettigheter. Da hendelsen skjedde, fantes ikke kunnskap som vi dag har om at slike påkjennelser kan gi følgeskader og stressreaksjoner.
Det samiske samfunnet har en tradisjon for å tie når man ikke er enig, og om noe er vanskelig og vondt. Slik ble aksjonistene møtt av et samfunn som ikke var i stand til hverken å gi dem anerkjennelse i tide eller å støtte da de behøvde det som mest. Det fikk konsekvenser for deltagerne personlig og deres familier.
Det er på tide å hedre deres innsats gjennom bred dokumentasjon og god formidling, og legge til rette for mere forskning på feltet.
Tillit må bygges over tid, og vi ser for oss at tett samarbeid med nevnte institusjoner er naturlig.
En turistvei kan bringe oss nærmere målet
Våre undersøkelser og dokumentasjonsprosjektets intervjuer har ledet oss til å trekke en konklusjon: Beslutningen om å demme opp Máze, motstanden og kampen mot dette og den norske overmakten er fortsatt et nasjonalt traume for det samiske folket, både de som deltok i motstanden og de som ikke gjorde det. Spesielt for folket fra Máze, men også for staten og dennes representanter. Dette traumet er påført den samiske befolkningen i nyere tid og førte til stor utvikling på det samiske politiske feltet, men bygda Máze har aldri fått en opprettelse.
Motstandskampen mot demmingen av Máze er ikke ferdig-dokumentert og langt mindre ferdigsnakket.
Et nasjonalt senter for samepolitisk historie vil være et løft og et steg på veien til forsoning mellom samer og staten Norge.
Som ett ledd i prosjektet å gjøre denne historien bedre kjent, er det viktig å bruke ulike midler for å få oppmerksomhet rundt saken. Vi i referansegruppen er inspirert av den nasjonale turistveien der heksemonumentet i Vadsø er etablert. I dag ligger Máze nedi dalen og bilene som kjører forbi gis ingen grunn til å reflektere over hva Máze har vært episenter for.
Vårt råd er å gjøre veien gjennom Máze til nasjonal turistvei.
Begge parter må få en anledning til å ikke bare dokumentere egen historie, men også formidle den og ikke minst forsones med den. Å lære av historien kan hindre gjentagelser.
Referansegruppen for dokumentasjonssenter i Máze: Ante Guttormsen (leder), Nils Johan Nango, Klemet Erland Hætta, Inga Marja Steinfjell
Les også artikkelen Den som tier, samtykker jo ikke.
Se også NVEs nettutstilling Kampen om Alta.
Les andre kronikker og debattartikler i Museum her, og alle digitaliserte artikler her. Ta kontakt med Tekstallmenningen for å kjøpe enkeltnumre eller abonnement, og slik kunne lese bladet i sin helhet.
