Før jeg gikk inn i utstillingen på Vigelandmuseet, undret jeg meg over om begrepet (sinne) kunne relateres til den norske betydningen ‘å være sint’. Men nei, jeg opplevde ikke Åsne Kummeneje Mellems arbeider som først og fremst aggressive.
Det var snarere et kontrollert, sobert og mangetydig uttrykk som møtte meg i de tre salene på Vigelandmuseet.
Tittelen på utstillingen forklares som et slags ordspill i utstillingsfolderen: ‘Käsin’ er kvensk og betyr noe som gjøres «for hånd», men kan også bety «i retning av». Ordet ‘sinne’ betyr «dit». Sammenstilt betyr sinne og käsin «ditover», leser jeg; men hva med parentesen? Fungerer den som en slags visuell avstandsmarkør mellom ordenes betydninger: håndens arbeid og det hånden er på vei mot? Antyder parentesen kanskje at det er umulig å komme helt fram (dit) innenfor parentesen?
Herlig bygg
Det er Oslo kommune som eier og driver Vigelandmuseet, som ble bygget for å være Vigelands atelier og bolig, og for å bli museum etter hans død. Det er et herlig bygg å komme inn i. Det er antakelig mange utfordringer med tanke på vedlikehold av denne vel hundre år gamle bygningen, men for meg virker den godt ivaretatt.
Interiør og materialer gir et monumentalt og elegant preg med naturfarger, store vinduer og gjennomførte detaljer. Her er luftige rom på rad og rekke. Dette virker som gode visningslokaler for Mellems objekter, tenker jeg umiddelbart. Men er det det?
Samspill med Vigeland?
Én ramme er arkitekturen, noe annet er alle skulpturene i rommene rundt Mellems tre verk. De tar nødvendigvis mye oppmerksomhet når man beveger seg rundt i museet, noe man er nødt til for å se hele utstillingen.
Gustav Vigeland lagde monumentale verk som skulle hylle ideer, verdier og avdøde eller levende personer. Han brukte stein og bronse, og lagde skulpturer innenfor en klassisk tradisjon, med massive og mektige former, avrundede flater og symbolske elementer. Når jeg går gjennom salene med Vigelands kunst, undrer jeg meg over hvorfor verkene til Mellem er utstilt i nettopp dette museet.
Joda, Mellems kunstobjekter er også tredimensjonale, skulpturelle uttrykk – men de er hovedsakelig laget med tekstiler og er knyttet til kvensk kultur og håndverkstradisjon, käsityö, som kjennetegnes ved en pragmatisk bruk av naturmaterialer, gjenbruk og kreative løsninger, leser jeg i utstillingsfolderen.
Mellem undersøker sin egen og sin slekts erfaring av å tilhøre en minoritetskultur.
I den kunstneriske arbeids- og utforskningsprosessen har tekstil og farge blitt transformert til, i alle fall for meg, tvetydige installasjoner. De kunstobjektene jeg erfarer, viser mot en personlig kunstnerisk undersøkelse av kvensk håndverkskultur og nær glemte tradisjoner, språk og kulturelle praksiser.
Mellem undersøker sin egen og sin slekts erfaring av å tilhøre en minoritetskultur. Hun bearbeider sorgen over tapet av kunnskap om egen kulturbakgrunn, ikke minst håndverkstradisjonen. At bearbeiding av tapet av morsmålet er sentralt i den kunstneriske praksisen, viser både utstillingstittelen og verktitlene.
Ett verk per sal
Det første verket «Vekki», (sal 12) er kanskje det minst monumentale. Her henger den løse renningen som ikke er vevd, og det utstilte objektet viser seg fram som uferdig, som en utprøving, en hjelpeløs, skjør og sårbar prosess – verket balanserer på høykant og vil ikke tåle hard behandling eller hard vind, men svinger seg likefult med elegant balanse i rommet. Nylig annonserte innkjøpsfondet for norsk kunsthåndtverk at «Vekki» kjøpes inn og at det vil inngå i KODES kunstsamling.
Det andre verket heter «Pehmeä paaro» (sal 11) og fremstår som en slags rødaktig tøyfoss, som i stille kaskader «helles» ned i former som kan minne om to rektangler eller kanskje er det madrasser?
Er dette et fossefall fanget inn i rektangulære graver, som symboliserer kvensk kultur fanget i firkantet majoritetsramme?
Det myke naturfargete og melerte stoffet er bestemt behandlet og kan ligne på strukturer preget av naturlige prosesser (hjernemasse, tarmer, størknet blod eller rosenblader). Dette monumentale verket bærer i seg både noe mykt og noe strengt eller hardt, slik jeg opplever det. Stoffets kvalitet, farge og utforming gir kroppslige assosiasjoner.
Er dette et fossefall?
Det tredje verket som vises er en installasjon med tittelen «I Never Learned my Mother Tongue, fra 2021 (sal 7). Språk, identitet, tap og sorg er prosesser i spill i verket. Er det kanskje en slags morstunge som faller ut på gulvet? Også her er kontraster i spill; mellom det myke (stoffet) og det harde (glasskuben), den hvite sokkelen, og det gjennomsiktige glasset, og så den naturpregede fargen og strukturen i ullstoffet som nærmest bobler over og ut av kuben og utover gulvet. Spørsmål relatert til erfaring av grenser; hva er innenfor og hva er utenfor, hva har du tilgang til, hva er du utestengt fra, hva er synlig, hva er skjult, hva er fritt og hva er fanget, kan være relevante temafelt for publikum å møte verket med.
Språk og lesning?
Jeg prøver å finne oversettelser av de to kvenske titlene – Pehmeä paaro og Vekki – men finner det ikke. Kanskje hensikten er at publikum med norskspråklig majoritetsidentitet skal kjenne på språklig forvirring? Kanskje titlene er en stille protest mot norsk ensretting? Kanskje har min assosiasjon til sinne, som aggresjon, noe for seg?
I Mellems utstilling har to verk kvenske titler og ett engelsk. Hun knytter i kunstpraksisen det nesten tapte, kvenske språket sammen med engelsk, som dominerer kunstscenen over hele verden. Dette er i seg selv ikke oppsiktsvekkende, men spiller kanskje på en dobbel bevegelse, en kommunikativ og psykologisk nødvendighet; engelsk kommuniserer ut, et glemt morsmål utforsker innover?
Det var lagt opp til at man skal kunne ta med seg en bok om kunstnerens arbeidsprosess i møte med utstillingen, men det var ikke flere å ta med seg da jeg var på Vigelandmuseet. Jeg ønsket meg derfor mer informasjon og dokumentarisk materiale om Mellems arbeidsprosesser på min runde i museet – enten på en vegg eller i en monter. Eller skal en utstilling være avhengig av museets nettsider, en forklarende bok eller katalog? Dette er et aktuelt spørsmål, som nylig var tema på Nasjonalmuseets festival «Boken og Kunsten» (2-3/11) samt aktualiseres på Kunstbokmessen (arrangert av UKS 16-17/11).
Mulig med mer dialog?
Jeg ble grepet av elegansen i utstillingsrommene og den estetiske kraften i verkene, men det er ikke lett å oppnå balanse med hele mengden av Vigelands skulpturer som befolker resten av museet. Og jeg ble gående å lure på motivasjonen for å stille ut Mellems verk blant Vigelands verk og opplevde at arbeidene kanskje ikke hadde så mye med hverandre å gjøre. Det var kanskje ikke intensjonen heller? Jeg begynte imidlertid å undre på om det var en eller annen forbindelse mellom den monumentale Vigeland, en død norsk mannlig kunstner og den prosessuelt orienterte Mellem, som er en levende kvensk kvinne. Et fellestrekk kunne jo være at begge er orientert rundt håndverk?
Imidlertid virker ideologi og arbeidsprosess hos de to kunstnerne å være svært ulike. Mellem utforsker en kulturell tapserfaring og balanserer estetisk mellom det skjøre, hjelpeløse og det monumentale og storslåtte, det som veves fram, og det som ikke kan komme til syne, det som er innenfor og det som faller ut, språk og glemsel. Vigeland fremstår som mer entydig monumental, med verk skapt for å tåle vær, vind og tidens tann, selv om det selvsagt også er flere aspekter i hans kunstneriske prosjekter.
Et fellestrekk kunne jo være at begge er orientert rundt håndverk?
Det er viktig og vitaliserende for Vigelandmuseet å gi plass til unge kunstnere i museets saler, og jeg håper å se mange nye verk og kunstpraksiser sammen med Vigelands skulpturer på interessante og overraskende måter.
Åsne Kummeneje Mellem «(Sinne) Käsin» vises ved Vigelandmuseet 27.09. 2024 – 12.1.2025
Støtte til kritikk
Tidsskriftet Museum har også i 2024 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt ord og Norges museumsforbund. Vi publiserer én til tre anmeldelser i måneden. Se alle anmeldelser her.
Våre anmeldere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.
Ane Haukebø Aasland er lektor med tilleggsutdannelse, har hovedfag i litteraturvitenskap og er utdannet instrumentalpedagog fra Musikkhøgskolen. Hun har arbeidet i museumsfeltet blant annet som museumsvert/omviser i Hulda og Arne Garborgs heim Labråten på Asker museum og som fagkonsulent på Ibsenmuseet.
Hold deg oppdatert på et viktig samfunnsfelt – bli fast leser av Museum, også på papir. Kjøp enkeltutgaver her, tegn abonnement her.
